MISJONS-
EVENTYRET
SOM BLE
FOR DYRT

Skrevet av: Jarle Kallestad og Birgit Opheim.
Utforming: Simon Sæthren

I 2015 tar Alfreda Martin Socar opp sitt første lån i misjonsbanken Diaconia i Liberia.

Hun skriver historie som Misjonsalliansens første kunde i landet.

Beløpet på 600 dollar bruker Alfreda til å reparere taket på verkstedet sitt. Siden har virksomheten gitt inntekter som gjør at hennes tre barn får en skikkelig skolegang.

Gjennom gode kontakter har hun til og med eksportert en del av sine produkter til USA.

Kunstneren tar varmt imot oss i sitt verksted når vi møter henne i Monrovia vinteren 2022. Hun viser stolt fram produkter som hennes fire ansatte har laget.

– Ikke som før

Takket være mikrofinansbanken har Alfreda etablert en bedrift som også brødfør treskjærerne og deres familier.

I dag er Alfreda fortsatt kunde i banken, men hun merker at noe er annerledes.

– Hver gang jeg går dit, har de nye krav, og banken er ikke drevet slik som før, sier Socar på telefon fra Liberia.

Hun forteller at hun er blitt bedt om å åpne en ny forretningskonto og at hun må framskaffe ektemannens underskrift hvis hun vil låne penger.

– Men mannen min reiste for elleve år siden. Han er ikke her. Jeg har dessuten to kontoer allerede og kommer ikke til å åpne en tredje.

Hva har skjedd med banken hennes?

Nytt land, nye muligheter

Misjonsalliansen har gode erfaringer med mikrofinans når de i 2015 etablerer banken hvor Alfreda er den første kunden.

Etter to blodige borgerkriger utvikler Liberia på 2000-tallet sin økonomi og sitt demokrati. Samtidig har det vest-afrikanske landet vært beryktet for utbredt korrupsjon.

Kundene i den nye banken får kortsiktige lån på maksimalt 7.000 amerikanske dollar.
I 2022 har banken 1.700 aktive låntakere og 3.100 kunder med innskuddskonto.

Det er optimisme å spore når Dagen besøker ansatte og kunder dette året. I 2021 hadde banken nemlig - for første gang - gått med overskudd.

Det skulle vise seg at det også var siste gang.

Banken blør, og til slutt er et samlet underskudd kommet opp i nærmere 21 millioner kroner. Egenkapitalen blir i 2022 bokført som tapt.

Slutt på bistandspengene

Samme år slutter det å komme penger fra norske bistandsbudsjetter til misjonsbanken i Liberia.

– Dramatisk, sier en av bankens tidligere sjefer.

Hjalmar Bø, generalsekretær i Digni, sier til Dagen at forholdet deres til bankdrift for fattige har endret seg over tid.
I stedet for å gi penger til mikrofinans, skal støtten heretter gå direkte til tiltak som gjør at lånekundene forvalter pengene på en god måte: regnskapsføring, entreprenørskap og salg av varer og tjenester.

– Har dere mistet troen på mikrofinans?

– Det er heller et spørsmål om hvilken rolle vi skal ha, og hvilken rolle investorer skal ha, svarer Bø.

Når Digni trekker seg ut, eksisterer det i realiteten bare to valg for misjonsbanken i Liberia: Å stenge dørene eller selge misjonsbanken.

– I februar i fjor gikk styret for en «fix and sell-strategi» som fikk støtte i Norge, forteller mikrofinanseksperten Roy Mersland.

Oppdrag: Selge en bank

Misjonsalliansen driver sin mikrofinansvirksomhet gjennom selskapet AMAS.

Det er på oppdrag fra AMAS at Mersland kommer inn i fortellingen. Han er til daglig professor i internasjonal økonomi ved Universitetet i Agder og har en fortid som ansatt innenfor mikrokreditt nettopp i Misjonsalliansen. Han har også vært styremedlem i AMAS.

Oppdraget går i korthet ut på å gjøre banken klar for salg.

Mersland bekrefter at misjonen var tvunget til å selge. De innfridde nemlig ikke den liberianske sentralbankens krav til egenkapital.

Når Mersland begynner på oppdraget, er bankens verdi i Misjonsalliansens regnskaper nedskrevet til null.

Styret i Misjonsalliansen vedtar også å garantere for inntil 7,5 millioner kroner. Det gjør de for å sikre kundenes innskudd.

Den nye eieren heter Bay Finance Invest. Bak står en gruppe finansfolk fra Nigeria. Selskapet ble etablert i 2022.

– Misjonsalliansen kunne ikke selv bestemme om de skulle åpne eller stenge en bank. Det var en beslutning som var opp til sentralbanken. Derfor hadde jeg tett dialog med kompetente myndighetspersoner gjennom hele prosessen, og sentralbanken i landet støttet beslutningen om å selge banken til Bay Finance, sier Mersland.

Skiftet ut ledere

Men var det strengt tatt nødvendig å selge banken, slik Mersland hevder?

Nei, mener en tidligere banksjef, som innledet kontakten med Diaconia gjennom et styreverv i 2020. Han ønsker ikke å stå fram med navn i avisen, men Dagen kjenner hans bakgrunn.

Den 38 år gamle finansmannen er styremedlem når han blir bedt om å ta på seg et oppdrag som konsulent. Han leder en omfattende snuoperasjon og forteller at bankens mellomledere blir skiftet ut.

– Førte til tap gang på gang

Den tidligere banksjefen hevder nordmennene behandlet Diaconia som om den var en bistandsorganisasjon, ikke en kommersielt levedyktig mikrofinansbank.
Han mener dette var synlig i ansettelsesprosesser og i mangel på effektive styringssystemer.

– Det førte til økonomisk tap gang på gang, skriver han i en e-post til Dagen.

Han mener det i liten grad ble tatt grep overfor ledere til tross for at de underpresterte over tid.

Den andre feilen var, ifølge eks-banksjefen, at den norske eieren ikke overholdt løftet overfor sentralbanken om å øke egenkapitalen da krisen var et faktum.

«Den norske måten»

I sin tid som styremedlem registrerer den tidligere banksjefen at de lokale styremedlemmene har begrenset innflytelse over banken.

– Beslutninger ble i hovedsak tatt av AMAS i Norge, hevder han.

Han opplever at uro blir avvist ved å vise til at det er «den norske måten», eller «måten ting blir gjort på i Diaconia».

Rune Øygard og kona Janne kommer til Liberia i 2015 som utsendinger for Misjonsalliansen. Der blir Rune Øygard styreleder i banken.

– Vi fokuserte på å bygge systemer og rutiner med erfaringer fra misjonens bankdrift i Bolivia. Målet var å skape vekst, sier han i dag.

Som fersk styreleder er Øygard skeptisk til en del av vurderingene som lå til grunn for å starte banken. Dette gir han uttrykk for overfor AMAS hjemme i Norge. Likevel blir de enige om å gå i gang så fort ebola slipper taket i Vest-Afrika. Det skjer rundt mai 2015.

Øygard er opptatt av at kontrollrutiner må på plass raskt. Han mener også at Diaconia må ha et visst volum i utlånsporteføljen for å lykkes i mikrofinans.
For kostnadene ved kredittvurdering og kvalitetssikring er uforholdsmessig høye.

Han opplever det som en krevende tid.

Øygard er overbevist om at den diakonale profilen må være en del av pakken.

– Den tilfører etikk, regnskap og generell forretningsdrift. I Liberia tror jeg på en kombinasjon av finansiering fra bistand og inntekter fra utlåns- og innlånsvirksomhet, sier han.

En av hans store motforestillinger mot misjonens bankdrift i Liberia er at lånebeløpene i stor grad blir brukt til import av varer fra Kina og andre «billigland», som han sier.

Med egne øyne ser han at disse produktene deretter blir solgt på lokale markeder med høye marginer.

– Lånene ga dermed egentlig ikke lokal verdiskapning, resonnerer han i dag.

– Var det mye Kina-import?

