SAMFUNDET

- VANSKELIG KJÆRLIGHET OG EN SKOKK MED BARN

Tekst og foto: Anne Jeppestøl Engedal
Utforming: Simon Sæthren

Kjøttkakene har fått kokt godt og lenge sammen med den brune sausen.

Elisabeth har tid til å gi maten god smak.

Hos familien Lohna i Kristiansand står hjemmelaget middag klar på bordet hver dag klokka halv fire.

I et av byens aller beste boligstrøk har Rune og Elisabeth bygget en romslig enebolig.

De store vindusflatene slipper inn lyset, og med huset liggende på toppen av Gimlekollen, har familien vidstrakt utsikt mot den sørlandske skjærgården.

Klokka er kvart over tre, og det siste barnet kommer inn døra.

Jonas på 18 utdanner seg til å bli tømrer, og har fysisk tunge dager.

Sulten på mammas kjøttkaker setter han seg ved kjøkkenbordet og venter på serveringen, som er femten minutter unna.

For det er alltid på denne tiden at familien samles rundt middagsbordet.

– Jeg synes det er helt fantastisk å komme til ferdig middag hver eneste dag. Jeg er så heldig, smiler pappa Rune, og setter seg ned ved enden av bordet.

Elisabeth renner av gryta med poteter, gulrøtter og brokkoli, som skal mette alle åtte.

– Vi har valgt tradisjonelle kjønnsroller, og vi trives med det. Jeg ser andre som stresser rundt og handler etter jobb, og kjenner vi har en veldig god ro når jeg er hjemme, sier Elisabeth.

‍

Nå er de på plass alle sammen.

Tvillingene Jonas og Josefine er 18, så er det Tobias på 15, August og Rasmus på 11 år.

Ja, det er to tvillingpar i familien.

– Vi var ikke forberedt på å få tvillinger en gang til, nei. Men vi visste jo litt hva vi gikk til. Med de eldste tvillingene var det helt kaos og veldig slitsomt. Med August og Rasmus fikk vi en som gråt mye, og en som bare sov, forteller Elisabeth.

De legger til at de fikk mye hjelp av familie og venner i denne heseblesende tiden.

Så kom minstemann, Torjus, som nå er 5 år.

– Torjus skal alltid sitte ved siden av Jonas. Det er helten, sier Elisabeth.

Når grytene er på bordet, folder alle hendene for bordbønnen.

– Har du lyst til å be, Torjus? spør pappa Rune.

Torjus har akkurat lært bordbønnen de ber ved måltidene, og er ikke så rent lite stolt av det.

Men i dag blir det for mye ståhei rundt det, og da står han over.

Rune ber.

I dag spiser alle godt, men Elisabeth innrømmer at det ikke alltid er enkelt å finne middag som faller i smak hos åtte ulike personer.

– Nei, det kan være en utfordring. Men kjøttkaker er alle glade i.

Jonas tar godt for seg, mens de andre får beskjed om å ikke ta mer enn de orker. Så får de heller ta flere ganger.

Det koster med mat.

– Vi har planlagt ut fra én inntekt. Samfunnet rundt oss legger jo opp til at man skal ha to inntekter, men vi er veldig bevisste på pengebruken, sier Rune.

Elisabeth kutter opp middagen for femåringen. De siste 17 årene har hun hatt småbarn som trenger middags-assistanse.

Nå har hun bare èn som trenger hjelp, men slik har det ikke alltid vært.

– Det er veldig god saus dette, mamma, skyter femåringen Torjus inn.

Denne halve timen rundt bordet holder familien høyt.

– Vi synes det er viktig å samles før alle går til sitt på ettermiddagen. Da kan vi høre hvordan de har hatt det, og hva de har å fortelle, sier Elisabeth.

Foreldrene har valgt å ikke la ungene være med i for mange aktiviteter.

18-åringen Josefine går tredje året på videregående, og jobber i tillegg på et kjøpesenter. Både hun og tvillingbroren Jonas er aktive i Samfundets ungdomsforening.

– I dag har jeg sydd start-nummer til en konkurranse vi skal ha snart, forteller Josefine.

Når alle er mette, er det mamma Elisabeth som ber en takkebønn etter maten.

Så tar alle sitt, og rydder vekk, før de skal ut på aktiviteter i regi av menigheten.

– Jonas, da kan du kjøre August i dag, ikke sant? spør mamma, og får et nikk.

– Det er veldig greit når de store kan hjelpe med de små, legger hun til.

Rune og Elisabeth synes det er mange positive sider med å ha mange barn, og i deres menighet er ikke seks barn allverdens.

– Vi synes det er fantastisk med barn. Vi er så glade i dem. Og så tenker vi også på alderdommen vår. Da er det godt med mange barn, smiler Rune, som arbeider som prosjektleder i et elektrofirma.

De to har vært enige om fordelingen i hjemmet, og om hvordan de skal prioritere.

Elisabeth er utdannet sykepleier, og tar av og til vakter på kveldene, men hun har alltid vært hjemme med barna helt frem til skolealder.

– Vi kjenner ikke sånn på tidsklemma, der begge jobber fulltid. Det er ikke alt som kan måles i penger. Tiden er verdifull. Det hadde bare blitt kaos med meg også i fulltidsjobb, tror Elisabeth.

– Men får dere noe tid til egne interesser?

– Vi nedprioriterer nok litt egentiden for å kunne være til stede for barna, sier Rune.

De to føler ikke hverken de eller barna mangler noe.

– Vi har alt vi trenger, og er glade i å være hjemme, sier Rune.

Elisabeth mener mange ville ønsket å være i samme situasjon.

–Jeg tror mange tenker at et slikt liv hadde vært godt. Men kanskje man tenker at det ikke er mulig å velge noe annet enn å “følge strømmen”, sier Elisabeth.

Familien har svært mye av livet sitt knyttet til menigheten Samfundet, hvor Elisabeth er vokst opp.

De deler et Bibelsyn som de mener dagens samfunn ikke aksepterer.

– Vi synes det er trist at vår tro ikke blir tålt, sier Elisabeth, som forteller at hun alltid har vært trofast mot menigheten og dens lære.

En del av denne læren er at medlemmene ikke kan gifte seg med noen som ikke er i menigheten.

Da må man forlate Samfundet.

Mot slutten av 1990-tallet, når Elisabeth som ung jente begynner å få følelser for en snill, ung gutt som hun møter gjennom felles kjente, vet hun ikke hvor krevende det vil komme til å bli.

Rune står utenfor menigheten.

I starten tar heller ikke Rune innover seg konsekvensene av å innlede et forhold til jenta han er stormende forelsket i.

– Vi tok ikke opp det alvorlige temaet i begynnelsen av forholdet, forteller Elisabeth.

Livet lever og de unge nyter øyeblikkene.

Men etterhvert som tiden går, og det blir naturlig å introdusere hverandre for foreldrene, begynner Rune å forstå hvor alvorlig troen er for Elisabeth.

– Jeg sa at jeg ikke ville gå ut av menigheten, sier Elisabeth.

Og dersom det skal bli de to, er det bare ett alternativ igjen.

Rune må gå inn i Samfundet.

– Så du på denne menigheten som en sekt?

– Nei, jeg så på det som en menighet. Jeg syntes det var hyggelige mennesker, og jeg hadde kollegaer og venner der. Men det var et stort valg å ta, sier Rune, som ikke var aktiv i noen andre menigheter.

Så blir det slutt.

Rune må tenke.

– Jeg ga meg ikke, sier Elisabeth, som forklarer at det var viktig for henne at Rune ikke bare ble med i menigheten for hennes del, men at han selv kunne kjenne at han ville stå for det samme.

Rune begynner så på katekumenundervisning. I ett år går han i menigheten for å lære.

– Jeg hadde allerede da sett at Den norske kirke hadde endret seg veldig, og at det jeg hørte i menigheten var mer riktig, sier Rune.

De er sammen igjen.

Rune lar seg døpe med Samfundets dåp, og tas opp som medlem.

– Hvordan reagerte din familie, Rune?

– De respekterte det. De ble kjent med Elisabeth.

Menigheten Samfundet er kritisert for å ikke ville ha kontakt med familie og venner som ikke er i menigheten.

For Rune og Elisabeth er ikke dette tilfellet, forteller de.

Hele Runes familie er utenfor menigheten.

– Vi har god kontakt med dem, sier Rune.

Men hva angår venner, omgås de hovedsakelig dem de har i menigheten.

Det samme gjelder for de seks barna.

– Vi ser at det er mye festing og drikking i ungdomsmiljøene. Vi har oppfordret ungene til å ha venner i Samfundet, sier Elisabeth.

De ser at menigheten deres stadig er omtalt i negative ordelag i media. Det synes de er krevende.

– Vi tenker at det ofte blir feil fremstilt, og at media ønsker å få fram det negative.

– Men dette med at medlemmer som trekker seg ut, blir ekskludert fra familie og venner, stemmer ikke det?

– Vi kjenner også folk som har gått ut, men vi snakker med dem likevel. Men vi er bevisste hvem vi omgås med.

Rune og Elisabeth ønsker å få fram at de synes de har et godt liv i menigheten.

– Vi er der frivillig. Det er litt rart at folk tror det er så fælt. Vi har det godt.