– Han er ikke mer åndelig enn en vanlig norsk huggorm. Akkurat såpass bedømmer jeg ham. Akkurat like åndelig som en vanlig norsk huggorm.
Slik omtaler Torkild Terkelsen han som satte i gang Nardus-prosessen.
Mannen som 11. august 2020 våger seg på å skrive det første brevet til lederen han hele livet har beundret og elsket.
Han er livredd når han sender brevet hvor han begynner å sette spørsmålstegn ved lederens livsførsel og behandling av menighetsmedlemmer.
Mannen som setter i gang prosessen i Nardus heter Arnfinn Welo.
Han er sønn av Jon Welo, som var Terkelsens trofaste støttespiller fra 1970-tallet og frem til han brøt med Nardus i 2021.
Arnfinn Welo – FOTO: Privat
Også Arnfinn Welo har vært et ivrig menighetsmedlem hele livet, men det kommer til et punkt hvor han kjenner seg mer og mer som en del av en sekt.
– Helt siden jeg var et lite barn, har jeg følt at vi var helt spesielle. Vi trodde vi var de eneste riktige kristne i Norge, og faktisk i verden. Da andre kristne ble latterliggjort, satt vi og lo oss ihjel og ropte «Amen» og priste Gud for at vi ikke var slik som de andre blinde, som var forførte og fortapte i løgnen, sier Welo.
Han begynner å forsiktig ta opp sine bekymringer med Terkelsen, og involverer etterhvert eldstebrødrene og menighetene rundt i landet.
Menighetsvennene advares mot Welo.
– Vi trodde Arnfinn var en brysom fyr som fòr med løgn. Vi ble sterkt advart mot å ha kontakt med ham, sier tidligere eldstebror Ivar Haga.
Når det holdes et lukket brødremøte i mai 2021, er det på bakgrunn av anklager om seksuelle overgrep, seksuelle relasjoner og maktmisbruk hos lederen, brakt til torgs av Arnfinn Welo.
Møtet holdes to måneder før sommerstevnet hvor svært mange vender Nardus ryggen.
I dette møtet skal brødrene ta stilling til anklagene mot Terkelsen.
Stavanger-menigheten har allerede trukket seg ut, og Terkelsen forsøker å overbevise de gjenværende eldstebrødrene i menighetene om at Welo er på ville veier.
Men én av brødrene i møtet kjenner seg ikke bekvem.
Han har begynt å undersøke anklagene selv, og har snakket med flere kvinner.
Han gjør et hemmelig opptak av brødremøtet.
Dagen har fått tilgang til opptaket, som viser hvordan Terkelsen ser på varsleren, Arnfinn Welo, som han har kjent siden han var en liten gutt.
Som et djevelens sendebud.
– Angrepene mot meg er direkte regissert fra djevelen, gjennom sine advokater, og er nok begrunnet av en rekke nederlag som han, djevelen, er blitt påført disse årene, sier Terkelsen til brødrene.
Flere i Nardus har på dette tidspunktet støttet varsleren, og Terkelsen sammenlikner de som anklager ham med dyr, beskrevet i Det gamle testamentet, i Jesaja 13:21-22:
Men ørkenens dyr skal hvile der, og det hus skal være fullt av ugler, og strutser skal bo der, og raggete troll hoppe omkring der. Og ville hunder skal tute i dets forlatte boliger, og sjakaler i vellystens slotter.
Terkelsen fortsetter på brødremøtet:
– Jeg lar ikke min tjeneste bedømmes av slike åndsuhyrer, så får de prøve å finne selskap i hverandre, og sammen med slike som har en diger predikant og åndelig leder i magen. Eller en som i tiår etter tiår har virket og aldri vunnet en eneste sjel, bare spredt forvirring og bragt evangeliet i vanry, til velbegrunnet hån og latter?
Terkelsen snakker videre til brødrene om en løgnens ånd som har fått noen til å tro på varsleren.
Han mener Welo er inntatt av en åndsmakt.
– Bak Arnfinns utfall ligger det et djevelsk hat. For å si det forsiktig, et djevelsk hat mot meg. Han er inntatt av en djevelsk åndsmakt. Punktum. Og dette sier ikke bare som en gjetning. Jeg har holdt på i noen og seksti år i tjeneste. Jeg kjenner igjen djevelen når jeg ser ham.
Terkelsen hevder overfor brødrene at det ikke finnes noe i hans liv som ikke er oppgjort med Gud og mennesker og mener Welo forsøker å «finne noe».
– Hadde han levd i nærheten av det gudslivet jeg har levd, så hadde han kanskje levd nært nok Gud til å holde kjeft med det han holder på med. Han vet ikke hva han snakker om. En mann som har levd det livet han lever, burde vært lukket med sju segl på munnen og fradømt retten til å ha en skrivemaskin.
I møtet diskuterer eldstebrødrene hvordan de skal forholde seg til Welo, den brysomme mannen som ikke gir seg.
Det diskuteres en offentlig refs i menigheten.
Men dette mener de vil kunne gi ham mer oppmerksomhet, noe de ikke ønsker.
Så minner Terkelsen om at man også må kunne regne med Guds hjelp.
– Og vi må minne visse mennesker på at det var noen som het Ananias og Safira. De lå steindaue foran talerstolen. Det var ikke i Det gamle testamentet med Sodoma og Gomorra. Men Gud vet å renske vekk elementer når de er til hindring for Guds verk.
Dagen har konfrontert Torkild Terkelsen utsagnene som kom under brødremøtet.
Han står inne for hvert eneste ord.
Dette sier Terkelsen om at det ble advart mot å ha kontakt med Arnfinn Welo:
– Etter hvert ble det informert om at Arnfinn og andre gjorde opptak av samtaler uten å informere dem de snakket med. Vi mistenkte at løsrevne sitater fra disse opptakene kunne bli tatt ut av sin sammenheng og benyttet til å skape et helt feil inntrykk. Det var derfor grunn til å være forsiktig i sin kontakt med Arnfinn.
Varsleren Arnfinn Welo ser på Terkelsens omtale av ham som hersketeknikk.
– Jeg tenker at det er en del av Torkilds veldig effektive hersketeknikk ovenfor de ledende eldstebrødrene og forkynnerne i Nardus og overfor resten av menigheten. Når han sier at jeg er utsendt av djevelen, skal folk tro at jeg lyver. Djevelen er løgnens far. Og ingen kristne mennesker ønsker vel å ha noe med ham og gjøre.
Da Arnfinn Welo begynte å stille spørsmål omkring lederen av Nardus, forventet han motstand.
– Det var få som noensinne våget å opponere mot Torkilds vurderinger, for sakene ble stort sett ansett som åndelige spørsmål. Og det fantes ingen som hadde mer åndelig visdom enn Torkild. Så da jeg sendte mitt første brev til Torkild i august 2020, skjønte jeg jo at mine dager i Nardus var over, sier Welo.
Han fortsatte likevel å peke på det han mener er både usunn og uholdbar lederstil og gravde videre i sakene omkring seksuell umoral.
– Det å fremføre kritikk mot en person som Torkild i en sammenheng som Nardus, vil nesten utelukkende føre til at folk rundt deg trekker seg unna. Det ble advart innad i Nardus mot å ha kontakt med meg eller svare på mine mailer, brev og sms. Jeg hadde blitt en persona non grata.
– Det tok lang tid før andre i menigheten kom til samme konklusjon som deg. Hvorfor ga du ikke opp?
– Det var bare så feil alt sammen. Det er ofre her, som fortjener å bli trodd. For meg handler dette om rettferdighet for dem, og det handler om urett. Jeg mener også at det er en prinsipielt viktig sak.
Arnfinn Welo tilhørte Oslo-menigheten.
I dag er det om lag ti personer igjen i dette fellesskapet.
Mange av dem som har forlatt sin Nardus-menighet, har funnet sammen i små fellesskap.
De har gått gjennom en vond og krevende prosess.
Tidligere eldstebror, Vidar Fevik, har ikke vekslet ett ord med Terkelsen etter at han brøt ut under sommerstevnet i 2021.
– Han vet hvorfor vi brøt. Vi håper jo bare de som er igjen også vil ta et oppgjør. Jeg vil kalle det en sekt når det blir så lukket.
Vidar Fevik
Tidligere eldstebror, Ivar Haga, sier han kjenner på en lettelse.
– Det er tragisk, men jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk ut. Jeg har helt mistet troen på Torkild, men gudstroen er like sterk. Det er helt vilt at vi gikk med på å være i dette. Jeg kan ikke skjønne det i dag.
En av forkynnerne i Nardus, som også brøt ut for to år siden, ser nå alt i et annet lys.
– Jeg har fått opp øynene. Jeg hadde alltid ønske om å ta tak i ting, men det var akkurat som om det glapp ut av hendene. Vi hadde dette «Stockholm-syndromet.»
I Stavanger møtes de tidligere Nardus-vennene jevnlig.
De vil ikke ha noe navn på vennefellesskapet.
Teologien er i hovedsak den samme som i Nardus.
Jon Welo, som var nært knyttet til Terkelsen i 40 år, kjenner på et tap.
Han savner Terkelsens forkynnelse.
– Ja, det gjør jeg. Jeg savner noe av den dristigheten. Jeg tror Torkild hadde et genuint kall til å forkynne evangeliet. Det er en kjempetragedie for hele Kristen-Norge at en slik kapasitet skulle ende sånn. Han kunne vært noe helt annet, hvis han ikke hadde gått så hardt ut, tror jeg.
På YouTube kan både Welo og andre høre talene Terkelsen fremdeles holder.
Prekenen han holdt under høststevnet til Nardus i fjor etter at mange hadde brutt med ham, ligger også ute.
Der snakker Terkelsen om kvinnelige forkynnere.
Og han gjør det også klart hva han tenker om noen av dem som har forlatt Nardus.
Hør et utdrag av prekenen her:
«Du ser disse forskrudde kvinnfolka på TV visjon Norge og andre religiøse TV- kanaler. Disse kvinnfolka med de uhyrlig frekke ansiktene sine. Som dominerer det hele. Brødrene sitter bare fullstendig tafatte, for det er de som har overtatt hele showet.
Noen av de kvinnene som har forlatt oss, har noe av den samme uhyrlige frekke ånden. For det ble nok for sterkt for dem da jeg talte om kvinnelige forkynnere. Det ble for sterkt.
Jeg talte at «jeg har imot deg at du lar kvinnen Jezabel råde».
Der er ingen Gud som noen gang skal si til Torkild Terkelsen «Jeg har imot deg for du lot kvinnfolk overta styringa i menigheten. Ikke en skal anklage meg for det. Men dessverre er der mange som vil få den anklagen imot seg.»
Geir-André Kvarud er forkynner i Nardus og tilknyttet husfellesskapet i Østfold.
Han har valgt å bli værende og støtte de som er igjen.
Han har respekt for Terkelsens tjeneste.
– Torkild har vært et stort forbilde i hvordan han har sett etter ting, hvordan han har tatt seg av enkeltpersoner. Jeg har ofte sett ham dra avgårde på lange reiser for å besøke mennesker som hadde problemer, og som var alene. Det er noe av det jeg har satt høyest ved hans tjeneste. Han har brukt tid og krefter på noe som ikke gir noe tilbake.
Kvarud har vært sentral i prosessen Nardus har hatt med å behandle anklagene mot Terkelsen.
– Vi står i denne spenningen mellom synd og nåde, men det må bekjennes og omvendes fra. Vi har hatt saker der Torkild har bekjent og beklaget, sier Kvarud.
I sakene hvor Terkelsen benekter at noe seksuelt skal ha forekommet, sier Kvarud at han ikke greide å få kvinnene til å komme og legge frem sin historie.
– Da blir det påstander det er vanskelig å forholde seg til. Det er umulig å komme med noen dom uten fakta.
– Men skal man komme med en dom? Går ikke dette på tillit til en leder?
– Det lille vi har fått høre, og mye av det som er presentert, ser ikke ut til å stemme, mener Kvarud.
Han har aldri vurdert å bryte med Terkelsen.
– Nei. Jeg har følt et behov for å bli stående gjennom stormen. Det er ikke tiden for å forlate skuta.