– Ja, veldig mye. En del reiste til og med til Kina og Taiwan for å hente varer som de solgte på markedene. Det er ingenting galt med import i og for seg, men det var jo ikke dette som var den egentlige hensikten med vår mikrofinansvirksomhet, svarer Øygard.

Forsvarer Kina-importen

Heidi Sandvand Hegertun er generalsekretær i Misjonsalliansen. Hun mener det er naturlig at man i et land som Liberia har et behov for å importere enkelte varer, «også fra for eksempel Kina».

– Når man så selger og handler med disse varene lokalt, skaper det arbeidsplasser og lønninger, som har en positiv innvirkning på økonomien. Vi har hatt tillit til vårt lokale styre, ansatte og kundebehandlere i banken. De vurderer kontinuerlig hvilke forretningsmodeller og lånesøknader som vil generere verdi for lokalsamfunnene.

– Er det formidlet til deres givere at mikrofinans blir brukt til import fra Kina og Taiwan?

– Vi har jevnlig omtalt arbeidet med bankene i vårt informasjonsmateriale – både i magasinet vårt, nettsider, sosiale medier og årsrapporter. Vi har også delt historier fra lånekunder og intervjuer med ansatte. Vi har ikke rapportert særskilt på hva alle våre kunder benytter sine lån til.

–Så deres givere er ikke gjort kjent med at lån blir brukt til import av billigvarer fra Kina?

– Vi har ikke rapportert særskilt om hva alle våre lånekunder benytter sine lån til. Vi har heller ikke holdt noe informasjon tilbake, svarer Hegertun og utdyper:

– Vi har vært tydelig overfor våre givere på at lånene brukes til ulike former for næringsutvikling og har forsøkt å formidle gode eksempler på dette. At denne næringsvirksomheten i noen tilfeller innebærer import av varer fra andre land, er noe vi verken har holdt skjult eller sett noen grunn til å informere spesifikt om.

Hjalmar Bø i Digni er ukjent med at lån blir brukt til import av billigvarer fra Kina.

– Jeg har ikke hørt om denne problemstillingen verken i forbindelse med gjennomføring av prosjekter, salg av banken eller årlige prosjektrapporter fra banken, skriver Bø når Dagen gjør ham kjent med uttalelsene fra Øygard.

– Hvor vanlig er det at bistandsmidler og mikrokreditt blir brukt på denne måten?

– Jeg har besøkt flere mikrofinansprosjekter. Mitt inntrykk er at de bidrar til lokal verdiskapning og lokal produktutvikling innenfor servicenæring, småskala produksjon av varer, jordbruk og andre inntektsgenerende aktiviteter, svarer Digni-sjefen.

Samtidig understreker han at forholdene er svært ulike fra land til land.

– Men Dignis støtte til mikrofinansbanken hadde som målsetting å bidra til fattigdomsreduksjon for målgruppen. Ut fra dette perspektivet har bankene gitt lån basert på sine vilkår, retningslinjer og risikovurderinger, påpeker Bø.

Han minner om at Dignis medlemsorganisasjoner og deres lokale samarbeidspartnere jobber under forhold som er krevende med tanke på styresett, korrupsjon og muligheter til utvikling. Bø har forståelse for at lånekunder vil bruke mulighetene som byr seg for å tjene penger og arbeide seg ut av fattigdom.

– Vi har noe av den samme utfordringen i Norge ved import av billige varer fra for eksempel Kina som igjen fører til økt forbruk og lite lokal verdiskapning, skriver Bø.

– Vi ble ikke konsultert

Tilbake til salget av banken: Den tidligere banksjefen er på sin side kritisk til prosessen som ledet til at Diaconia nå er solgt til en nyetablert nigeriansk finansgruppe, Bay Finance.

– Bankstyret ble ikke holdt tilstrekkelig oppdatert og inkludert under gjennomføringen av salget, forteller han.

Det siste opplever også Nyamah Dunbar, som til daglig driver en jordbruksbedrift i Liberia. Hun var styremedlem i banken i årene før den blir solgt.

Dunbar sier hun vet svært lite om det nigerianske selskapet som har kjøpt banken. Hun hevder at Mersland tok over hele prosessen.

– Han sa at kjøperne var fra Nigeria og at de var interessert i markedet. Det var han, og bare han, som sikret en kjøper til banken, sier Dunbar.

Hun får støtte av den tidligere banksjefen. Også han sier at beslutningen om å selge til det nystiftede Bay Finance lå helt og fullt på AMAS i Norge:

– Verken jeg eller liberianerne i bankstyret var del av dette valget, sier han.

– Tapte muligheter og unødvendig sløsing

Det er ulike syn på hvordan banken kunne vært drevet for å få den til å gå i balanse.

– Det virkelige narrativet rundt AMAS sitt Diaconia-prosjekt i Liberia er en historie om tapte muligheter og unødvendig sløsing, sier den tidligere banksjefen.

Han legger til:
– Nøkkelen til suksess er å ta i bruk riktig praksis like fra starten. Det innebærer å ha et dyktig og godt trent lederteam både i Norge og i Liberia som har etablert gode systemer og tåler robuste prosesser.

Han mener overhalingen som banken var gjennom i fjor, skulle vært gjort for lenge siden.

– Liberia har en hel del erfarne fagfolk innen mikrofinans og bank, men Diaconia klarte ikke å utnytte talentene, sier den tidligere banksjefen.

Rune Øygard tror bankens problemer er mer sammensatte.

– Det kan virke på ham som at en 100 prosent kommersiell tilnærming til bankdrift er den eneste løsningen. Forholdene er radikalt annerledes i modnere markeder med mindre korrupsjon enn Liberia, der det er en viss konkurranse i finansieringsmarkedet, sier Øygard.

Han arbeider i dag som investor og rådgiver innenfor næringsutvikling med entreprenører i Kenya gjennom sitt eget selskap.

Når ekteparet Øygard forlater Liberia i 2020, har Misjonsalliansen i praksis ingen utsendinger «på bakken» med ansvar for banken.

– I et land som Liberia er det helt nødvendig å ha noen som daglig følger med og forstår «alt som står mellom linjene». Det har ikke AMAS prioritert, sier Øygard.

I desember 2023 er Merslands oppdrag utført. Da er salget formelt blitt godkjent av Liberias sentralbank. 15. januar 2024 melder AMAS at banken er solgt til Bay Finance.

– Ingen garanti

Den nye eieren har ingen kristen verdiforankring eller diakonal forpliktelse.

– Om de nye eierne vil få til bærekraftig drift over tid, så må de behandle kundene godt. Vi har hatt tett dialog i prosessen for å sikre at de har den langsiktigheten, men vi har jo ingen garanti så lenge vi ikke lenger selv er eiere.

Det sier Misjonsalliansens generalsekretær Heidi Sandvand Hegertun.

– Tenker fort svindel

Roy Mersland sier at kjøperne i Bay Finance Invest er erfarne finansfolk med et stort nettverk i Vest-Afrika. Han hevder at de nye eierne har lykkes i næringslivet og at de investerer sine egne penger i det nye selskapet.

Mersland tror nordmenn fort tenker svindel når de hører om Nigeria, men minner om at landet er en økonomisk stormakt i denne delen av verden.
– Nesten alle banker som opererer i Vest-Afrika er eid av nigerianere, sier han.

Ante ikke at banken var solgt

Treskjærer og lånekunde Michael Gaye, som Dagen møtte i Liberia i 2022, er overrasket når vi tar kontakt to år senere.

Han vet ingenting om oppkjøp av Diaconia og forteller at han har bedt om å få informasjon.
– Jeg ønsket å søke om et nytt lån, men har ikke gjort det ennå, sier han.

Den store problembanken

Om Liberia er et pengesluk som til slutt må stanses, er problemene mye større i en annen av Misjonsalliansens banker.

I Ecuador har Misjonsalliansen drevet med mikrofinans helt siden 1997.

Salget som gikk i vasken

17. desember 2019 melder Finansavisen om tidenes julepresang til en norsk misjonsorganisasjon.

Banken D-Miro i Ecuador skal gå på børs. Et salg er nær forestående og, som det heter i artikkelen:

«Kristenfolket kan hente ut over 200 millioner kroner

Sentralbanken i Ecuador melder at de fusjonerte bankene vil få totalt 600.000 kunder. Kjøper er den nasjonale banken Solidario.

Men salget går i vasken samtidig som nyhetsbyråene viser bilder av døde menneskekropper i hovedstaden Quiotos gater.

Det er en kjent sak at Ecuador ble særlig hardt rammet av korona. Men ikke alle deler historien om at bankens problemer bare kan tilskrives tidenes mest omtalte virus.

– Banken har hatt et dårlig rykte, blant annet på grunn av en delvis råtten låneportefølje. Mange av kundene deres er så forgjeldet at de ikke bare har problemer med å betale sine lån i D-Miro. De har også lån i andre banker. En potensiell oppkjøper vil være skeptisk til en slik bank.

Det sier Hugh Sinclair, en av D-Miros tidligere ledere.

– Eksistens i fare

Banken i Ecuador har lenge godt over 40.000 lånekunder. I 2020 var tallet under 23.000.

Ti prosent av kundene skal ha fått sine bedrifter utradert under jordskjelvet i 2016.

Etter denne hendelsen står bankens eksistens i fare, og Misjonsalliansen søker Utenriksdepartementet om hjelp til å berge D-Miro.

UD skriver i et tildelingsbrev 19. desember 2016 at D-Miro er i akutt behov for kapital for å sikre fortsatt lisens. Departementet gir Norad beskjed om å overføre 14 millioner kroner.

Tall Dagen har innhentet fra Norad viser at banken får utbetalt rundt 28 millioner bistandskroner i tidsrommet 2007 til 2016.

De to årene etter jordskjelvet er plusstallene pene. Deretter går det bratt utforbakke. I 2022 er resultatet blodrødt.

42 millioner i minus

Misjonsalliansen må grave dypt i sin pengebeholdning. Konsernregnskapet viser et underskudd på 42 millioner kroner. Et slikt årsresultat har organisasjonen aldri hatt før. Bankdriften i Ecuador er hovedårsaken til det stygge minustallet.

Ledelsen i organisasjonen gir klart uttrykk for at dette ikke er tall de kan leve med over tid.

25. januar i år blir det kjent at Misjonsalliansen selger sin bygård i Oslo sentrum. Ifølge Kristelig Pressekontor kan gevinsten være rundt 60 millioner.

Generalsekretær Heidi Sandvand Hegertun vil ikke svare på om salget har sammenheng med problemene innenfor mikrofinans.

– Kristen profil usynlig

Like før kvinnedagen i 2019 skriver Misjonsalliansens daværende generalsekretær Andreas Andersen i Dagen om hvordan banken i Ecuador på en forbilledlig måte har rekruttert kvinnelige ansatte. Halvparten av de 320 medarbeiderne er kvinner, og flere av dem sitter i bankens ledelse, framholder han.

Andre kilder gir mer negative beskrivelser av forholdene i banken. Stikkord er stor utskifting av ledere og mistanker om at etikken blir strukket for langt.

Mikrofinanseksperten Hugh Sinclair er i en årrekke tilknyttet Misjonsalliansens bankvirksomhet, men er dypt frustrert når han sier opp jobben i 2019.

Han opplever at den kristne profilen er blitt usynlig, at kynismen har overtatt og at den norske eieren ikke følger opp banken på en god nok måte.

Han stiller seg undrende til at nordmennene ikke forstår mer av det som foregår.
Han ser at bankens pastor blir avsatt og kristne symboler som krusifiks blir fjernet fra veggene.

– Jeg varslet ledelsen i Norge, men opplevde liten respons. De lukket øynene. I det hele tatt har Misjonsalliansen hatt liten kontroll med hva som har skjedd i Ecuador, i hvert fall de siste ti årene, sier han.

Sinclair sier han finner det merkelig at en misjonsorganisasjon «kan se på hvordan banken mister sine verdier og sin diakonale forankring.»

