Ville ordne opp med kretsleder: – Det ble en uhyggelig samtale

^{Tekst og foto: Anne Jeppestøl Engedal
Foto: Odd Mehus}

I 13 år er Rolf Kallhovd og familien med som ledere på barne- og ungdomsleire, høst, vinter og vår.

Sommerens høydepunkt for familien fra Kristiansand er når de alle drar på den tradisjonsrike familieleiren på Audnastrand.

Også "Martin" har deltatt på disse leirene, selv om han ikke har egen familie.

Ungene til Rolf elsker å være sammen med "Martin".

– Han er jo et barn i en litt stor kropp, må vi jo kunne si.. Men av en eller annen grunn så så jo tydeligvis barna forbi det, for "Martin" var den han var for barna. Han ble som en lekekamerat, forteller Rolf.

Rolf og familien har flere ganger hatt "Martin" på besøk i hjemmet, hvor han har spilt spill og hatt det fint sammen med ungene.

Når "Martin" ikke dukker opp på høstleiren, og Rolf i månedene som følger forstår at de som forsøker å rydde opp i saken ikke blir hørt, velger han å selv involvere seg.

‍Det første brevet blir sendt til den nye kretslederen, Ragnar Ringvoll.‍

Rolf har satt stor pris på forkynnelsen til Ringvoll, både på leirene og på det lokale bedehuset. Han ber i brevet om at man ser på saken på nytt.

“Dette er helt uholdbart. Hva sier vi til ungene om at "Martin" ikke er der? At det ikke er plass for slike i kristen-Norge?”, spør han.

Han minner om at det har kommet fram at det ikke skal ha skjedd noe straffbart, og mener det må kunne finnes en løsning.

“Tåler ikke Indremisjonen annerledes mennesker? Må alle være A-4-mennesker? Vi er jo mot abort, men så fort de er født, og er annerledes, blir de til bry for oss, og vi støter dem bort,” skriver Rolf i mailen.

Han forklarer hvordan "Martin" har det.

“TIlbake sitter det en som går til grunne. Han har blitt kastet ut i kulden. Ingen vet noe…Jesus hadde tordnet.”

Svaret han får fra Ringvoll beroliger ikke Rolf.

Ringvoll peker på at taushetsplikten gjør at han ikke kan gå inn på "Martin-saken”, og hva som er blitt sagt mellom ImF sør og "Martin".

Men han takker for engasjementet.

“Derfor vil jeg igjen uttrykke min personlige takk for din innsats for leirstedet, og håper at svaret gir deg frimodighet til å fortsette i denne viktige gjerningen," skriver Ringvoll.

Men Rolf opplever svaret som “tåkeprat”, og sender en ny mail.

“Ellers ga det meg lite håp og mer usikkerhet på hvordan andre kan bli behandlet i fremtiden. Hva skal til for å bli utestengt?” spør Rolf.

Han beskriver "Martin" som en forvarsløs, kristen broder, uten sjanse til en rettferdig prosess, og forteller kretslederen at han våknet med et bibelvers:

Matteus 25:45: “Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.”

Han ber Ringvoll og de andre lederne be over saken, og ta en ny runde med de involverte, ettersom saken har skapt mye uro og støy i miljøet.

Rolf tilbyr seg å møte styret, siden han kjenner "Martin" godt, og minner om at det fort kan bli sterke ord når man korresponderer på mail.

Han inviterer derfor Ringvoll hjem til seg på Hellemyr, på kaffe og kaker.

Men det blir stille fra Ringvoll. Rolf får ikke svar.

Han velger så å ringe til kretslederen.

– Det ble en veldig ugrei samtale, for å si det mildt. En uhyggelig samtale, må jeg si.

Ifølge Rolf blir han overkjørt av kretslederen, som ifølge Rolf anklager ham for personangrep.

– Han tok det veldig personlig.Og når han tok det så personlig som han gjorde, så klarer han i samtalen å snu det til at han blir offeret, og så blir jeg liksom den slemme her. Og det kjente jeg gikk inn på meg ganske kraftig.

Ifølge Rolf forsøker han å si at han ikke mener å angripe Ringvoll som person, men at det er saken han er ute etter.

– Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ba om unnskyldning, og forsøkte å si at det ikke hadde noe med ham som person og gjøre, men at det handlet om saken, og om "Martin", forteller Rolf.

Telefonsamtalen setter Rolf helt ut.

– Det var veldig uventet. Det ble et sjokk for meg, og det tok en stund før jeg kom til hektene, sier Rolf.

Han hadde aldri tenkt seg at noe slikt kunne skje.

Ringvoll sier til Dagen at han kjenner seg igjen i slik Rolf beskriver samtalen, og sier han avviste videre samtaler da saken var ferdigbehandlet.

Rolf sender etter telefonsamtalen en tredje mail til kretslederen.

“Det ble mye tårer etter vår samtale, og sitter igjen med undring over din voldsomme reaksjon. Jeg kjente ikke til denne siden, da du har gitt meg mye gjennom din forkynnelse,” skriver Rolf.

Han prøver igjen å vise til at det er saken han er opptatt av, og at han ikke klarer å la den ligge.

“Jeg har aldri tidligere klaget over noe urett på Audnastrand. Derfor har dette vært en tung, vanskelig og litt uvirkelig opplevelse for meg, når det eneste jeg ønsker og ber om er at lyset blir satt på saken igjen.”

Rolf minner om at han har invitert til samtale, og skriver at han finner det underlig at ikke kristne brødre kan sette seg ned og snakke sammen.

“I øyeblikket er jeg en slagen mann”, skriver han til kretslederen.

Til slutt skriver han:

“Så vil jeg be deg innstendig om at du ikke gjør dette mot andre som du gjorde mot meg. Det var hardt og vanskelig, og skaper bare frykt.”

Ringvoll sier til Dagen at det var ingen vits å prate videre sammen.

– Jeg hadde ikke noe å snakke med ham om. Jeg kunne ikke gjøre om på saken, hevder RIngvoll.

Han sier han aldri var i tvil om hvorvidt vedtaket var riktig.

– Men i og med det var en del støy rundt saken, fikk jeg daværende formann til å kontakte en advokat jeg har tillit til, for å finne ut om vi var på trygg grunn, sier Ringvoll.

Han forklarer at selve formidlingen til "Martin" kunne vært gjort på en annen måte, men at han ikke hadde grunn til å tvile på om vedtaket var riktig.

Ringvoll vil ikke bli tatt bilde av når Dagen møter ham på et lokalt bedehus for intervju.

Når Dagen møter Ringvoll, sier kretslederen at han ikke husker om han har lest vedtaket.

Men et par dager senere, gir han beskjed om at han har lest det. Han kan ikke huske på hvilket tidspunkt.

– Men har du sett bekymringsmeldingen som førte til vedtaket?

– Jeg vet ikke det. Jeg kan ikke huske å ha lest den.

Ringvoll peker på at det var styret som sto for avgjørelsene, også i fasen da han var blitt kretsleder.

– Jeg hadde ikke mandat til å ta opp saken igjen. Det var styret som hadde gjort vedtaket, før jeg ble kretsleder. Styret ønsket ikke å ta saken opp til ny vurdering, sier Ringvoll.

Ringvoll har kjent til den betente saken helt siden den startet. Han står på kopi på mailene som er sendt til kretsstyret fra barne- og ungdomslederne.

Familieleiren 2017 nærmer seg, og Rolf står uten svar på hvorfor "Martin" ikke lenger får være leirleder.

Men om "Martin" ikke får komme som leder på barne- og ungdomsleirene, tenker Rolf det vil være i orden å ta med "Martin" på familieleiren.

– På familieleirene har foreldrene ansvaret for sine egne barn, og det er en helt annen setting, forklarer Rolf.

Han ringer styreleder i ImF Sør, John Fidjeland, for å fortelle at han regner med det er i orden at han tar med "Martin", som en deltaker, som en del av sin familie, til leiren.

– Men det var ikke snakk om at "Martin" fikk lov å komme tilbake til Audnastrand. Og da skjønte jeg egentlig ingenting, sier Rolf.

Og han synes heller ikke det er tid og sted for å spøke.

– Han sa at jeg og "Martin" kunne jo starte vår egen leir, i hjembygda til "Martin". Jeg kan ikke si jeg syntes det var så festlig, i den vanskelige situasjonen som hadde oppstått, sier Rolf.

Det går opp for Rolf at "Martin" ikke bare er utestengt fra å være leirleder, men han er utestengt fra fellesskapet på Audnastrand.

– Det blir for meg nesten det samme som å stenge noen ute fra et kristent møte. Da skal det være ganske galt, sier Rolf.

Tausheten er fremdeles total rundt hva "Martin" skal ha gjort, og Rolf og kona tar et valg.

Sommerens høydepunkt for familien Kallhovd avlyses.

– Det var med skrekk og gru vi måtte fortelle det til ungene, og det var forferdelig trist for oss alle, men hvis ikke det er plass til "Martin", så er det heller ikke plass til oss, tenker jeg. Vi er like, og har det samme menneskeverdet. Og hvis det skal være et sånt menneskesyn som råder over Audnastrand, så ønsker ikke vi å være en del av det, sier Rolf.

Han begynner på dette tidspunktet å kjenne at om han skal klare å presse på videre inn mot ledelsen i ImF Sør, trenger han støtte.

– Jeg ble da bare møtt med taushet. Det hang veldig over meg at jeg følte jeg var i et uoppgjort forhold til mine ledere, uten mulighet til å få snakke ut. Vi kan godt være uenige, men vi må kunne sette oss ned og snakke sammen, som brødre.

Rolfs gode venn fra Audnastrand, Ove Hovet, bor i samme bygd som "Martin", og går på det samme bedehuset.

Ove har hatt "Martin" med i barne- og ungdomsarbeidet på det lokale bedehuset i flere år før "Martin" blir involvert på Audnastrand.

"Martin" har også spilt piano både i barnekoret og voksenkoret hvor Ove har vært med.

Ove ser hvordan "Martin" har falt helt sammen, og han går inn for å få greie på hva som har skjedd, og hvordan saken kan komme videre.

Men når Ove kontakter styreleder i ImF Sør, John Fidjeland, blir saken enda mer uforståelig for Rolf og Ove.

– Jeg fikk beskjed av styrelederen om at jeg kunne bruke "Martin" så mye jeg ville i barne- og ungdomsarbeidet her på bedehuset, forteller Ove.

Ove sier han fikk beskjed om å respektere det som var en styresak, som var avsluttet.

– Det hang jo ikke på greip. Jeg sa til Fidjeland at jeg kan jo ikke bruke han her, hvis ikke han kan brukes på Audnastrand. Enten kan han brukes begge steder, eller så kan han ikke brukes. De må jo forstå at man tenker at en som har stilt opp gratis i et frivillig arbeide, og som ikke får lov til å være med lenger, har gjort noe fryktelig galt? Nei, det skjønte han ikke.

Fidjeland har fått mulighet til å svare på alle påstander som fremkommer mot ham i saken, men vil ikke kommentere noe.

Ove sier han da får beskjed om å respektere avgjørelsen som er tatt, og at denne ikke vil bli gjort om på.

Det kan han ikke.

– Jeg sa at vi må jo ha en grunn. Det er jo det første folk tenker, at her har det skjedd noe riv ruskende steingalt, når du blir nektet å være med som frivillig medarbeider, og bruker fritiden. Nei, det måtte vi ikke tenke, sa Fidjeland til meg.

Ove forsøker å forklare hvor stigmatiserende styrevedtaket er for "Martin", som ifølge Ove, fremdeles ikke har fått beskjed om hvorfor han er utestengt.

Ove vet godt at Rolf sliter med det han opplever som et uoppgjort forhold til kretsleder Ragnar Ringvoll, som han mener ikke vil møtes.

Men Ove har forhåpninger om at han skal klare å få til en god dialog med kretslederen.

For da Ove noen år tidligere gikk gjennom en livskrise, var Ringvoll en god støtte og samtalepartner, og de to fikk et nært forhold, forteller Ove.

– Han ble på en måte en mentor for meg.

Men når Ove kommer til Ringvoll med “Martin-saken”, blir han overrasket.

– Det nære og gode som vi hadde tidligere, forsvant som dugg for solen. Jeg måtte forholde meg til Ragnar på en helt annen måte. Forretningsmessig.

Ove ber om begrunnelsen for at "Martin" er utestengt, og sier han kan skaffe fullmakt fra "Martin" for å få innsyn.

– Men da fikk jeg beskjed om at hvis "Martin" ville vite noe mer, så måtte han møte opp personlig på Audnastrand og møte styret. Men det var jo det siste han orket, sier Ove.

Ringvoll bekrefter at "Martin" ble tilbudt å møte styret, og sier det tilbudet fremdeles står ved lag.

Ove forsøker å få til et fysisk møte med Ringvoll, noe Rolf aldri klarte, og under en telefonsamtale mens Ringvoll er i utlandet, øynner Ove et håp.

– Da sa han at når han kom hjem så skulle vi sette oss ned og snakke ut om dette. Men da jeg prøvde å ringe ham etter at han hadde kommet hjem, så hadde han blokkert meg på telefonen. Så jeg kom aldri mer igjennom til han.

Ringvoll sier det ikke stemmer at han har blokkert Ove på telefonen. Men han bekrefter at han ikke ønsket å møte Ove.

– Jeg måtte skjerme meg selv, og måtte på grunn av det presset jeg sto i, velge hvem jeg skulle snakke med. Jeg valgte å ikke snakke med han. Men daværende formann inviterte på et senere tidspunkt Ove og Rolf til et møte. Men da de ble orientert om at vi ikke ville snakke om saken, eller ta den opp igjen i styret, ønsket de ikke å møte oss, sier Ringvoll.

Ove avviser at de ikke ville møte Ringvoll og styreleder.

– Det var jo de som kansellerte det. Først ble det endret tid og sted et par ganger, og så ble det avlyst. Jeg husker at jeg sto på en parkeringsplass i Lyngdal da jeg fikk vite det, sier Ove.

Daværende styreformann, Tommy Greibesland, bekrefter at det var han som avlyste møtet.

– Ja, det var det. Jeg følte vi sto så langt fra hverandre, og at klimaet var blitt så hardt, at det ikke var forsvarlig å ha et møte, sier han.

Ove og Rolf får så vite at de ikke lenger anses som "Martins" kontaktpersoner inn mot styret.

– Vi ble vel sett på som for brysomme, sier Ove.

Greibesland bekrefter at styret valgte “en annen kanal”.

– Vi ønsket å komme med en unnskyldning til denne personen det gjaldt, for måten han fikk beskjeden på. Men vi opplevde at vi ikke kom gjennom med det.

Rolf sender et nytt brev til Ringvoll, som ifølge Rolf har bedt dem la ham være i fred.

“Jeg tror jeg kan si at dette har blitt det vanskeligste året i mitt kristenliv. Jeg har tatt noen standpunkt som også rammer min familie. Men uten tvil er det å leve i et uoppgjort forhold over for deg Ragnar noe av det tyngste. Ikke det at vi er uenige, men det at du mener vi har gjort deg så mye vondt at du ikke vil treffe oss. Du gir meg ikke mulighet for at jeg kan be om tilgivelse.”

Rolf må søke sjelesorg hos mennesker utenfor indremisjonen for å klare å reise seg etter knekken han får i møtet med ledelsen.

Her rådes han til å legge vekk “Martin-saken”. Det går utover helsa og familielivet.

Han får ingen samtale med Ringvoll, men smerten med å leve i et uoppgjort forhold til sin leder, sliter så på Rolf at han sender en mail der det er han som ber om tilgivelse for det vonde han eventuelt har påført Ringvoll i “Martin-saken”.

Han får svar at han er tilgitt. Ringvoll ber samtidig om tilgivelse for sin væremåte, på mail.

Familieleiren på Audnastrand har vært en fast tradisjon for ImF sør siden 1970-tallet.

Men i 2018 legges den ned.

At leirarbeidet blør, "Martin" sitter fremdeles knekt, og støttespillere er satt på sidelinjen, tærer på Rolf, og han sender i 2019 et siste brev.

Det har gått nesten tre år siden "Martin" fikk telefonen.

Brevet går til ledelsen i Imf Sør, og til Indremisjonens toppledelse.

Brevet er langt. Han beskriver det han mener er maktmisbruk, taushetskultur, uforsonlighet og frykt i kretsen.

“Denne saken har skapt “brente barn”. Da undres jeg igjen hvor likegyldig det går an å være overfor disse. Så fort man stiller spørsmål, skal man fryses ut. Slikt foregår det mye av i sekter og enkelte karismatiske retninger, men jeg hadde ikke forventet meg slikt i ImF.”

Kun èn person velger å svare Rolf. Et av styremedlemmene som var med på vedtaket om "Martin".

Det tidligere styremedlemmet erkjenner at vedtaket ble gjort i frykt.

“I en tid med mye snakk i media om overgrep og slike ting, ble jeg redd, og tenkte at barna måtte beskyttes. Jeg sier igjen: Jeg skulle ha nok ha undersøkt mer.”

Men Ove har undersøkt.

Han klarer å finne kilden til bekymringsmeldingen om "Martin".

Den kommer fra Vestlandet.

Les neste artikkel i denne serien: