SAMFUNDET

- SALIGHETENS PRIS

Tekst og foto: Anne Jeppestøl Engedal
Utforming: Simon Sæthren

‍

Det skal mye til for å utebli.

De strømmer til gudstjenesten. Noen av menighetens eldre har allerede satt seg i kirkebenken en halvtime før det starter.

Gudstjenesten søndag klokka ti er den aller viktigste timen i uka i Samfundet.

Rundt 600 personer kommer til Samfundets søndagsgudstjenester.

Salmeboka ligger i fanget.

Først i 1998 tok man den store jobben med å omskrive salmene fra 1500-tallet fra gammel dansk til norsk, men fremdeles har tekstene linjer og ord som sjelden brukes i norsk tale.

Kvinnene har hodeplagg, men i takt med tiden, er det langt fra alle som har hatt på hodet.

Ei rosa, trendy lue gjør også nytten for de unge kvinnene og jentene.

Men den skal ikke tas av under gudstjenesten.

Noen har bare en hårbøyle, men det er tilstrekkelig.

Før gudstjenesten er i gang, spiller organisten salmer. Det håndbyggede kirkeorgelet har Samfundet fått kjøpe av DELK-menigheten i Telemark.

De var ferdige med det.

De barnerike familiene pakker seg tett sammen i benkeraden.

Noen i armkroken til mamma og pappa, andre hos bestefar og bestemor. For her er de alle sammen.

Pyntet, pene i tøyet. Ingen av barna går i joggebukser.

Klokken er ti, og forstanderen og forsangeren kommer ut fra sakristiet. De er kledd i sort sjakett, med sort slips.

Forstanderen går til alteret, og blir stående med ryggen mot forsamlingen.

Programmet er fastspikret.

Forsangeren stemmer i.

“Vår hyrdes kjepp og stav forvisst, den trøster oss og straffer når korset demper kjødets lyst at det ei skade skaffer”

Barna skal ikke ut på søndagsskole. Men ingen fikler med foreldrenes mobil.

De sitter i ro og overværer gudstjenesten.

Det har vært snakk om å ha et eget opplegg for barna, men foreløpig gjør menigheten som de har gjort de siste 130 årene.

Så holder forstander Sigmund Aamodt tale. Den er nedskrevet, og leses opp i en formell tone.

Talen handler om å være takknemlig, og Aamodt trekker fram Luthers vanskelige barndom, i fattige kår.

For Luther står sterkt i Samfundet. Luther og den danske teologen Erik Pontoppidan.

Barna som er her, går på Samfundets skoler, og på flere måter er skole og kirke knyttet tett sammen.

Skolen er en svært viktig del av Samfundet, og denne søndagen er det elevfremførelse.

Femte trinn har laget en presentasjon fra det gamle testamentet, om kampen mellom arameerne og israelittene.

Så synger elevene to salmer, med flere vers.

Forstanderen takker for sangen, men de får ingen applaus.

Det skal ikke klappes i forsamlingen.

Heller ikke Fader Vår, som gjentas tre ganger i løpet av gudstjenesten, sies i kor.

Forsamlingen er kun med på salmene, som synges kraftig.

Denne søndagen er det ikke dåp eller nattverd, men i Samfundet står sakramentene svært sentralt.

Det å forvalte sakramentene på rett måte, er avgjørende for trosutøvelsen.

Ja, faktisk for frelsen.

Kirken til Samfundet ligger i kvartalet menigheten eier, og både skole, kafè, ungdomshus og kontorer omkranser skolegården.

Lærere, elever og kirkens ansatte går ut og inn de samme dørene hele uka.

I sakristiet sitter hovedforstander Sigmund Aamodt.

Han skal for første gang formidle i media hva menigheten står for og tror på.

Han har bestemt seg for å sammen med de to andre forstanderne forsøke å svare på hva som gjør denne menigheten i Kristiansand så spesiell.

Hva som gjør at den står utenfor alle kristne fellesskap, og ofte blir omtalt som en sekt.

Sigmund Aamodt hadde aldri tenkt at han skulle bli forstander.

Hans tippoldefar var den første forstanderen i Samfundets menighet i Egersund, men selv hadde han sett for seg å bli værende i læreryrket ved Samfundets skole.

Men da han fikk flest stemmer under et menighetsmøte i 2007, var det bare å takke ja til kallet.

Han var ikke spurt på forhånd.

For i Samfundet rekrutterer de kun ledere fra egne rekker, og da er det en demokratisk stemmeprosess som avgjør hvem som skal ha lederansvaret.

En oppgave man så er tiltenkt å ha for alltid.

– Jeg tenkte at hvis det er dette som er livsoppgaven, så tar jeg det, sier Aamodt.

Bilder av de mange konfirmantkullene henger på veggen, og i bokhylla finnes en rekke bøker og årsskrift som er utgitt på Samfundets eget forlag.

En mann med en forsiktig fremtoning, stadig med et svakt smil over ansiktet.

Noen av medlemmene har tatt til orde for at forstanderstillingen skal være på åremål, men i utgangspunktet ser Aamodt for seg å være forstander på livstid.

– Gud har en plan for oss som vi ikke alltid kan se inn i. Han gir kraft til å kunne mestre de oppgavene vi får, sier Aamodt.

Han visste at oppgaven ville bli krevende.‍

– Ja, det så jeg for meg. Men mange ting i livet kan være krevende.

Menigheten Samfundet er i en vanskelig situasjon fordi statsstøtten er tatt fra dem. Også skolene er under hardt press. Aamodt må takle press både utenfra og innenfra, hvor meningene er delte i vanskelige saker.

– Det som er positivt, er jo at et slikt ytre press fører til at det blir stort engasjement i menigheten, sier han.

Medlemmene i Samfundet tar ikke kampen opp politisk ved å forsøke å kjempe for sine rettigheter.

De fleste stemmer ikke ved valg.

– Det er fordi vi ikke finner et politisk parti som har et program vi helhjertet kan støtte, sier Aamodt.

Skatten de betaler, får de nå ikke lenger tilbake i form av økonomisk støtte til sitt eget trossamfunn.

Men i Samfundet må imidlertid alle voksne medlemmer betale 4,5 prosent av inntekten i såkalt «Samfundsskatt» til menigheten.

Dette gjør at man kan lønne ansatte og ha et bredt aktivitetstilbud til menighetens medlemmer.

Medlemmene er tilbakeholdne med å blande seg med «denne verden», og har svært mye av livet innenfor Samfundet.

Aamodt forklarer hvordan han tenker rundt det som for utenforstående kan tolkes som isolasjon.

– Hvis man står for verdier man vil ta vare på, må man arbeide langs to fokusområder. Vi må være forsiktige med å utsette oss for ting som drar oss i en annen retning, og vi må styrke det vi ønsker å stå for ved å ha fellesskap.

For medlemmer i Samfundet er det viktig å leve slik de mener Bibelen ber oss om å leve.

Utbrytere av menigheten har i media hevdet at medlemmene oppfordres til å ikke ha kontakt med dem som melder seg ut og at man bør holde avstand til slike.

– På generelt grunnlag kan vi ikke nekte for menneskers opplevelser. Vi synes det er trist at noen har følt det sånn.

– Men stemmer det at dere oppfordrer til å ikke ha kontakt med dem som bryter ut?‍

– Det kan vi svare kontant nei på, sier Aamodt.

Også de to andre forstanderne, Helge Dvergsnes og Tormod Aamodt, kommer til hovedforstanderens kontor for å legge ut om Samfundets teologi og trosutøvelse.

Helge Dvergsnes mener det er ulik praksis hos medlemmene for hvordan man forholder seg til de som bryter ut.

– Noen har nok også hatt en streng praksis på dette. Det blir jo en forskjell i forholdet når noen ikke er i menigheten. Hvis resten av familien er veldig aktiv, så er det jo naturlig at det er mange opplevelser man ikke har felles.

Når man forlater menigheten, er man ikke lenger en del av en kirke som forvalter sakramentene på riktig måte, ifølge Samfundet.

Og da er heller ikke frelsen sikker.

