– Jeg fikk sjokk over at kristne ledere kunne oppføre seg sånn

^{Tekst og foto: Anne Jeppestøl Engedal
Foto: Odd Mehus}

Dagen har snakket med "Martin", og hørt hans historie.

“Septembermordet”.

Det er det "Martin" kaller telefonen han fikk 6. september klokka 17.10 i 2016.

På Audnastrand, i kontorlokalene til ImF Sør, blir barne- og ungdomsforkynneren Anne Rita Nilsen spurt om å ringe "Martin". Det er kretsleder Ommund Tveit som denne tirsdags ettermiddagen ber henne ta telefonen.

Men hun nekter.

Anne Rita mener vedtaket som er gjort i indremisjonens kretsstyre, og som nå skal formidles til "Martin", er uforståelig og helt feil.

Hun får vite at det har kommet inn bekymringsmelding om "Martin".

Som barne- og ungdomsansvarlig vil Anne Rita gjerne vite hva dette går ut på, hun kjenner "Martin" godt, og vet at han ikke er noen A4-leder.

Men ifølge Anne Rita får hun ikke vite noe. Anne Rita prøver å formidle at hun ikke har noe å utsette på "Martin".

Men kretsstyret har fattet et vedtak, uten å høre hva "Martin" har å si, ifølge Anne Rita.

Styret har heller ikke forhørt seg med de ansatte og frivillige i barne- og ungdomsarbeidet, som har vært sammen med "Martin" på leir de siste fem årene, forklarer hun.

De som sitter i styret, kjenner ikke "Martin".

– Jeg gikk inn i et annet rom, jeg ville ikke høre på at han ringte for å si dette her. Jeg orket ikke å høre på hva "Martin" ville svare.

For Ommund Tveit har bare en kort beskjed til "Martin".

Han er uønsket som leirleder, og får ikke komme tilbake til Audnastrand.

Det går bare noen minutter, så ringer "Martin" til Anne Rita.

– Da han ringte, kjente jeg ikke mannen igjen. Han klarte nesten ikke å prate. Og det var akkurat som jeg merket hvordan han hadde falt helt ned i bakken igjen. Og det var helt forferdelig. Det var helt forferdelig.

Anne Rita sier til "Martin" at hun er helt uenig i det som er blitt gjort, og hun er klar for å ordne opp i det hun mener må være en misforståelse.

Men hun skal snart bli truet til taushet.

Når Anne Rita kommer hjem den kvelden, er hun sint.

– Jeg kjente det bare kokte inni meg. Jeg var så irritert. Så jeg ringte formannen i kretsstyret, som hadde vedtatt dette, og sa jeg ville orientere ham om hva dette hadde gjort med "Martin", forteller Anne Rita.

Hun spør samtidig om på hvilket grunnlag "Martin" er utestengt fra Audnastrand.

– Er det noe spesielt, spurte jeg om. Nei, det var det ikke. Men det må jo være en årsak til at han ikke får komme? sa jeg til styrelederen.

Anne Rita argumenterer med at hun som ansvarlig for leirene må få vite hva "Martin" har gjort galt.

Har hun oversett noe?

– Hva var egentlig grunnen? Var det bare ren skepsis, for den han er? Nei, det var ikke noe spesielt, liksom. Skulle vi bare godta det da? Hvorfor får vi ikke rede på noe? spurte jeg, forteller Anne Rita.

Hun får ingen svar av styreleder John Fidjeland.

Fidjeland vil ikke kommentere saken til Dagen.

Åge Nygård, som også har vært leiransvarlig for "Martin" i en årrekke, sier heller ikke han ble konferert med før avgjørelsen ble tatt.

Han har ingenting å utsette på "Martin".

Men ved ett tilfelle måtte han ta "Martin" til side.

Noen mødre som var med på leir, mente "Martins" lek i vannet var for nærgående.

Den erfarne leirsjefen var helt uenig.

– Det var ingenting galt i det han gjorde. Det var helt vanlig lek, og hadde det vært meg, eller noen andre som hadde gjort det, så hadde ingen reagert. Men jeg var tvunget til å gi "Martin" beskjed, siden jeg hadde blitt bedt om det, forteller Åge.

Han tok "Martin" til side, og forklarte hva mødrene hadde sagt.

– Det var bare som å slå av et lys. Da sank "Martin" sammen, og jeg så bare inn i et hjelpeløst ansikt. “Men det stemmer jo ikke det, det er jo ikke riktig det!”sa han. Og jeg måtte bare veie ordene mine. Jeg sa til ham at “"Martin", du skal vite det, at jeg har ingenting å utsette på deg”, forteller Åge.

At kretsstyret har gitt "Martin" beskjed om at han er uønsket på Audnastrand, vekker sterke reaksjoner.

Arne Christian Osestad sitter på denne tiden i barne- og ungdomsrådet, (BUR) og har vært på leir med "Martin" i mange år.

– Jeg fikk jo sjokk! Hvorfor det? Hva har han gjort galt, tenkte jeg.

Barne- og ungdomsrådet har ansvaret for leirene, og for å skaffe ledere, men har ikke fått vite noe før kretsstyret har tatt avgjørelsen.

De får heller ingen begrunnelse for utestengelsen, forteller Arne Christian

– De skjulte seg bak taushetsplikten. Men vi hadde jo også taushetsplikt. Ikke engang "Martin" fikk jo vite hva bekymringsmeldingen gikk ut på, sier Arne Christian.

BUR sender mail til kretsstyret, og krever et ekstraordinært møte.

Arne Christian jobber hardt for å få løst opp i saken han mener må være en stor misforståelse.

– Jeg tenkte jo at dette her fikser vi på fem minutter. Det er forskjell på rart og galt. Man kan si det er rart å se en voksen mann hoppe tau og løpe etter ungene, men det er det jo ikke noe galt i det, sier Arne Christian.

BUR-styret får svar på mail fra lederen av kretsstyret, John Fidjeland.

Han ber barne- og ungdomsrådet være lojale.

“Det denne saken dreier seg om, er om BUR-øst er lojale, og respekterer en avgjørelse fattet av kretsstyret”, skriver styrelederen.

Han legger til at han forventer at ingen i styret diskuterer saken med andre.

– Vi skulle ikke snakke om dette her. Saken var avsluttet. Ferdig snakka. Men saken min var ikke ferdig. Det er noe steingalt her, jeg tenkte. Det er en misforståelse, en stor en, sier Arne Christian.

Fidjeland vil ikke kommentere noen påstander som fremkommer mot ham i denne saken.

Arne Christian vet at høstleiren nærmer seg, og prøver å trøste "Martin".

– Han var jo helt på felgen. Han var helt knust. Han skjønte jo ingenting. Hva hadde han gjort galt? Var det feil å leke med ungene? Han fikk bare en telefon om at han ikke var velkommen lenger, forteller Arne Christian.

For å få kretsstyret til å forstå hva leirarbeidet har gjort i livet til "Martin", ber Arne Christian "Martins" psykolog skrive en attest.

Fra Sørlandet Sykehus beskriver psykologen "Martins" funksjonshemming, og hvordan han tidligere i livet har blitt misforstått, diskriminert og utstøtt.

“Undertegnede vurderer at de gode tilbakemeldingene "Martin" har fått på Audnastrand sterkt har bidratt til å sette i gang en bedring på de skadene som urettferdighet og diskriminerende behandling tidligere har tilført ham”, står det i attesten.

Videre skriver psykologen ved Sørlandet sykehus:

“Undertegnede håper derfor at "Martin" får fortsette å ta imot varme og kjærlighet fra fellesskapet på Audnastrand”.

Men møtet med kretsstyret blir ikke som Arne Christian håpet.

– Jeg fikk sjokk over at kristne ledere faktisk kunne oppføre seg sånn. Det var ikke snakk om at de ville lytte til hva vi hadde å si eller noe sånt. Maktmisbruk, kaller jeg det. De hadde bestemt seg. Saken var ferdig snakka.

Ifølge Arne Christian får barne- og ungdomsrådet forklart at det ikke er snakk om noe straffbart, og at det ikke gjelder "Martin" personlig, men at ledere generelt ikke skal være nærgående med barna.

– Men det var jo personlig for "Martin". Han var utestengt, og hadde ingen mulighet for å renvaske seg, når ikke han engang visste hva han hadde gjort galt.

Anne Rita Nilsen, som er ansatt i ImF, vil heller ikke akseptere at "Martin" er utestengt i en slik prosess, og støtter ungdomslederne.

Så blir hun kalt inn på teppet av kretsleder Ommund Tveit.

Anne Rita får en advarsel.

Et brev med flere punkter som kretslederen forventer at hun retter seg etter.

“Det virker for oss som du har lagt opp til omkamp i saken”, skriver Tveit.

Det vil han ikke akseptere, og ber henne være lojal.

“I etterkant av vedtaket i kretsstyret opplever dine kollegaer at du bruker tid på å diskutere denne saken, og det skapes et inntrykk av at du strever med å forholde deg lojalt til vedtaket”, skriver han videre.

Så følger fire punkter det forventes at Anne Rita overholder.

Punkt 3 lyder:

“La saken ligge i samtale med kollega og tillitsvalgte i etterkant av vedtak, selv om en er uenig.”

Til slutt understrekes det at brevet er å anse som en advarsel, og at brudd på punktene vil kunne få konsekvenser for Anne Ritas stilling.

Anne Rita tør ikke gjøre annet enn å underskrive på brevet, og legge lokk på saken.

Ommund Tveit forsvarer at Anne Rita ble tvunget til å ikke snakke om saken.

– Man kan ikke være ansatt en plass, og ikke være lojal mot ledelsen. Av og til må man bare finne seg i at man må være lojal, eller så må man slutte, sier han til Dagen.

Høstleiren avvikles mens "Martin" sitter hjemme.

BUR-lederne Arne Christian Osestad og Ole Severin Tveiten mailer, ringer og oppsøker personlig ledelsen i ImF Sør.

De forsøker både med menneskelige og åndelige argumenter.

WWJD (What Would Jesus Do)? spør de i mailene Dagen har fått tilgang til.

Men døra er lukket for “Martin-saken”.

Styreleder John Fidjeland begynner å bli krass, ifølge Ole Severin.

– Jeg fikk beskjed om at nå måtte jeg slutte å sende mail. Hvis ikke jeg holdt fred, så ville han sparke meg. Det er helt greit for meg, sa jeg, men jeg visste ikke at de kunne sparke en frivillig medarbeider, sier Ole Severin, som hadde sittet 18 år i BUR-styret.

I flere måneder forsøker Arne Christian og Ole Severin å få vite hva "Martin" har gjort som har ført til at han aldri mer får komme på leir.

Samtidig ser de hvordan "Martin" har falt helt sammen, og isolert seg.

Ole Severin og Arne Christian klarer til slutt ikke mer. De kommer ingen vei, og det står klart for dem at de ikke lenger kan gi seg til arbeidet på Audnastrand.

– Jeg vil ikke være en del av dette her, tenkte jeg, når det skal være sånn. De lederne som satt i det kretsstyret så man jo opp til, de var jo humørspredere og humørfylt og godt likt. Men under det store smilet der så... Nei, det vil jeg ikke, sier Arne Christian.

Han bestemmer seg for å heller forsøke å ta hånd om "Martin", som har sunket ned i et mørkt hull.

– Det ligger jo en mistanke over "Martin", at han har gjort noe galt som ingen vet hva er. "Martin" selv vet ikke hva han har gjort for noe galt. Han har jo fått et rykte på seg.

Når Kristiansanderen Rolf Kallhovd og familien kommer til høstleiren i 2016 er ikke "Martin" der.

– Det var en merkelig stemning. Det var som et slør over hele helgen. Ingen kunne snakke om det. Lederne hadde blitt instruert om å ikke snakke, og vi som ikke kjente noe til det, skjønte ikke hvorfor han ikke var der.

Hva skulle de si til ungene, som hadde gledet seg til å møte "Martin"?

– De fleste tenker jo at det har skjedd noe grovt, noe som er ille, og langt over streken. Det ligger jo en anklage, som de aller fleste tenker har seksuell karakter, at det er noe overgrep, når de går til det skrittet. Da har han ikke bare vært litt ufin. Det er det som ligger der, som et teppe over "Martin".

Utover høsten blir det klart for Rolf at det som har skjedd med "Martin" må ordnes opp i.

Han ser at de som har forsøkt å kjempe "Martins" sak, ligger nede.

– Jeg skjønte at her er det mye galt, men jeg tenkte det var en misforståelse.

Noen måneder etter telefonen til "Martin", har en ny mann inntatt det daglige lederansvaret i ImF sør.

Den pensjonerte politietterforskeren, Ragnar Ringvoll.

Nå får han “Martin-saken” på sitt bord.

Den nye kretslederen har en høy stjerne hos Rolf.

Rolf skriver et brev til den tidligere politimannen, som nå også har begynt å fylle ImFs kalender som forkynner.

Men det skal bli starten på en vond reise, som fører familiefaren så langt ned i kjelleren at han trenger hjelp.

Les neste artikkel i denne serien: