Slik dannet Torkild Terkelsen sitt eget trossamfunn: – Han var veldig populær. Vi merket jo at kvinnene svermet rundt ham

Det er etterkrigstid i Norge.

På gården Eskedal våker Torvald Terkelsen over sin sønn, Torkild. Den lille gutten svever mellom liv og død i høy feber, og huslegen har sagt at denne natten kan være avgjørende.

Torvald har vært i Amerika. Han har tilbragt tid hos pinsevennene og sett mektige mirakler. Nå henter han oljeflasken. Han ber troens bønn for sin syke sønn.

Torkild våkner straks fra døsen, åpner øynene og spør etter mat. Med ett er han frisk.

Terkelsen beskriver episoden i sin selvbiografi, «Gjør en evangelists gjerning».

Fra tidlig alder blir han tatt med på pinsemøter. Faren er den første eldstebroren i menigheten Filadelfia i Grimstad, og unge Torkild har fullt stjernekort på søndagsskolen.

17 år gammel opplever Torkild åndens dåp, og han taler i tunger. Gutten som var så sjenert for å prate at mora tok ham med til legen, går inn i en ny tid.

Allerede som 18-åring starter han evangelisttjenesten.

Han er fengende. Uredd. Og til tross for sin unge alder, kan han legge ut fra Bibelen på en måte som vekker oppsikt.

I Grimstad-området er det flere pinsemenigheter, og ungdomsmiljøene flyter litt sammen.

Bjørg Himle Wroldsen er datter av lederen i den lokale pinsemenigheten, Zion Fevik.

En kveld, like før leggetid, høres det lyder på stuevinduene hos familien Himle i Fevik.

Ute står 20-årige Torkild Terkelsen og kaster småstein på ruta.

Han ber om å få lov til å overnatte siden det er langt hjem til Eskedal.

– Han fikk sove på sofaen i stua, og fra den gangen var han mye hjemme hos oss. Han var flink til å hjelpe til med veden og slikt, og så kunne han og pappa sitte til den lyse morgen og diskutere Guds ord, sier Wroldsen, som den gang var 15 år gammel.

Hun beskriver Terkelsen som kjekk, og gøy å være sammen med.

– Han var en sjarmør, en jentefut, og han fikk mange jenter på kne, sier den nå 77 år gamle kvinnen.

– En gang tok han rundt meg og sa:«Nå er vel du voksen nok til å begynne å klemme litt», forteller Bjørg Himle Wroldsen.

Terkelsen sier han nok kunne flørte, og at det ikke var noe unaturlig ved det.

Han gifter seg med venninnen til Wroldsen, mens hun selv står som forlover i bryllupet.

De er alle aktive i den lille menigheten Zion Fevik de kommende årene, og har mye med hverandre å gjøre.

– Det er ingen tvil om at han var et redskap for Gud i denne tiden, sier Wroldsen, som selv var søndagsskolelærer i menigheten.

Men flere ganger finner hun det nødvendig å formane Terkelsen.

Den unge, radikale predikanten blir raskt en etterspurt forkynner både i pinsebevegelsen og andre menigheter.

De kommende årene brukes all fritid til å studere Guds ord og til å forkynne.

Lederjobben i postverket må i 1973 vike for den voksende tjenesten til pinsepredikanten.

Reisene blir mange.

Han får en tilhengerskare.

Støttespillere som skal komme til å være trofaste helt fram til dagens splittelse.

Terkelsen er karismatisk og uvanlig veltalende.

Jon Welo, som brøt med Terkelsen i 2021, husker godt sine første møter med predikanten.

Han var selv ung, usikker og kom fra dårlige kår. Møtet med Terkelsen blir kjærkomment.

– Han var autoritær, og som ungdom var man begeistret for det. Han var faderlig mot meg, og raus med å låne ut penger og slikt. Torkild var også inkluderende, forteller Welo, som ble en av de som reiste rundt med Terkelsen når han skulle holde møtekampanjer.

