Utestengt av Indremisjonen: – Han var ingen A4-mann. Men han tok oss med storm

^{Tekst og foto: Anne Jeppestøl Engedal
Foto: Odd Mehus}

– Han var litt stille av seg, forteller Ole Severin Tveiten.

Ole Severin satt i Barne- og Ungdomsrådet for Indremisjonen Sør, og småbarnsfaren brukte 10-15 helger i året som frivillig leirleder. Han er en av dem som i disse årene blir godt kjent med "Martin".

"Martin" er voksen, i midten av 30-årene første gang han er med på leir. Han er invitert med av en annen leirleder, og har levert en plettfri politiattest.

Det blir fort klart for de andre voksne at "Martin" ikke er en A4-type. De voksne opplever at "Martin" ikke trives i small-talk-situasjoner, og at han trenger litt tid på å kjenne seg trygg på folk.

– Han var en kjernekar, sier Ole Severin.

‍For det som viser seg for de andre leirlederne, er at "Martin" har egenskaper ingen av de andre voksne besitter.‍

– Han hadde en utrolig kapasitet. Han kunne holde på å leke med ungene kjempelenge, forteller Ole Severin.

Åge Nygård, som på denne tiden er leiransvarlig på Audnastrand, sier han aldri har hatt en bedre leirleder.

– Han tok oss med storm, både barn og voksne. Når han myknet opp, så kan jeg si, "Martin" var rett og slett en drømmeleder. Han sto på 24 timer i døgnet.

For når de andre lederne trenger en pust i bakken, løper "Martin" videre i “tikken” eller “politi og røver”, og når de andre voksne er lei av stigespillet, tar "Martin" gjerne både en og to runder mer med de barna som måtte ha lyst. Foreslår noen å hoppe tau, er "Martin" den første til å løpe ut på gårdsplassen.

– Han ga alt, hele tiden, forteller Åge.

Også Anne Rita Nilsen, som har leiransvar i disse årene, forteller det samme.

– Han lekte og sprang som et barn. Jeg skjønner ikke hvor han fikk energien i fra, men ungene elsket det jo, sier hun.

Anne Rita har lang erfaring i arbeidet med barn og unge, og med en ny leder i sving, er hun litt ekstra på vakt.

– Det var en ny person, og dermed er man litt sånn ekstra oppmerksom i sidesynet. Men det var aldri noe å sette fingeren på. Aldri. Han gjorde en kjempejobb, og det var aldri noe tull og tøys, sier Anne Rita.

Åge forteller det samme.

– Det finnes ikke. Det var ingenting å sette fingeren på, sier Åge.

Men at "Martin" er annerledes, er tydelig for alle.

– Vi kan jo bare være helt ærlige på det; "Martin" er ingen A4-mann. Mange av oss tenkte nok litt første gangen vi traff ham, men sannelig ble disse tankene gjort det skamme da vi lærte "Martin" å kjenne. Det var som blåst vekk.

Åge forteller om sprutekrig i vannet og hopping fra bryggekanten.

I tillegg er "Martin" svært kreativ. Han er dyktig til å tegne, hekle og perle, og viser barna hvordan de skal gjøre det.

Det som også gjør at "Martin" passer så godt inn på leir, ifølge de som var ansvarlige, er at han er uvanlig musikalsk.

– Altså han leker seg jo på pianoet. Han kunne spille alt, sier Anne Rita.

"Martin" trakterer trekkspillet ved flaggheisingen om morgenen, og han spiller piano under samlingene. Om kveldene tar han fram gitaren

Etter den første leiren, kommer "Martin" tilbake på hver eneste leir, i alle sesonger.

– "Martin" ga beskjed om at han ville være med på alle leirer. Så det var liksom den avtalen vi hadde. "Martin" skulle bare hjem og hvile litt og vaske litt tøy, og så gledet han seg allerede til fredag og ny leir, forteller Åge.

I den gamle Volvoen kjører "Martin" vestover, hjem til det gamle, lille småbruket hvor han bor alene. Utenom leirene, har han lite sosial omgang.

‍Men han er aktiv i barne- og ungdomsarbeidet på bedehuset i bygda han bor i.

Utenom dette, er han stort sett hjemme alene. Han er ikke i jobb.

Da "Martin" var i 20-årene fikk han diagnosen Asperger-syndrom. En vesentlig del av denne diagnosen er utfordringer med sosiale koder, og mange kjenner seg misforstått.

"Martin" sliter med å forholde seg til “voksen-verden”. Noe av det verste han vet, er å bli sittende i en situasjon hvor han må konversere om trivielle ting med andre voksne.

‍Gjennom hele livet har han kjempet for å bli forstått, og for å bli akseptert for den han er.

‍"Martin" hadde en vanskelig oppvekst, og han sliter med traumer og angst etter mange år med mobbing og skuffelser.

– Han fikk et nytt liv gjennom å komme til Audnastrand, sier Åge.

På leirene, sammen med barn og voksne som var glad i ham, fant "Martin" et mijlø som satte pris på det han hadde å komme med, og han fikk mening i hverdagen, forteller Anne Rita.

– Han var jo så sprudlende, han var jo så glad for dette med leirarbeidet. Det fikk ham til å vokse. Han ble bygget opp, og anerkjent og godkjent for den han er.

I fem år er "Martin" med på så og si alle leirer på Audnastrand. Over 30 leirer.

Det er mange av de samme barna som kommer igjen, og han knytter vennskap med både barn og voksne.

Leirene gir ham såpass med tiltakslyst og energi at han starter en liten renovering av det falleferdige huset han bor i oppe på heia. Når han sommeren 2016 kjører til Audnastrand for å bli med på familieleir, har han startet på jobben med å male huset utvendig.

‍Men malingspannet skal bli stående på tunet, med ytterveggen grunnet og klar, de neste åtte årene.

‍For snart skal "Martin" få en telefon som slår beina under ham. Som setter ham fullstendig ut, og som fører ham inn i et stummende mørke.

Les neste artikkel i denne serien: