Å kalle en farlig mann bror

Ananias må ha vært modig da Jesus viste seg for ham i et syn. Det holdt at Jesus bare nevnte navnet til Saulus fra Tarsus. Ananias visste både hvem mannen var og hvorfor han var i Damaskus. Kanskje den mest kompromissløse forfølgeren av de kristne. Og nå i byen, «med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som påkaller ditt navn». (Apg 9)

Men nei, Saulus var ikke slik lenger. I to setninger tegner Jesus opp hvilket liv Saulus vil ha videre, som Paulus. «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.»

Ananias går. Snart står han med begge hendene sine på den mannen som har makt til å legge ham i lenker, og sier: «Saul, min bror!» Tenker du som meg? Det var ikke fare som fylte rommet, men fortrolighet og kontakt. Jesus hadde møtt begge på forhånd, de visste allerede.

Sterke og voldsomme Saulus var svak. Han hadde verken spist eller drukket på tre dager, og han var blind. Så heftig var møtet hans med Jesus. Da et lys strålte omkring ham, og han falt til bakken, og en stemme sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»

Kjenner du det igjen? Det måtte en bror til. En som var modig. En som våget å komme og legge hendene sine på ham, og si «bror». Da falt det som skjell av øynene til Saulus, og han kunne se.