Anerkjennelsens kraft

«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Matt 3,17

Selv Jesus trengte dette. Sin fars ord over seg ved sin dåp. Fars anerkjennelse kan være en enorm kraft i et menneskes liv. Å mangle den kan også gi enorme krefter. Til å utrette både sterke og gode ting. Men fruktene varer ikke alltid, og smaker ikke alltid godt.

Vi har lett for å kategorisere, og tenke på dem som synlig manglet fars eller mors anerkjennelse. Kanskje de fikk innflytelse og posisjon. Drivet etter anerkjennelsen de manglet brakte dem langt, blandet med ærlig søken etter å gjøre godt. Det vonde ble synlig for mange. Så distanserer vi oss og sier at det ikke gjelder oss.

Sannheten er at ingen far eller mor på jorden makter fullkomment å anerkjenne sine barn. Selv ikke gode og sunne foreldre. Vi går ekstrarunder fordi vi ikke stopper opp ved at Guds farskjærlighet er så mye mer.

Mange av oss har vokst opp i trygge kristne familier. Kanskje med generasjoner av solid tro. Det har vi behov for å ære og beskytte. Da kan vi misforstå. Jo, vi kan ære det gode som var. Men kristen tro i en slekt eller en familie bevares når vi trofast kommer til Jesus med alt sammen. Også det som nesten var bra.

Hvis Gud Far er «hvor mye mer» god, (Matt 7) hva har vi da å tape? Hvis Gud virkelig har skapt familie i sitt bilde, hvor mye gjelder ikke da Jesu død og oppstandelse akkurat dette?