Å bli stående i medgang og motgang

«Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: ‹Dette må være profeten som skal komme til verden!› Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene.» Joh 6,14–15

Det så virkelig ut til å lykkes. Jesus hadde mettet fem tusen ved hjelp av fem byggbrød og to fisker. Folket forsto at han var Messias, eller i alle fall en profet. Nå ville de nærmest bære ham på hendene fram til kongemakt. Men Jesus trakk seg bort.

Var han sær? Trakk han seg bort for å bli enda mer interessant? Eller for å kontrollere? Eller imploderte han i ensomhet, slik menn kan gjøre når de blir overveldet? Nei, Jesus alene var fellesskap – med Far. Hele Johannesevangeliet er gjennomsyret av en dyp integritet mellom Far og sønn.

Siden er ikke Jesus like populær. Fariseerne vil stille ham til veggs. Han vitner i egen sak, sier de, for ingen kan bekrefte det han sier. Men Jesus svarer: «Selv om jeg vitner i egen sak, er mitt vitneutsagn gyldig. For jeg vet hvor jeg er kommet fra og hvor jeg går hen.» Og: «For jeg er ikke alene, jeg er sammen med Far, han som har sendt meg.» (Joh 8)

Hvordan kan vi bli stående når populariteten vil rive oss av sted? Eller når menneskers motstand vil rive oss ned? Etter sin død og oppstandelse for oss, sier Jesus tydelig: Vi som tror, har samme Far som ham. (Joh 20)