Kan egentlig kristne være i militæret?

Hele kirkehistorien viser oss at pasifisme er et veldig vanskelig spørsmål. Det handler om hvordan kristne i følge Bibelen er kalt til å leve sitt liv i verden.

For som kjent snakker Jesus om å vende det andre kinnet til (Matt 5,39) og priser salige «de som skaper fred» (Matt 5,9). Og i GTs visjon av Messias’ framtidsrike råder bare fred og harmoni (se Jes 2,4 og 11,6-9). Dette er bibelavsnitt som mange kristne teologer og kirkeledere har brukt til å argumentere for pasifisme og ikkevold.

Samtidig med alt dette, leser vi at Kornelius fortsatte som romersk offiser selv om han ble kristen (Apg 10,48). Og det samme gjaldt guvernøren på Kypros, Sergius Paulus, som var makthaver for en okkupasjonsmakt (Apg 13,4-12). Også Døperen Johannes formante soldater til å nøye seg med sin lønn og ikke misbruke makten sin, men han sa ikke et ord om at de skulle slutte med å være soldater (Luk 3,14). Fra GT har vi flere eksempler på at Guds menn (og kvinner) utøvde vold i krig og selvforsvar uten at det sies at dette var ondt i Guds øyne.

Samvittighet

Det er vanskelig å finne en felleskristen løsning på dette. Jeg er preget av den lutherske tradisjonen, som har lært meg å skjelne mellom Guds to måter å styre verden på, kirken og øvrigheten/myndighetene. I kirken styrer Gud ved sitt ord og sakramentene, mens han i samfunnet styrer ved sin hellige lov. Det gjelder alle, for Gud har gitt oss en fornemmelse av rett og galt, en samvittighet. Det gjør at selv mennesker som aldri har hørt om Bibelen eller de ti bud klarer å organisere samfunn med lover og regler med lover og regler som setter rammer og gjør at ondskapen ikke har fritt løp.

Gjennom myndighetene, inkludert domstoler, politiet og militæret, opprettholder Gud lov og rett, og skaper orden i en kaotisk og syndig verden. Dette gjør han på tross av de mange grusomme eksemplene på at mennesker misbruker sin makt og sine roller.

En kristen er borger i begge disse «rikene». Vi lever i verden, men har vårt egentlige borgerskap i himmelen. Det betyr at både verdens lover og himmelens lover gjelder for den kristne.

Som borgere kan vi, som Kornelius og Sergius Paulus, tre inn i roller og tjenester som er nødvendige for at samfunnet kan holdes oppe og fungere. Det er nestekjærligheten som skal drive oss i dette. Vår neste trenger alle de rammene en god øvrighet etablerer. Og en god kristen gleder seg disse rammene og vil jobbe for å tjene sin neste gjennom å overholde og opprettholde dem.

Rett til å straffe

Luthers «løsning» på problemet er å si at hvis noen slår meg på kinnet, skal jeg som en kristen privatperson vende det andre til. Men hvis noen slår min neste på kinnet, skal jeg i nestekjærlighetens navn ikke nøle med å ta jobb som politimann eller dommer og sørge for at den som slår får sin rettmessige straff. Staten bærer nemlig sverdet og har en gudgitt rett til å straffe ondskap – eller kreve inn skatt for den saks skyld (Rom 13,1-7).

Hva da med krig? Prinsippet er det samme. I nestekjærlighetens navn kan en kristen ta opp våpen og bli soldat. Formålet er å beskytte og forsvare. For å sette rammer for kristens krigsdeltakelse har teologer gjennom tidene talt om «rettferdig krig». Dette er et forsøk på å formulere etiske prinsipper som kan ligge til grunn for kristen militæretikk.

Krig

Hva da med pasifisme? Mitt svar, hvis du spør meg i dag, er at kristne individer kan innta en pasifistisk grunnholdning og forsvare den, på samme vis som kristne kan velge ikke å være politi eller dommer. Samtidig er vår falne verden avhengig av myndigheter som kan ta i bruk nødvendige virkemidler for å hindre ondskap.

Kristne skal alltid adlyde Gud fremfor mennesker. Og det er min overbevisning at det finnes tilfeller hvor det å lyde Gud innebærer å tre inn i disse rollene for å tjene samfunnet og beskytte medmennesker. Men dette er ikke en rolle man kan innta uten å ha med seg en stor etisk årvåkenhet.

Spørsmålsspalten «Grill en kristen» i Dagen er et samarbeid mellom Dagens redaksjon og Laget (NKSS).