Brunstads bestevenner

Tekst: Karl Almedal
Foto: Bjørn Olav Hammerstad
Utforming: Simon Sæthren

Kapittel 1

– Menigheten betyr alt for meg

En blankpolert, svart Mercedes Benz svinger inn foran Hannover internasjonale flyplass.

Ut stiger en pent antrukket dame. Hun er kledd i blazer og mørk bukse, til tross for at det er en glovarm lørdag i starten av september.

– Marit Rutschmann. Hyggelig å møte dere, sier kvinnen. Hun snakker flytende norsk.

Firebarnsmoren er kontaktperson og administrativ leder for DCG Deutschland, som er Brunstad Christian Churchs tyske avdeling.

BCC har rundt 10.000 medlemmer i utlandet, og rundt 2.700 av dem bor i Tyskland.

Dette er første gang et mediehus har fått besøke en av BCCs menigheter i utlandet.

Det vi fant var en ukjent del av norsk kirkehistorie.

Snakker norsk

20-åringen Joyce Grimes står med en rive og raker sammen løv og små greiner.

Vi befinner oss utenfor et aldershjem som er eid av forstanderen i BCC-menigheten i Hannover. Området er som en liten landsby med små og store bygninger der de eldre bor.

Det er totalt seks ungdommer som er i sving utenfor. To gutter går rundt med motorsag og feller trær, mens fire jenter rydder etter dem.

Joyce forteller at hun har en bestemor fra Norge og derfor snakker flytende norsk.

– Jeg ble født i Norge, men så flyttet vi til Tyskland. Senere så var jeg au pair og passet barn i Norge en stund. Derfor kan jeg litt norsk, forklarer Joyce.

Lytt til Dagens podkastspesial fra BCC menigheten i Tyskland:

Sparer til Norgesferie

Joyce, som til vanlig er student, er en av mange ungdommer i menigheten som har fått deltidsjobb i selskapet Hahne Holding, som forstanderen og hans familie altså eier.

De eier aldershjem og andre eiendommer over hele Tyskland.

Hun forteller at hun jobber for å kunne kjøpe seg en bil. Hun sparer også til å reise på stevner på Oslofjord Convention Center på Brunstad.

De fleste ungdommene i menigheten reiser en eller flere ganger i året.

Rutschmann er tydelig på at ungdommene får betalt, og at de ikke jobber dugnad.

Menigheten tilbyr ungdommene ulike former for arbeidstrening på lørdagene. Noen driver med birøkting og andre lærer å dubbe norske barnefilmer som BCC i Norge produserer.

22-åringen Rico Ertz står med motorsag og kapper opp et tre som de nettopp har felt. Han jobber til daglig som anleggsarbeider på en byggeplass, men jobber også deltid for å tjene litt ekstra.

– Hvis du skal bygge hus i Tyskland når du er 30 år, så koster det ganske mye. Så folk begynner å spare rett etter utdannelsen, forteller han på norsk.

Lars Klinghammer (24) har åtte søsken. Fire av dem har flyttet til Norge. Han reiser derfor fem-seks ganger til Norge årlig.

– Jeg er med på camper og aktiviteter. I julen reiser vi også til Norge. Det er så fin utsikt på fjellene. Det er et fint land, forteller han.

– Hva betyr Brunstad for deg?

– Det er vanskelig å beskrive, men det betyr veldig mye. Det startet med at foreldrene mine tok meg med til Brunstad. Jeg gleder meg til å se vennene mine.

Også Lars har en vanlig jobb ellers i uka.

– Jeg jobber som controller og har i tillegg deltidsjobb her for å tjene nok penger til å kunne reise på campene på Brunstad.

– Norge er jo et dyrt land å reise til?

– Ja, men jeg jobber ofte 15 timer ekstra per måned i deltidsjobben for å tjene nok penger til å dra på campene.

Rekordholderen

Menigheten i Hannover ble startet i 1973 – samme år som trossamfunnet DCG Deutschland ble stiftet.

I en pen enebolig med svømmebasseng, møter vi Klaus Hauptmann (72), et av de første medlemmene i menigheten. Huset eies av Hahne-familien. Rundt ham springer to barnebarn som visstnok har mest lyst til å hoppe i bassenget.

I stuen henger det flere bilder av konferanseanlegget på Brunstad og en bildemontasje av levende og avdøde BCC-høvdinger.

Elias Aslaksen, Aksel Johan Smith, Sigurd Bratlie og Kåre Johan Smith, BCCs nåværende leder, henger på rekke og rad.

Øverst i midten henger BCCs grunnlegger, Johan Oscar Smith.

Klaus er en blid og snakkesalig mann med en smittende latter. Han forstår godt norsk, men ønsker å svare oss på tysk.

Han forteller at han ble frelst i 1978, da han ble innlagt på sykehus for diabetes. Klaus, som selv hadde vokst opp som katolikk, havnet på rom med en karismatisk kristen som fortalte ham om et mer levende kristenliv.

Etter å ha vært innom både Jesus People og baptistkirker, ble han kjent med BCC-ere i Hannover.

Når vi spør om hva som appellerte med BCC, blir han så engasjert at han plutselig svarer oss på norsk ispedd noen tyske ord.

– Det var en liten flokk i Hannover. Det var bare gamle «schwestern» [søstre, red.anm.], sier han og ler.

– Jeg følte at de hadde en forbindelse med Gud. At de levde med Gud. Det hjertesamfunnet som jeg hadde med Gud på diabetesklinikken, fant jeg igjen der.

– Hva betyr menigheten for deg?

– Menigheten betyr alt for meg. Jeg har ingen glede uten menigheten. Jeg har en stor familie og barna mine kan jeg ikke bevare alene. I menigheten har de en plass med de andre, og brødrene gjør mange ting for dem. Jeg har ti barn, og ni av dem er fortsatt med i menigheten.

To av sønnene hans har flyttet til Norge. Den ene er gift med en norsk kvinne.

– Vi møtes ofte på Brunstad, forteller han.

Selv var han første gang på Brunstad i 1979. Siden har han reist til Norge fire-fem ganger i året.

– Har du noe tall på hvor mange ganger du har vært i Norge?

– Nei, det er ikke mulig, sier han og ler.

– Mer enn 200 ganger, slår han fast

Om en måned skal han til Brunstad igjen. Da fyller Kåre Johan Smith 80 år, og det skal feires med brask og bram på BCCs høststevne.

Norsk eksportvare

Brunstad Christian Church ble opprettet på slutten av 1800-tallet, da nordmannen Johan Oscar Smith startet et «vennesamfunn», som i mange år ble kalt Smiths venner. Smith forkynte, både fra talerstolen og i bøker, om viktigheten av å være lydig mot Guds ord og gå til kamp mot synd.

I dag er BCC et internasjonalt trossamfunn med avdelinger over hele verden.

De tyske menighetene ble opprettet allerede på 1950-tallet. Da reiste medlemmer av Johan Oscar Smiths vennesamfunn til en stor pinsekonferanse som ble arrangert i den sørtyske byen Leonberg.

Der rekrutterte de europeiske medlemmer til vennesamfunnet, som senere spredte seg til Tyskland, Nederland og andre land i Sentral-Europa.

I dag har BCC omtrent 10.000 medlemmer i utlandet. USA, Kenya, Hong Kong, Australia og Argentina er bare noen av landene med BCC-menigheter.

Ingen andre norske trossamfunn har spredd seg til utlandet i et slikt omfang.

Skaper medlemsveksten selv

Rutschmann forteller at over 60 prosent av de tyske medlemmene er under 35 år.

– Handler det om at dere rekrutterer nye, unge medlemmer eller er det fordi dere får så mange barn?

– Vi er åpne for nye medlemmer, men driver ikke aktiv «rekruttering». Hvis du vil søke, så kan vi ordne det, sier hun og legger til:

– Det er jo mange barn i våre menigheter.

Store barnekull har vært et av kjennetegnene ved Brunstad Christian Church siden starten. Mange av personene vi møter i Tyskland, har minst fire-fem barn.

Rundt 2.500 tyske medlemmer besøker stevnene på Brunstad årlig. Det utgjør godt over 90 prosent av de tyske medlemmene.

Bare Norge er sterkere representert på stevnene.

Det er også viktig for BCC økonomisk. Bare i årene 2019 til 2023 ble det overført 380 millioner kroner fra tyske avsendere til BCC i Norge, ifølge tall fra valutaregisteret. Det er mer enn noe annet land.

BCC-ledelsen i Norge opplyser at dette i stor grad handler om gaveinntekter.

– Kristne i Norge reiser ofte til Israel for å besøke Jerusalem og andre bibelske steder. Er det litt sånn for dere at Brunstad er BCCs Jerusalem, Rutschman?

– Vi reiste ofte til Israel med tyske ungdomsgrupper før krigen. Så det gjør vi også.

Hun forteller også at DCG for et par år siden ble en del av Deutsche Evangelische Allianz, som er et menighetsnettverk i Tyskland. Det skjedde omtrent samtidig som BCC ble en del av Norges Kristne Råd her hjemme.

Det at de nå søker mer fellesskap med andre evangeliske kristne i Tyskland, er noe de skal ha kommet frem til selv og ikke fått beskjed om fra Norge.

– Vi merker at det er vanskeligere å være kristen. Det å kalle seg kristen, er ikke lenger like positivt, forklarer hun.

BCC reorganiserte seg for et par år siden, for å bli et internasjonalt forbund med base i Norge. DCG er i dag et selvstendig forbund i Tyskland, men det er planer om å melde seg inn i det internasjonale BCC-forbundet i 2025.

Kapittel 2

– Dette er ukens høydepunkt

Det er lørdag kveld og klart for ungdomsmøte.

Klokka er litt før sju når vi svinger inn på kirkens parkeringsplass.

En guttegjeng har samlet seg rundt en grillpanne på den ene siden av plassen. Jentene sitter rundt småbord på den andre siden.

I gangen blir vi møtt av en skjerm med teksten «Hoffnungs Freude» – Håpets glede. Det er temaet for kveldens møte.

I møtesalen er det en storskjerm, men ellers sparsommelig dekorert. Det er ingen kors eller andre kristne symboler på veggene.

Ungdomsmøtene i BCC er ikke åpne arrangementer. I utgangspunktet er bare ungdommer fra menigheten invitert. I BCCs retningslinjer står det at medlemmer har lov til å ha med ikke-medlemmer på besøk, men at dette må avklares av møteleder i forkant.

På scenen sitter 14 ungdommer klare med instrumentene sine. Akustisk gitar, bassgitar, trommer og piano – i tillegg til en femmanns blåserekke bestående av saksofoner, trombone og trompet.

Resten av ungdommene kommer inn og setter seg. Guttene på en side og jentene på den andre. Det er mellom 70 og 80 ungdommer i rommet. Et knapt flertall er jenter.

Kamp mot synd

Så begynner musikerne å spille. Sangen går i G-dur og minner om bedehusmusikk fra et halvt århundre siden.

De fleste sangene som synges under møtet, er skrevet tidlig på 1900-tallet.

Når to sanger er ferdigspilt går ungdomsleder Philip Grimes opp på scenen og ønsker velkommen.

Det som skjer videre i møtet, får vi streng beskjed om å hverken fotografere eller ta opptak av.

Grimes vender blikket ned mot talerstolen og ber en inderlig bønn. Stemmen hans blir merkbart lysere, og for hvert nytt bønneemne går toneleiet opp et hakk og tempoet øker.

Når han er ferdig, tar en av ungdommene over. Også han, en gutt i slutten av tenårene, ber med lys, inderlig stemme. Ordene fosser ut av ham så raskt at det er vanskelig å høre hva han sier.

Gjennom det times lange møtet er rundt 20 ungdommer oppe på scenen og ber korte og lange bønner.

Alle følger samme mal:

De starter med å takke salen for møtet. Så vender de blikket ned i talerstolen og takker Gud for håpets glede og hjelp i hverdagen. De ber raskere og raskere helt til de til slutt takker for oppmerksomheten og går resolutt ned til stolene sine. Det er helt stille i salen mellom vitnesbyrdene.

Enkelte forteller også om kamper de står i mot synd og hvordan Gud har hjulpet dem.

Enkelte skjelver mens de snakker og stemmene brister.

Innimellom bønnene synges det sanger. Det er stort sett sanger i dur om håpets glede.

«The norwegian winter experience»

Så endres stemningen totalt. En video kommer på skjermen. Ut av høyttalerne kan man høre dunkende musikk, kveldens hittil mest ungdommelige innslag. En typisk amerikansk reklame-stemme begynner å snakke.

Reklamen er for BCCs nyttårsleir på Brunstad. Ungdommene klapper og snakker seg imellom.

«Do you wanna enjoy the norwegian winter experience?», spør stemmen og ramser opp “typiske norske aktiviteter” som trugevandring, baristakurs og litteraturkvelder.

«Are you 15 years old and have fear of missing out?», spør reklamen videre før den forteller hvordan ungdommene kan melde seg på.

Når reklamen er over bryter salen ut i en voldsom applaus. En entusiastisk kvinne kommer løpende opp på podiet.

Hun informerer om når bussen fra menigheten til Brunstad går og at det er viktig at alle husker å melde seg på innen fristen.

Så er møtet slutt.

‍– Bibelsk at alle er med

Når møtet er ferdig stormer ungdommene ut.

Noen spiller fotball på utsiden, mens andre gjør klart til volleyball inne i møtesalen.

Ruth Hauptmann (27), som var en av dem som var oppe og vitnet under møtet, står sammen med en jentegjeng utenfor.

– Dette er ukens høydepunkt for meg. Jeg elsker det. Jeg får snakke om det som er viktig for meg, og det er veldig godt, forteller Ruth.

Ungdomsleder Philip Grimes (36) forteller at møtestilen og musikken følger tradisjonen i BCC.

– Jeg synes det er mer oppbyggelig å høre personlige vitnesbyrd, særlig fra ungdommer, der du hører at Guds ord har virket på dem og at de ønsker å være med å bygge opp andre. Det er bibelsk at alle skal være med og bidra.

– Dette er et ungdomsmøte, men likevel synger dere sanger fra tidlig 1900-tallet. Hva er grunnen til at dere ikke bruker moderne sanger?

– Jeg tror det er en del av trosgrunnlaget. Sangboka er sentralt i det budskapet vi formidler. Det er veldig innholdsrike sanger. På en måte så er sangboka ferdig skrevet og printet ut, men det kommer også inn nye sanger når den blir oppdatert.

– Er det vanlig at jentene og guttene sitter på hver sin side av salen?

– Jeg tror det på en måte har utviklet seg litt sånn.

Phillip tror det er Guds nåde som er grunnen til at så mange ungdommer er med i ungdomsarbeidet.Også er det fint å lære seg norsk, fordi der er det mange som kan det.

– I BCC så satser vi veldig på å ha omsorg for de yngre. Jeg tror det har en betydning hvis du kjenner at her er det mennesker som er glad i deg, så har du lyst til å komme. Også prøver vi å lage det litt trivelig. Man møtes ikke bare for å dele Guds ord, men man spiser og har aktiviteter sammen.

– Vi tror på forandring

Mye av fokuset under møtet handlet om kamp mot synd, som har vært sentralt i BCC siden starten.

Rutschmann forklarer at læren om helliggjørelse er det viktigste i BCCs teologi.

– Jeg vil beskrive det som utvikling i kristenlivet ditt. Vi tror jo på forandring. At du kan forandre deg i din reaksjon og i måten du håndterer ting.

– Ser du noe konflikt mellom budskapet om kamp mot synd og Bibelens budskap om nåde?

– Nei. Jeg trenger nåden og det trenger alle mennesker. Det er utgangspunktet, ikke sant. Hvis det ikke er nåde, så er alt tapt.

Søndagsmøte

Søndag kl. 12 er det tid for det ukentlige søndagsmøtet.

Nå er det ikke lenger sånn at menn og kvinner sitter på hver sin side av salen. Nå sitter mennene fremst og kvinnene bakerst.

I likhet med ungdomsmøtet, fungerer søndagsmøtet som et vitnemøtet.

Heller ikke nå får vi ta bilder eller lydopptak av møtet, selv om det er åpent.

Forstander Carl Hahne tar ordet først og snakker om viktigheten av å bli fri fra all konflikt og heller bli fylt av glede.

– Du må bli død. Der døden er, er ikke synden. Og det er så absolutt mulig, sier Hahne.

Flere av mennene på fremste rad kommer frem og vitner.

Klaus, han som har vært 200 ganger i Norge, snakker om behovet for å bli forvandlet og vandre i ånden.

Halvveis i møtet får barna komme frem og synge en barnesang. Så løper de ut av salen.

Vi får være med dem ned i et at barnerommene i kjelleren, men vi får ikke lov til å ta bilder.

På tonen til sangen « If you´re happy and you know it» synger barna om å passe hva hendene tar på, hva øynene ser på og hva hjertet tror på.

Samlingen er for 3-5 år.

9-12-åringene ser på en animasjonsfilm laget av medieavdelingen til BCC i Norge.

Tilbake i etasjen over.

Etter en solosang, er det tid for flere vitnesbyrd. Denne gangen er det kvinnene sin tur.

Flere kvinner drar frem skaut fra veskene sine. De knytter dem rundt hodet for å dekke til håret.

– Gud ga Abraham løfte om å få alt, og vi har fått de samme løftene. Verden vil bare nyte livet. De vil ha løfter uten forpliktelser, sier en kvinne med en gråtkvalt stemme.

– Gud er mitt våpen mot synden. Synden skal bli drept, sier en annen kvinne.

En kvinne går frem og erklærer at hun vil tjene Gud og gi seg selv til ham hver dag.

Noen menn kommer også frem. En ung mann med en liten rød bibel i hånden sier bestemt at det er hans rett å seire over synden.

– Troen gir meg retten, sier han.

Så kommer en smilende, eldre mann opp på scenen og takker for at de har en levende tro.

Til slutt går forstander Hahne opp igjen på scenen og avslutter møtet.

Vi spør Rutschmann om hvorfor mennene satt på fremste rad og kvinnene lenger bak.

– Er menn viktigere enn kvinner i det DCG, spør vi.

– Nei, det tror jeg ikke. Og hvis du spør meg, nei. Jeg tror jeg er viktig.

– Så hvorfor er det slik?

– Jeg tror det har blitt sånn, sier hun og legger til at det ikke er slik i alle BCC-menigheter i Tyskland.

Kapittel 3

– Norsk er et verdensspråk for oss

Etter søndagsmøtet blir vi invitert hjem til forstander Carl Hahne. Der blir vi servert hjemmelaget eplekake og is.

Hahne er en respektert mann i BCC, og en som har tette bånd til Kåre J. Smith, BCCs øverste leder.

Det var Hahnes mor, Marga Hahne, som grunnla menigheten i Hannover og selskapet Hahne Holding.

Da NRK Brennpunkt i 2020 undersøkte hvordan BCC-toppenes private forretningsforbindelser henger sammen, var Hahne en av dem som ble omtalt.

Han er derfor skeptisk til å la seg intervjue av norsk presse, men går med på å svare på spørsmål som han har fått godkjenne på forhånd.

Spørsmål om Hahne Holding og hans rolle i NRK Brennpunkt-saken, vil han derimot ikke svare på.

– Hva er de største forskjellene mellom dere og andre frimenigheter i Tyskland?

– Vi har den samme troen på Jesus Kristus som vår forløser. At han har kommet til verden for å hjelpe oss og gi oss syndenes forlatelse, som vi er veldig, veldig takknemlige for. Og dessuten så tror vi også at Jesus har banet en vei. Hvor vi kan leve et liv hvor hans dyder kommer fram. Det er det sentrale som er i vår forkynnelse, forteller Hahne.

Han er samtidig tydelig på at BCC-ere ikke tror at de kan bli syndfrie, men at de har som mål at «syndelegemet» skal bli mindre og mindre.

Kulturforskjeller

Nathanael Grimes (47) er assisterende forstander i menigheten og har en eksotisk bakgrunn. Moren er norsk og kommer fra Nord-Norge, mens faren er fra Barbados. I dag er de sentrale personer i menigheten.

Grimes, som til daglig er byggingeniør og driver eget firma, har selv bodd tre år i Norge.

– Ser du noen forskjeller i kultur eller teologi i BCC i Tyskland og i Norge?

– Teologien er den samme i begge landene, men det er selvfølgelig kulturforskjeller mellom ulike land. Slik er det både innenfor og utenfor BCC. En forskjell er at i Norge har man en veldig positiv nasjonal bevissthet. Dere har 17. mai-feiring med barnetog og alt sammen. Sånn er det ikke i Tyskland. Nordmenn er trivelige friluftsmennesker, altså lette og positive, mens i Tyskland har man en mer, hva skal jeg si, en mer målbevisst arbeidsmoral og er mer ordentlige.

Han legger til at BCC i Norge har familier som er femtegenerasjon BCC-ere. Det har man ikke hatt tid til i Tyskland.

– Norsk er et verdensspråk

Begge forstanderne har reist mye til Brunstad.

Grimes anslår å ha vært omkring 150 ganger i Norge.

Hahne har reist på stevner på Brunstad fra han var en liten gutt, og tror han har vært et sted mellom 150 og 200 ganger i Norge.

Han forteller at Brunstad betyr mye for ham.

– Det er der jeg møter mine venner fra Norge, fra Danmark, fra Tyskland og fra mange, mange andre land. Også er det fint å lære seg norsk, fordi der er det mange som kan det. Det er jo ikke et verdensspråk, akkurat. Men når du kommer til Brunstad, så er norsk et verdensspråk for oss, sier Hahne.

– Lei av sekt-stempel

Du har nå lest den første reportasjen som et norske mediehus har laget hos en BCC-menighet i utlandet.

Tidligere BCC-medlem og journalist Alf Gjøsund er ikke overrasket over at de åpner dørene nå.

– Jeg tror de ønsker den utviklingen i BCC. De er lei av å bli sett på som en sekt. De er lei av å bli oppfattet sånn, fordi de opplever seg ikke sånn selv. De ønsker å vise både at de har et åpent forhold til samfunnet rundt seg, og at de er organisert på det de opplever som en sunn og ordentlig måte, forteller Gjøsund.

Han har både skrevet bok om sin egen oppvekst i BCC og jobbet med trossamfunnet som journalist og redaktør i Vårt Land. I 2020 gjorde han det hittil siste intervjuet med BCCs øverste leder, Kåre J. Smith.

Han peker på flere grunner til at så mange tyske BCC-ere reiser til Brunstad flere ganger i året.

– Det er viktig for et trosamfunn å opprettholde en felles kultur, det sier seg selv. I tillegg er det ofte sånn at folk trekker dit de viktigste forkynnerne er. Sånn er det i de fleste kristne sammenhenger. Hvis du skal oppleve Kåre Smith og de andre kanonene fra talerstolen, så må du til Brunstad.

I tillegg handler det om å gi medlemmene, som er minoriteter på hjemstedene sine, en følelse av å være en del av noe større.

For ledelsen er dette en mulighet til å sørge for å hindre teologiske utglidninger.

– Jeg har merket at Kåre Smith ofte adresserer nye tanker som er kommet opp, gjerne på en litt generell måte, men som likevel tydeliggjør hva som er hans linje i akkurat det spørsmålet, forteller Gjøsund.

– Knyttet sammen i kjærlighet

Berit Hustad Nilsen er pressekontakt for BCC og ett av tre medlemmer i sekretariatet for BCCs internasjonalte trossamfunn.

Hun forteller at Tyskland er det landet utenfor Norge som er sterkest representert på stevnene på Brunstad.

– Helt siden tyske deltakere begynte å komme til stevnene på Brunstad på 1950-tallet, har det vært knyttet kontakt og vennskap mellom Tyskland og Norge. Det at vi samles til stevnene på Brunstad gjør at vi har enhet på tvers av landegrensene, for både atmosfæren og forkynnelsen vi opplever der, knytter oss sammen i kjærlighet, skriver Nilsen i en e-post.

Hun beskriver stevnene som en viktig del av BCCs identitet.

– Hvor viktig vil du si at de tyske medlemmene er for BCCs økonomi?

– Vårt trossamfunn finansieres i hovedsak av evnebasert givertjeneste. Det vil si at alle de lokalmenigheter som regner seg som en del av fellesskapet bidrar til å finansiere felles kostnader til for eksempel misjon, medieproduksjon og stevner. Internasjonalt gjør dette at vi er selvfinansierende, og vi har planlagt for en bærekraftig økonomi.

– Fra Tyskland er det cirka 2.500 deltakere på stevnene årlig, så de er en sentral del av det internasjonale fellesskapet.

Lytt til Dagens podkastspesial fra BCC menigheten i Tyskland:

‍