Jobbet i Indremisjonen i over 40 år: – Det var liksom et skifte, og etter det så har det ikke vært det samme

^{Tekst og foto: Anne Jeppestøl Engedal
Foto: Odd Mehus}

Audnastrand våren 2024.

Det er nesten åtte år siden “Martin-saken” startet, og den har siden ligget som en voksende byll i ImF sør.

Marit Sigrun Eskeland har vært ansatt som “husmor” på Audnastrand i 42 år. I årene før hun ble ansatt, var hun med som frivillig i mange år, og hun er vokst opp like i nærheten.

– Min mor sa alltid at det var mitt andre hjem. Men etterhvert tror jeg det ble mitt første hjem, sier Marit Sigrun.

Hun har styrt på kjøkkenet på hundrevis av leirer på Audnastrand. Gått i ett i mange timer utover kveldene, skrubbet de store grytene, og lagt plastfolien over pålegget på kjøla, klar til frokost neste morgen.

For Marit Sigrun har det blitt mer enn en jobb.

– Audnastrand har vært livet mitt, sier hun. Marit Sigrun har kjent seg som en del av et viktig arbeide.

– Leirene er nummer én for meg. Uansett hvordan ungene oppfører seg, så får de noe med seg. Og de som er litt ville, det er kanskje de som trenger det mest.

Når fredagen kom, og leiren var i gang, var Marit Sigrun alltid spent på hvilke unger som dukket opp.

– Jeg gledet meg alltid til de kom, og kikket litt ut av vinduet. Oi, sender de barna på leir, så flott! Og ungene var jo helt i hundre når de kom, og leirlederne tok imot dem. Så var det kveldsmat klokka seks, før de raste ut i ei veldig fart, for det var jo kjedelig å sitte ved bordet, ler Marit Sigrun.

Men Marit Sigrun forteller om endringer de siste årene.

Det har blitt stillere på Audnastrand.

Marit Sigrun har hatt så lite å gjøre at hun i lange perioder har vært permittert i jobben.

– Jeg trives ikke med det. Men jeg skjønner jo at man ikke kan gå i full jobb og få lønn uten at det er noe å gjøre. Men man mister gleden og inspirasjonen.

Ifølge Marit Sigrun må leirene stadig avlyses.

– Det har vært veldig lite leire. I fjor sommer hadde vi en eldreleir, og kanskje en barneleir. Det skulle jo vært fullt hus og stormende jubel.

Tenleiren som skulle vært holdt 24-26 mai i år, ble redusert til en dagstur på Audnastrand, med rundt ti påmeldte.

– Det var liksom et skifte, og etter det så har det ikke vært det samme. Ikke fra mitt ståsted, i alle fall, sier hun.

Marit Sigrun forteller at ImF Sørs leirsted nå leies ut til tyskere om sommeren.

– I fjor tror jeg det var leid ut til tyskere i hvert fall i seks uker. De steller seg jo selv, så da kan jo ikke vi jobbe med noe. Det er ikke plass til noe mer da.

Èn ting er hennes egen arbeidssituasjon, men det er i det store bildet sorgen hennes ligger.

– Jeg synes det er veldig trist når de har planlagt leirer og så blir de avlyst. Det er veldig, veldig trist. For det er jo en “misjonsstasjon” det skal være. Påfyll for både små og store. Det er nummer én, sier Marit Sigrun.

I de periodene hun har vært permittert, har hun blitt leid inn på timer til konkrete arrangementer, forklarer hun.

Marit Sigrun opplever at misjonsfolket ikke er kjent med situasjonen på Audnastrand.

– Jeg hadde kanskje tenkt at det kunne stått en liten notis i “Røsten” (Imf sørs blad) om at vi var permittert, så folk var klar over det. Folk blir overrasket når jeg forteller det. De synes det er veldig trist. Det er et bønneemne at det må ta seg opp igjen.

Også barne- og ungdomsforkynner, Anne Rita Nilsen, har vært permittert i lengre perioder i løpet av det siste året.

Hun har kontoret sitt på Audnastrand, sammen med resten av de ImF sør-ansatte, men der er hun sjelden.

– Jeg holder meg mest mulig vekke. Jeg er der kun når jeg må.

Leirarbeidet er hun ikke involvert i lenger.

– Det gikk rett i dørken. Først sluttet Åge (Nygård, red.anm.), og så sluttet jeg med leirene i 2018. Jeg klarte det ikke lenger, sier Anne Rita.

Hun har sin egen smerte, men tenker likevel mest på en annen.

– Jeg tenker på "Martin". At han har fått ødelagt så mange år av sitt liv nå. Det skjærer i hjertet mitt hvordan han er blitt behandlet. Liv og lære henger ikke sammen her, mener Anne Rita.

Hun tror ikke det blir ro i organisasjonen før ledelsen tar opp igjen “Martin-saken”.

– Kretslederen har jo sagt det rett ut til meg at saken er behandlet feil, men at den er avsluttet.

Kretsleder Ragnar Ringvoll sier det ikke stemmer at han skal ha sagt at saken er behandlet feil.

– Jeg husker samtalen, og det jeg sa var at vi hadde forsøkt å komme i kontakt med leirlederen for å beklage måten han ble varslet på, sier Ringvoll.

Åge Nygård, som i dag er pastor i Norkirken i Mandal, ledet leirarbeidet i 17 år på Audnastrand.

Han synes det er vondt å se hvordan leirarbeidet har blitt.

– Jeg synes det er smertefullt det som skjer, og da tenker jeg på det fantastiske leirarbeidet som Audnastrand burde hatt i dag. Jeg vil ikke være noen sjuende far i huset, men jeg har mine tanker om hvorfor det har blitt slik, sier Åge.

Selv har han gått videre til nye oppgaver, men smerten ligger der.

– Jeg kan leve fint, selv om smerten er der, men jeg tenker ofte på “Martin”.

Dagen har vært på besøk hos "Martin".

Han sitter fast i det som skjedde, og klarer ikke komme videre fra det han opplever som et stort traume.

Han har ikke krefter til å gi et intervju som kommer på trykk.

På kjøkkenet henger maskeringstapen fremdeles på kjøkkenlistene, slik den gjorde i september 2016.

Martin skulle male kjøkkenet.

Så fikk han telefonen fra Ommund Tveit.