| Andakt

SEOUL: Bildet er fra Yoido Full Gospel Church i Seoul i Sør-Korea i september.

Aldri har jeg følt meg nærmere evigheten

Publisert

Ved overgangen fra et år til et annet spør vi gjerne hverandre om høydepunkter og forsetter. Jeg synes som regel det er vanskelig å svare på hva som var høydepunktet i året som gikk. Det er ikke så lett å huske hva som skjedde dette året og hva som skjedde året før.

Men når det gjelder 2024 er det lettere å svare enn vanlig. Den drøye uken i Sør-Korea i forbindelse med Lausanne-kongressen i september tror jeg at jeg kommer til å huske for alltid. Summen av inntrykk ga meg et inntrykk av det verdensvide Guds rike som jeg aldri har opplevd maken til.

Når jeg skal konkretisere, er det to øyeblikk jeg tenker på. Det ene er bildet av de fem-seks personene rundt småbordene i den digre møtesalen som bøyde hodene i bønn før de brøt opp og dro hver til sitt. De visste med relativt stor grad av sikkerhet at akkurat denne gruppen mennesker ikke kom til å møtes igjen på denne siden av evigheten. Men de hadde et felles oppdrag, og de hadde fått del i en felles inspirasjon.

Det andre inntrykket fikk jeg en ukes tid tidligere. Det var ikke planlagt. Og det var strengt tatt ikke del av Lausanne-kongressen heller. Men det hang likevel nært sammen.

Da kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg ankom hotellet der vi skulle bo, viste det seg at flere andre nordmenn også var innlosjert der. Det var Misjonssambandets generalsekretær Gunnar Bråthen, Normisjons generalsekretær Kjetil Vestel Haga, Agder-biskop Stein Reinertsen og generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen.

SEOUL: Agder-biskop Stein Reinertsen (fra venstre), Normisjons generalsekretær Kjetil Vestel Haga, generalsekretær Olof Edsinger i Svenska Evangeliska Alliansen og Misjonssambandets generalsekretær Gunnar Bråthen.

Den første søndagen begynte ikke kongressen før på ettermiddagen. Dermed hadde vi tid til å reise den knappe timen inn til Seoul for å besøke Yoido full gospel church, som lenge har vært kjent som en av verdens største menigheter, kanskje den aller største.

Jeg forbinder denne menigheten med trosbevegelsen, og det er en av de delene av kristenheten jeg føler meg minst beslektet med. Når den aktuelle menigheten likevel har hatt så stor betydning for så mange, var det lett å svare ja da de andre spurte om Sævik og jeg ville være med.

Og det ble en helt annerledes opplevelse enn jeg hadde ventet. En ting er at de sang sanger vi kjenner fra norske bedehus. Ja, vi er i grunnen stort sett ferdig med å synge dem på norske bedehus. De har blitt for gamle. 

Men i Seoul sang de «Guds kjærlighet er langt, lang større» av full hals. Kanskje 10.000 mennesker, på en av de fem gudstjenestene den dagen.

Jeg skjønner ikke et ord koreansk. Men i denne forsamlingen følte jeg meg likevel hjemme. Vi hadde ulik nasjonalitet og ulik bakgrunn. Men vi tilhørte det samme Guds rike.

I løpet av gudstjenesten ble det mange slike øyeblikk.

Det aller sterkeste kom like før prekenen, da koret med en fremragende solist skulle fremføre en sang. Jeg vurderte om jeg skulle filme det hele, men kom til at det var bedre å legge telefonen ned og heller nyte øyeblikket.

Aldri har jeg følt meg nærmere den store hvite flokk enn der og da. Selv om jeg aldri hadde hørt sangen før og ikke forstod språket.

Heldigvis kunne man følge teksten også på engelsk på en av skjermene i salen underveis. Dermed var det mulig for en tilreisende nordmann å oppfatte at sangen hadde tekst fra Salme 23.

Den ble sunget med en slik innlevelse at ordene ble levende. Og sangen ble et vitnesbyrd om den Gud som salmen handler om.

Stor var derfor gleden da jeg et par uker senere oppdaget at menigheten hadde publisert opptak av akkurat denne fremføringen på Youtube-kanalen sin. Gjennom høsten har jeg derfor gang etter gang spilt koreansk klassisk sang på høyttalerne hjemme, til en viss undring hos de øvrige medlemmene i familien.

Det blir nok langt flere koreanere enn nordmenn i himmelen. De er et vesentlig større folk enn oss. Og det finnes mange andre land hvor den kristne kirke også er større enn i Norge. I Johannes' åpenbaring finner vi flere skildringer av den himmelske lovsang, av jubelen foran tronen når de frelste er samlet. Gudstjenesten i Yoido full gospel church føltes som det nærmeste jeg har vært et glimt av dette. Den følelsen fornemmer jeg fortsatt når jeg hører sangen.

Johannes' åpenbaring 19,6-7

Da var det som jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte: «Halleluja! For Herren [vår] Gud, Den allmektige, er blitt konge! La oss glede oss og juble og gi ham æren! For tiden for Lammets bryllup er kommet.

Powered by Labrador CMS