– Hørt og tatt på alvor

Generalsekretær Hegertun sier i et skriftlig tilsvar at organisasjonen er godt kjent med kritikken fra Hugh Sinclair.

– Varslene hans har blitt hørt og tatt på alvor, men vi kjenner oss ikke alltid igjen i den virkeligheten han beskriver. Det er trist at han opplever at de kristne verdiene har blitt mindre fremtredende. Disse er fortsatt fundamentet for alt vi gjør. Målet har vært å drive en profesjonell, kommersielt levedyktig bank som kan tilby finansielle tjenester til de fattige, på kristen grunn. Dette har vi alltid vært åpne om, sier Hegertun.

– Det stemmer ikke, slik Sinclair hevder, at vi ikke har hatt kontroll de siste ti årene, fortsetter hun.

– Det er samtidig mye vi kunne gjort annerledes, og sikkert også bedre. Noe av det viktigste i alt vi gjør er at lokalbefolkningen selv skal ha eierskap til prosjektene. Det betyr at vi hele tiden må finne balansen mellom å være tett på og samtidig gi spillerom. Vi har nok ikke alltid truffet riktig her. Dette er læring vi tar med oss framover i arbeidet vårt.

Kilder vi har snakket med, mener det skjer noe med profilen til de to problembankene et stykke ut i deres historie. Det som begynner som en idealistisk gründervirksomhet med en tydelig misjonal og diakonal profil, utvikler seg til å bli mer ordinær business. Over tid blir det krevende å skaffe medarbeidere som deler misjonens verdier.

Hyggelig hvit kristen mann

Sinclair opplever at den norske bankeieren har to standarder:

– Den hyggelige, smilende, hvite kristne mannen betjener det norske markedet. Han vet hvordan han skal få tak i penger og kan snakke for seg.

Om en del andre ansatte sier Sinclair at de står fjernt fra kristen misjonstenkning og kristne verdier.
– De bryr seg ikke om etikken, bare om å få jobben gjort.

Hegertun svarer slik på kritikken:

– Vi har drevet bankene på kommersielle vilkår, noe finanstilsynene i landene krever for at bankene skal drives til beste for kundene og for det lokale markedet. Så vil noen mene at vi har hatt for mye fokus på å få til en bærekraftig drift, mens andre vil hevde at vi burde drevet bankene med et enda sterkere fokus på inntjening, sier hun.

Bolivia og Vietnam

Misjonsalliansen begynte med mikrofinans i Bolivia i 1992. Banken eies nå av en nasjonal stiftelse, men har fortsatt nære bånd til Misjonsalliansen. Banken har over 65.000 lånekunder.

Også banken MOM i Vietnam ble stiftet på initiativ fra Misjonsalliansen. Den har over 40.000 lånekunder.

I flere sammenhenger omtaler organisasjonen disse bankene som en del av sitt arbeid. Kilder vi har snakket med, sier dette kan skape inntrykk av at Misjonsalliansen kontrollerer bankene.

– De kan ikke selge dem eller skaffe seg inntekter fra et eventuelt salg, sier en kilde til Dagen.

Salg i boks

19. mars i år melder Misjonsalliansen at Banco D-Miro er solgt. Etter flere år med iherdige salgsframstøt har de endelig funnet en ny eier:
Selskapet Invatlan omtales som en internasjonal finansgruppe med virksomhet i en rekke latinamerikanske land.

Prisen er ikke kjent. Daglig leder i AMAS, Arnt H. Jerpstad, har bekreftet overfor Dagen at salgssummen er langt unna de 200 millionene som skapte overskrifter i Finansavisen for fire år siden.

Men salget har hatt sin pris. Konsulentfirmaet Inspiring Development var lovet 4,5 millioner kroner hvis banken ble solgt innen utgangen av 2023. Det går fram av Misjonsalliansens egen årsmelding.

Utgiftsøkning på ett år: 36 millioner

Nøkkeltall Dagen har fått fra Misjonsalliansens hovedkontor viser at D-Miro har hatt en utgiftsøkning på 36 millioner på bare ett år - fra 2021 til 2022.