Det er flere som i perioder på 1970- og 1980-tallet reiser som en del av Terkelsens følge rundt i landet.

Noen unge ektepar bor også i perioder på Terkelsens gård på Eskedal, mens mannen reiser med predikanten.

En av disse beskriver tiden på reise med Terkelsen som spennende og spesiell.

– Han var et voldsomt forbilde for meg og mange andre. Jeg var veldig glad i ham. Jeg var selv ordblind, og det var veldig oppmuntrende for meg å kunne være sammen med en slik kapasitet.

Det er stas å reise med Terkelsen. Man er på bølgetoppen.

– Det var som å reise med kongen. Folk slåss om å innlosjere ham, og vi fikk full oppdekning alle veier. Middag og dessert, sier mannen.

Han forteller også at Terkelsen nøt stor respekt fordi han ikke var redd for å ta i et tak fysisk.

Mellom møtene er dressen lagt vekk, og bondesønnen hjelper til med arbeidet der han bor.

Han kløyver ved, snekrer terrasser og hjelper til i hagen.

Leif Terje Munkejordet har ofte Terkelsen på besøk i sin menighet i Sandnes, og åpner hjemmet sitt for predikanten. Heller ikke han unngår å legge merke til Terkelsens omgang med jenter og kvinner.

– Han var en «Don Juan», en fløtepus på mange måter. Han var en flott mann, og jeg tror han likte den rollen, sier Munkejordet.

– Evangelisten, han er en selskapsmann. Han kommer på den store høytiden, med vekkelseskampanjer og teltmøter. Og jeg gikk alltid oppdresset. Du vet, mannen kom sliten hjem fra jobb og luktet svette, og noen tenkte kanskje at «tenk om jeg hadde vært gift med en sånn, som kan svare på alle spørsmål, som kan be for alle behov, og som kan forstå et menneske», legger Terkelsen ut.

Mens mannen i huset la seg på sofaen og ventet på å få se på fjernsynet, var det annerledes med evangelisten, sier Terkelsen.

– Det var nok noen som kunne synes jeg var interessant sånn. Men jeg takker Gud for alle de tusenvis av seire jeg kunne komme hjem og feire.

Han legger ut om situasjoner han måtte håndtere.

– Jeg tilpasset meg de forholdene jeg kom inn under, og da stilte jeg hodet lagelig til for hugg. Det var både det ene og det andre, men jeg falt ikke i det, sier Terkelsen, og sier han forsøkte å opptre redelig.

– Jeg kunne fortelle måter man ble prøvd lurt på, men som jeg likevel kom seirende ut av. Tenk deg at du ligger på et soverom du har fått tildelt i huset. Når mannen har reist på jobb, og huset er tomt, så kommer kona ned i en chiffong-kjole og tar den av seg og setter seg på sengekanten. Så kunne jeg sagt som Frank Mangs: «Vik bak meg Satan!», men det var ikke alltid min stil å skjelle ut noen og forbanne dem nord og ned. Jeg kunne i stedet be dem gå og sette på kaffen, så kommer jeg opp. På den måten kom jeg unna det. De predikantene som ikke kan fortelle sånne historier,må være noen lite tiltrekkende typer.

Han deltar under pinsevennenes Europakonferanse i Mannheim og han taler på teltmøter ved Munch-museet i Oslo, i regi av Filadelfia.

Når de ledende skikkelsene i pinsebevegelsen, de såkalte «Oslo-brødrene», tar et oppgjør med evangelist Aril Edvardsen, er også Terkelsen til stede.

Han underskriver «Hvitboka», et anklageskrift mot Edvardsens virksomhet.

Men misjonssekretær i Pinsebevegelsen, Hans Svartdahl, sender ut et advarselsbrev også mot Terkelsens misjonsarbeide.

Dette forteller Terkelsen.

Han har hatt møtekampanjer i Afrika, og har reist flere kirkebygg, ved å selv samle inn penger, utenfor pinsevennenes organiserte misjonsarbeide.