For å bli frelst, må man, ifølge læren, tro, være døpt og tilhøre en kirke som forkynner Guds ord rett, og forvalter sakramentene på riktig måte.

– Det er den veien Gud har vist oss gjennom Ordet, sier Tormod Aamodt. ‍

– Hvor viktig er sakramentene?‍

– De er veldig viktige. Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, fortsetter Sigmund Aamodt og forteller at man derfor døper barna innen to til tre uker etter fødsel. Det utføres også såkalt «nøddåp» dersom barnet står i fare for å dø.‍

– Vil barnet gå fortapt dersom man ikke rekker å døpe det?‍

– Vi tror Gud kan gjøre salig uten dåp, men ikke dersom det er et bevisst bortvalg.‍

– Så ved et bevisst bortvalg av det dere mener er den rette dåpen, vil man gå fortapt?‍

– Ja.

Det var blant annet endring av tekstene til dåpshandlingen som gjorde at Samfundet brøt med den norske kirke mot slutten av 1800-tallet.

Når ungen skal døpes, leses en rekke tekster over barnet.

Blant annet denne:

Dette barn ble til i mors liv med synd og kom til verden med skyld, og Jesus sier at ingen kan komme inn i Guds rike uten å bli født på ny av vann og Ånd. For at det må se Guds rike, vil vi nå i Jesu navn ved dåpen oppta det i hans troende kirke og la det få del i hans frelse.

På barnets vegne, forsaker så fadderne Djevelen og alt hans vesen, før selve dåpen utføres og barnet skal ha fått syndene tilgitt.

Også nattverden er svært viktig i Samfundet.

Selv om søndagsmøtene er offentlige, er det kun medlemmer av menigheten som får motta nattverd med skriftemål og syndsforlatelse.

Èn gang i måneden kneles det ved alterringen.

– Da holdes det en tale om synd og nåde, og kirkesangeren leser opp Luthers skriftebønn. Så gir forstanderen ved håndspåleggelse syndsforlatelse på Guds vegne, forklarer Tormod Aamodt.

Men skriftemål og syndsforlatelse skal ikke være en sovepute for å kunne synde, sier Sigmund Aamodt.

– Hver dag skal man leve kristelig, og hver dag skal man be om tilgivelse.

Det er blant annet forvaltningen av sakramentene som gjør at menigheten ikke har fellesskap med andre kirker.

– Vi har ikke ønsket å være med i et økumenisk fellesskap, for vi kjenner ikke andre menigheter som har samme lære, sier Sigmund Aamodt.

Han forklarer videre at Samfundet ikke ønsker å kunne bli påvirket av en annen lære.

Men dette med å delta i andre kirker, går enda dypere.

Svært mange i menigheten går ikke i bryllup og begravelser når dette arrangeres i en annen kirke.

– Vi har vært reserverte når det gjelder det, bekrefter Sigmund Aamodt.

I Samfundet ansees dette tradisjonelt som å delta i fremmed gudsdyrkelse.‍

– Dette er et tilbakevendende tema, og det er delte meninger om det. Til syvende og sist er det det enkelte medlem som må kjenne på hva som er rett, sier han.

Aamodt sier de ikke ønsker å dømme andre menigheter, eller peke ut hvem som vil kunne bli frelst.

Men Samfundet legger ikke skjul på at de ikke kjenner andre de mener har rett lære.

– Bibelen viser oss en vei, og så har vi ønsket å ta vare på den veien. Så må andre stå ansvarlig for sin.

Til tross for denne sterke troen på sin egen lære om veien til evig salighet, driver Samfundet ikke misjon.

– Misjonsbefalingen ble gitt til apostlene, og de brakte evangeliet ut i verden. Dersom vi skal misjonere, må vi bli kalt, og jeg er kalt til å tale her i menigheten.

– Men dersom dere har den rette læren, kjenner du ikke på at du burde stått på hvert gatehjørne?‍

– Nei, jeg kjenner ikke på det.

I Samfundet har heller ikke åndelige opplevelser noen plass. Det er Ordet som skal være i fokus, og det er Ordet som skal styrke troen.

– Åndsåpenbarelse er fremmed for oss. Åndelige opplevelser er ikke vanlig, men jeg tror at enkeltmennesker kan ha sterke opplevelser som setter dem inn på en ny vei. At Gud roper på dem.

I Samfundet legger man heller ikke hendene på de syke og ber Gud om helbredelse.

– Jeg tror at Gud kan helbrede, men ikke at Gud gjør det fordi jeg ba der og da. Jeg tror Gud hører bønn, og så bestemmer Gud når og hvordan, sier Aamodt.

For medlemmene i Samfundet er det om å gjøre å følge Bibelen så godt som mulig, vende seg bort fra verdens påvirkning og lære barna opp i den samme tro.

Kino, teater og verdslig underholdning er det for mange medlemmer viktig å skjerme seg mot. Flere har fremdeles ikke TV hjemme. Hovedforstanderen er en av dem.

– Men vi får jo i dag alt inn på PC og telefonen, derfor er det jo innholdet man må være kritisk til. Det er mye frekk og usømmelig underholdning, og vi har mange foreldre i menigheten som er opptatt av dette, sier Aamodt.

– Hvordan er deres forhold til alkohol?‍

– Alkohol ser vi på som en gave fra Gud, men den må nytes med måte, sier Aamodt.

Tidligere ble Samfundets medlemmer kalt «Lomelendere», etter grunnleggeren, og de var kjent for å ha svært barnerike familier.

Det har de også i dag.

Helge Dvergsnes, som er en av forstanderne, er 37 år, og venter sitt barn nummer ni.

Tanken er at man skal ta imot de barna man blir gitt, og at prevensjon benyttes når det er fysiske eller psykiske grunner til at man ikke bør ha flere barn.

Dvergsnes mener det også kan gå an å leve greit økonomisk med mange barn, selv om dagens samfunn legger opp til noe annet.

– Vi klarer oss greit, og når kona er hjemme, har hun god tid til å gi omsorg til hele familien. Det er mer verd enn penger, sier han.

Mange i menigheten velger også å ikke ha barna i offentlig barnehage, og også her sparer de inn noen tusenlapper i måneden.

De mange hjemmeværende kvinnene møtes til Samfundets egne småbarnstreff noen ganger i uken.

Selv om flere kvinner er i jobb, hovedsakelig deltidsjobb, er kjønnsrollene tradisjonelle, forklarer forstanderne.

De mener at også dette stemmer med Bibelens lære.

– Gud har skapt oss forskjellig. Han har gitt kvinnene noen egenskaper og ferdigheter, mens menn har fått andre. En stor feil storsamfunnet gjør, er at alle skal mestre alt. Det er opplagt at det er noen forskjeller på oss, sier Sigmund Aamodt.

Hjemme hos de tre forstanderne er rollene klart delt.

– Vi har litt tradisjonelle roller, men jeg tror mange menn også gjør de huslige tingene, sier Tormod Aamodt, som er far til åtte.

– Når hun trenger hjelp, så hjelper jeg henne, og motsatt, skyter Dvergsnes inn.

De mener at ut fra Bibelen, er mannen overhodet i familien, og kvinnen er underordnet. Men ifølge Sigmund Aamodt, betyr ikke dette at kvinnen ikke har det godt.

– Bildet er jo at mannen skal ofre seg og elske sin kone slik Jesus gjorde for menigheten. Det bygger på gjensidig kjærlighet og respekt.

Når ekteskap skal inngås i Samfundet, må begge være medlemmer.

Dersom et medlem får en kjæreste utenfor Samfundet, må denne gjennomgå en prosess og så tas opp som medlem, for at de skal kunne gifte seg.

Dette har blitt gjort i 40 prosent av ekteskapene som er inngått de fem siste årene, ifølge forstanderne.

Dersom et medlem velger å gifte seg med en som ikke vil gå inn i Samfundet, må medlemmet forlate menigheten.

I mange tilfeller finner derfor ungdommene i menigheten en make innad i Samfundets eget ungdomsmiljø.

Forelskelse, plikt og ansvar følger i neste artikkel om Samfundet.