For Diaconia er utgiftsøkningen i samme tidsrom 10,5 millioner. Målt mot bankenes årsomsetning er en slik økning svært sterk.

Generalsekretær Hegertun sier forklaringen er tap i låneporteføljen.

– Ubetalte lån blir etter hvert tapsført, noe som gir større utgifter og dermed økte underskudd, framholder hun.

Den nye modellen

Erfaringene fra Ecuador og Liberia har fått Misjonsalliansen til å innse at det er for risikabelt å stå som ene-eier av finansinstitusjoner.

Når organisasjonen likevel satser videre innenfor mikrofinans, er det i partnerskap med flere aktører. Dermed blir risikoen mindre. En slik modell er under etablering i Etiopia.

– Vi fortsetter med mikrofinans, nå som ett av flere virkemidler for at folk får tilgang på det de trenger for å skape seg en inntekt å leve av, sier Hegertun.

– Det nytter

Er 30 år med mikrofinans i misjonsregi en suksess eller en fiasko? Det kommer an på hvem man spør. Internasjonale medier har skrevet en rekke større saker om fattigfolk som er sunket ned i enda større elendighet fordi de ikke kan betjene sine lån.

Generalsekretær Hegertun svarer slik når vi ber henne oppsummere virksomheten:

– Det nytter!

Hun legger til:
– Det er bra med flere eiere, samarbeid med andre og lokalt eierskap. Da får kundene dekket behovene sine, også når det stormer og kriser rammer.

– God og bærekraftig

I Ecuador går banken med pene overskudd i flere år fram til 2019. Fra 2020 til 2022 er D-Miros samlede underskudd nærmere 95 millioner kroner. Egenkapitalen blir nedskrevet med over 100 millioner i samme tidsrom.

I Liberia går banken i minus i sju av åtte driftsår, og egenkapitalen blir ansett som tapt høsten 2022.

– Hvordan ser du på slike tall i lys av at disse bankene i stor grad er finansiert med norske bistandskroner og innsamlede midler?

Hegertun svarer med å vise til at organisasjonen har bygget to institusjoner «som har skapt tusenvis av arbeidsplasser» og gitt økt inntekt til familier og sårbare grupper.

– Det vil de fortsette å gjøre også med nye eiere. Salgene skaper dessuten en begrenset, men likevel ikke ubetydelig inntekt som vil kunne brukes til mer arbeid for fattigdomsbekjempelse. Det er god og bærekraftig bistand, mener hun.

– Ikke klok forvaltning

Hegertun fastholder at bankene er «bærekraftige», men erkjenner at organisasjonen ikke har kapitalen som kreves for å gi trygghet og utvikle nye tjenester for kunden.

– Hvor maktpåliggende var det for Misjonsalliansen å finne nye eiere til disse bankene?

– Vi kunne drevet bankene en stund til, men det ville ikke vært klok forvaltning av de midlene vi er blitt gitt, svarer Hegertun.

Misjonsalliansen vil ikke ut med hvor mye de til slutt fikk for de to problembankene.

– Det er ikke snakk om store beløp, særlig sammenlignet med det som er investert i midler over tid i disse bankene, bekrefter generalsekretær Heidi Sandvand Hegertun.

Tier om prisen

Kilder Dagen har vært i kontakt med tror at banken kan være solgt for rundt 16 millioner kroner og at betalingen skjer i to like store rater.

I rykteflommen rundt salget av banken i Ecuador nevnes flere tall, det laveste helt ned mot fem-seks millioner norske kroner, det høyeste i overkant av 50 millioner. For fire år siden var prislappen 200 millioner.

– Hva er din kommentar til slike tallstørrelser, Hegertun?

– Vi har underskrevet en taushetserklæring både til kjøperne i Liberia og Ecuador og kan ikke opplyse om dette, svarer generalsekretæren.

– Men hensikten med disse bankene var aldri at Misjonsalliansen skulle gjøre seg rik på dem, sier hun.