Planen er at han også skal ha møtekampanje i Filadelfia Oslos lokaler, hvor Kornmo er forstander, i etterkant av teltkampanjen.

Slik skal det ikke bli.

For talen Terkelsen holder den siste kvelden under teltmøtene blir ikke tatt godt imot av flere ledende pinsevenner.

Under tittelen «Din synd skal finne deg» langer han ut mot pinsebevegelsen som statsregistrerer menighetene, deltar i det han kaller kompromissfylte fellesmøter og lar ufrelste ungdommer delta på plattformen.

Den planlagte møtekampanjen i Filadelfia Oslo blir avlyst.

Ved starten av 1980-tallet spisser det seg til for Terkelsen i Pinsebevegelsen.

Han beveger seg lenger og lenger vekk fra den norske pinsebevegelsens teologi, og forkynner sin lære kompromissløst og fast.

På 40-årsdagen som feires på Eskedal i 1981, har han samlet mange av tilhengerne.

De snakker om at det presser seg frem et oppgjør med pinsebevegelsen.

Mens de er samlet kommer pinseforstander Arne Fjellvard ned fra loftet.

Han har vært der oppe i bønn, og nå har han fått et ord fra Herren.

– Det slo ned som en bombe i meg. Det var et ord fra Esra 10, 4. «Stå opp, for det er du som må sørge for dette, og vi skal hjelpe deg. Vær frimodig, og sett det i verk.»

Det blir advart mot han både fra talerstolen og i de kristne avisspaltene.

Han arrangerer sine egne stevner.

Under sommerstevnet han holder i Larvik i 1984 taler han ut det han mener han har fått åpenbart i Bibelen.

At Gud er èn, og at det var Gud selv som kom til jorden, åpenbart i en kropp.

Han forkynner at det ikke er tre ulike personer i guddommen.

Han mener treenighetslæren er fornedrende. At den gjør Jesus om til en slags «junior-Gud».

Terkelsen lar deg døpe på nytt. Og han begynner å døpe pinsevenner om igjen selv om de allerede er voksendøpt. De døpes ikke i «Fadernes, Sønnens, og Den Hellige Ånds navn», men bare i «Jesu Kristi navn».

Den kjente predikanten og forfatteren Thoralf Gilbrant, som 20 år tidligere har viet Terkelsen og hans kone, går hardt ut mot læren hans.

Det endelige bruddet med Pinsebevegelsen kommer når Terkelsen og kona blir støtt ut av sin lokale menighet, Zion Fevik, 13. oktober 1986.

Årsaken oppgis å være vranglære.

Men Terkelsen reiser mer enn noen gang. Han skriver bøker som utgis på eget forlag.

Vennegrupper blir Nardus-menigheter, og flere steder bryter tilhengere av Terkelsen ut fra sine forsamlinger for å danne en ny menighet.

I Filadelfia Vennesla er Odd Bergum forstander på denne tiden, og han sliter med å holde menigheten samlet.

Han ser hvordan Terkelsen skaper debatt og uenighet.

– Han var veldig direkte og veldig nedlatende overfor andre kristne, og mente de var på villspor. De var ikke gudfryktige nok, og sto ikke for sannheten. Han hadde en masse tale-kassetter med seg som han solgte etter møtene. Da vi andre forkynte etterpå, virket det som at de gikk hjem og hørte på hans kassetter for å høre om det vi sa stemte.

Til dette sier Terkelsen at han forkynte på en kompromissløs måte, men at ingen har opplevd han som nedlatende personlig.

Terkelsens motstand mot religiøse ritualer og fastspikrede møteprogram får gehør.

Geir-André Kvarud, som i dag er forkynner i Nardus, blir begeistret når han hører konservativ teologi blandet med troen på at Gud kan gjøre under.

– Det var en annerledes opplevelse. Han var både opptatt av bibeltroskap og trodde på Guds makt, sier Kvarud.

18 år gamle Kvarud har i flere år søkt Gud om å oppleve åndsdåp og tungetale. Etter et kveldsmøte med Terkelsen på Eidsvoll, er han helt alene igjen i møtelokalet.

– Jeg var fortvilet og nedslått over hvor veien skulle gå videre for meg. Da jeg åpnet munnen der alene i lokalet, talte jeg i tunger.

I Sandnes hører Ivar Haga, som senere skal bli eldstebror i flere tiår, Terkelsen for første gang i 1988.

– Herren viste meg at jeg skulle gå på det møtet, og jeg kjente at det var noe spesielt. Læren var riktig, sier Haga.

Men samtidig som han kjenner seg hjemme, reagerer han på personfokuset.

– Jeg skjønte det var Torkild som var lederen. Det var «Torkild, Torkild, Torkild». Det var guruen, sier Haga.

Og det er også noe annet som blir tydelig for Haga.

Terkelsen har en voksende tilhengerskare utover på 1980-tallet.

Han holder lange møter, og også nettene tas i bruk.

Reisene strekker seg også mot Færøyene, hvor han får innpass i pinsemenigheter.

Evangeliehuset i Torshavn opplever en vond splittelse, og Nardus etableres også der.

Så går reisene til Israel.

Terkelsen er reiseleder, og har med seg grupper til Det hellige land.

Han holder bibeltimer om «Guds utvalgte folk» om kveldene.

Gruppene overnatter på hoteller.

De blir godt kjent.

Hun reagerer på dynamikken.

Noen jenter blir skuffet og såret fordi de ikke får oppmerksomhet. Andre vies det mer tid til.

Kvinnen synes også selv det er smigrende å få oppmerksomhet.

– Jeg gikk inn. Han lå henslengt på senga, mens jeg satt på sengekanten. Vi snakket lenge sammen. Han spurte om jeg ville tilbringe natta på hans rom, forteller hun.

Men det er noe i henne som sier at hun skal la det være.

– Jeg fikk en tanke om at «dette er en predikant. Nå skal han sikkert teste meg, hvor hellig jeg er», forteller kvinnen.

Hun takker nei til tilbudet fra Terkelsen.

Terkelsen sier historien er ren løgn, og mener det ville vært utenkelig å foreslå noe slikt siden jenta delte rom med en venninne og det ville blitt kjent umiddelbart.

Men også familievennen, Bjørg Himle Wroldsen, er med til Israel.

– Han var ute med den ene etter den andre, og jeg sa flere ganger til ham at han måtte slutte med dette, forteller Wroldsen.

Også under turen til Israel ser hun flere episoder som hun reagerer på.

En annen kveld, møter hun Terkelsen i hotell-trappa, på vei ut med en kvinne.

– Han ble nok oppgitt over å treffe meg der, for han tok seg til panna, og himlet med øynene. De skulle ut og ha et måltid sammen, forklarte han. Dette var en gift kvinne. Vi var jo ellers et reisefølge, og hadde måltidene samlet.

Terkelsen sier det Wroldsen forteller ikke stemmer. Hverken om episodene i Israel, eller om at han skulle ha vært ute med andre etter at han var gift.

Utover på 1980- tallet blir det mer og mer krevende å få leie egnede steder til å samle Terkelsens tilhengere til stevner.

Andre menigheter sier nei til å leie ut sine leirsteder til Nardus.

Pinsevennenes leirsted på Sørlandet, Fredheim, kan leies på èn betingelse; det må ikke annonseres i avisen at Torkild Terkelsen skal tale.

I 1986 kjøper Nardus et stykke land med en bygning bare noen kilometer unna pinsevennens leirsted.

På Oggetun samles nå folk fra Nardus-menighetene i hele den sørlige delen av landet. De reiser fra Vinstra, Stavanger, Oslo, Grimstad, og om sommeren kommer også folket fra Færøyene.

Vennene i menigheten legger ned mye tid og penger på å bygge opp stedet.

Helger, høytider og ferier kan nå tilbringes tett på hverandre, på Nardus sitt eget sted.

Fotballkamper, bading og skravling fyller dager og kvelder.

Familier knytter vennskap.

Brusende forelskelser jager gjennom ungdommene, og på tross av det begrensede utvalget, finner mange sin livspartner i fellesskapet. Det er ingen tvil om at dette er det foretrukne.

Om sommeren sendes barn og unge til Nardus sin egen leir.

Jentene går i skjørt, og klipper ikke håret.

I tillegg til et servicebygg med møtelokale, bygges det flere hytter på eiendommen.

Disse eies av Nardus-venner, og kan ikke selges til folk utenfor bevegelsen.

Terkelsen har selv hytte på tunet og er et midtpunkt under stevnene.

Han har mye godt humør og mange morsomheter å by på.

Under møtene forkynner han sine budskap i fri dressur, med de trofaste tilhengere tettere og tettere på.

– Det var alltid høydepunktet når han skulle tale Guds ord, det er det ingen tvil om. Det var en sterk åndsatmosfære i møtene, sier Jon Welo, som har tilbragt de fleste ferier og høytider i det åndelige fellesskapet på Oggetun.

Han forteller om fantastiske budskap og om en leder som har lys over Guds ord til å styrke troen og fellesskapet.

Det langes ut til høyre og til venstre om synet på andre menigheter og trossamfunn.

Gjennom salen runger det: «Babylon den store skjøge er den katolske kirke, og skjøgedøtrene er alle de med staten forbundne kirker».

– Hans varemerke har vært å rakke ned på alle andre kirkesamfunn. Det skaper holdninger hos folk. Vi ble så vant med det, men vi visste jo at Jesus var andre steder også, sier mangeårig eldstebror, Vidar Fevik.

Terkelsen sier til Dagen at han kan fordømme et kirkesamfunn med en ubibelsk lære, men at han alltid har vært nøye med å si at Herren har sine i alle menigheter.

Terkelsen stemmer ikke ved politiske valg, og mange i Nardus følger hans eksempel.

Han taler imot juletradisjonene, som han mener er en hedensk skikk.

Rune Willy Kristiansen er med som evangelist i Nardus i denne tiden, og lar som de andre være å pynte til jul.

– Vi skulle jo ikke ha juletre og nisser, men da jeg en gang kom til Torkilds hus, ble jeg møtt av et stort juletre i stua. Jeg påpekte jo dette for ham, men da fikk jeg høre at det var kona som ville ha det. Jeg hadde jo nektet å ha juletre hjemme hos oss, sier Kristiansen.

De må heller ikke bli påvirket av frafallskreftene som Terkelsen mener har fått spillerom i menighetene utenfor Nardus.

Gud har fra begynnelsen av bestemt hvem som skal leve evig med ham i himmelen, og hvem som ikke skal få muligheten.

Det er Gud som har utvalgt. Menneskets vilje kan ikke endre dette. De som er utvalgt, vil få kallet til frelse, ifølge Terkelsen.

I innsjøen som ligger ved leirstedet, døpes barna i menigheten når de når en viss alder.

De døpes «I Jesu Kristi navn» av Terkelsen, som skal ha døpt 2000 mennesker i løpet av sin tjeneste.

Måltidene på Oggetun inntas i fellesskap.

Kikki Fevik har i årevis ansvaret for kjøkkentjenesten. Mange kvinner er med og hjelper, men på gitte tidspunkt sliter hun med å få folk til å stille opp.

Under stevnene er det kaker etter kveldsmøtet.

Flere av kvinnene ber om at kaken de har bakt ikke settes frem før Terkelsen har kommet til kaffekosen.

– Han fikk en annen oppdekning enn oss andre. Jeg så galskapen da også. Den hyllesten, sier en annen av kvinnene som ofte ble stående på kjøkkenet.

– Det har ikke vært mannfolkene som har hyllet ham, det har vært damene, sier Jon Welo, eldstebroren som har vært til stede på hvert eneste stevne på Oggetun inntil han brøt ut.

Nardus-folket er trofaste.

De stiller opp både på stevner og i hjemmemenigheten.

For ifølge Terkelsens lære, skal ikke menighetene registreres og motta midler fra staten.

De skal være uavhengige av «verden».

Å være bundet til staten på noe vis, vil kunne tvinge menigheten inn i «ubibelske rammer», slik som å ha kvinnelig representasjon i ledelsen.

Når lederen er på besøk i de lokale Nardus-menighetene, får han overlevert pengene som skal underholde ham og hans familie.

I tillegg skal pengene gå til misjonen i Afrika og til mennesker som Terkelsen finner det for godt å avse noe til.

Ikke sjelden stikker han også en liten slant til ungene under stevnene.

Terkelsen utgir bøker og sender ut Nardus-bladet. Små duker han har salvet og bedt for, distribueres til syke mennesker.

Ivar Haga, som var eldstebror i en liten menighet i Konsmo, sier de sparte opp penger til Terkelsen kom på besøk.

Terkelsen sier det stemmer at han gjerne ville ha kontanter.

Han forklarer at det var praktisk, fordi han ofte ga penger videre. Han legger til at han førte en kassadagbok, etter råd fra ligningsmyndighetene i Grimstad.

Selv om hver menighet er selvstendig og har sitt eget lederskap, innsatt av Terkelsen, er det ingen som er i tvil om hva som forventes fra grunnleggeren.

Også når det gjelder oppmøte.

Terkelsen bekrefter at han mener møtene skal prioriteres.

Haga oppfatter at flere opp gjennom årene forlot sammenhengen fordi det ble et for stort press om å komme på alle møter.

I en e-post Dagen har fått tilgang til, skriver Terkelsen til Erling Ludvigsen, en av de som har trukket seg vekk:

Ludvigsen, som ikke orker mer av møte-jaget og presset, svarer Terkelsen:

Men det er ikke bare møtejaget som tynger flere av vennene. Ludvigsen har også fått nok av det han kaller utskjelling og filleristing.

Mangeårig eldstebror, Ivar Haga, sier Terkelsens temperament har vært en stor utfordring for fellesskapet i alle år.

– Mange forsvant ganske fort. De taklet ikke Torkilds væremåte. Men vi har tålt og godtatt måten han oppførte seg på, sier Haga.

De som har vært med i flere tiår, forteller om harde verbale utfall fra lederen.

Ikke alle klarer å riste det av seg.

Mangeårig eldstebror, Jon Welo, forsøker flere ganger å ta opp med lederen at han må gjøre noe med temperamentet. Han har ofte Terkelsen boende i sitt hjem.

– Jeg formante ham flere ganger om hvordan han oppfører seg. Han har veldig mange gode sider, og han kan være usedvanlig sjarmerende. Men det kan brått snu, sier Welo.

Han forteller om den gangen på Oggetun, rundt år 2000, da han som eldstebror nok en gang så seg nødt til å formane lederen.

Når det gjelder den konkrete episoden med Jon Welo, sier Terkelsen at han ikke kan lastes.

– Jon er selv svært hissig og det har ført til flere opphetede samtaler mellom oss, men jeg er ikke enig i at jeg har skjelt ham ut eller på annen måte gitt ham grunn til å bli utslått og sengeliggende. Jeg mener at det heller forholder seg motsatt og mange vil være enig med meg.

Terkelsen mener flertallet i Nardus ikke vil være enig i beskrivelser av at han skjeller ut folk.

– Jeg er blitt gjort kjent med at enkelte har opplevd det slik. Til dem har jeg bedt om unnskyldning, både direkte, på brødremøte og i brev til menighetene, sier han.

Ekteparet Welo blir likevel værende de neste 20 årene, etter den vonde episoden.

De får så mye ut av forkynnelsen til Terkelsen, og vil så gjerne bli værende i fellesskapet, hvor de også har stort sett hele sitt sosiale liv.