Åpne om troen, lukket om trøbbel
Det er fort gjort å tenke på ungdomskulturen som en flytende masse, der alle ser like ut, tenker likt og lever likt – uten et større perspektiv på livet.
Hvor mange måter er det mulig å være ungdom på i Norge? Mange, - og NRKs nettserier om ulike miljøer er en gave for den som vil bli kjent med en stadig mer differensiert ungdomskultur.
NRK har i flere år benyttet seg av ubegrenset sendeflate på internett og laget serier som har smale alderssegment som målgruppe. Med en kombinasjon av smart bruk av sosiale medier, nøye research og ferske skuespillere har uttrykket i flere av disse seriene blitt svært virkelighetsnært, samtidig som de er fylt med litt mer spenning enn vanlige hverdager normalt inneholder.
Annonse
Denne høsten har vi fått se to serier fra NRK om ungdommer i videregående skole. Gunnhild flytter fra Høyanger til hybel i Sandane i serien Lovleg. Som 15-åring er det litt av en overgang å måtte håndtere en ny skolehverdag, praktiske hverdagsutfordringer, livet som hybelboer tett oppå ukjente mennesker, og å finne seg venner hun kan stole på. For Gunnhild går det slett ikke smertefritt, og manusforfatter Kjersti Wøien Håland lar det være tett mellom de pinlige øyeblikkene. Men midt i angstanfall og ensomhet er Gunnhild også befriende upretensiøs.
I serien 17 har vi fått et innblikk i en verden som er langt mer ukjent for de fleste av oss, men som er like virkelig. Gjennom korte klipp som ble publisert i løpet av nettopp 17 dager, fulgte vi norsk-somaliske Abdi og hans vennegjeng fra Stovner i Oslo. Abdi er i et krysspress mellom kravene fra den somaliske kulturen, fra det norske samfunnet og skolen og fra kompisene som lever på kanten av loven. Mellom linjene leser vi at det henger en trussel om koranskole over Abdis hode hvis han ikke greier å finne den rette balansen.
Der mange rene dramaserier fullstendig utelukker det religiøse, tar begge disse seriene, som skal være mer virkelighetsnære, med elementer av tro – både gjennom hva karakterene prater om og gjennom religiøs praksis. Nettopp dette er med på å gjøre dem mer troverdige. Ungdommer i Norge lever midt i et sammensurium av ulike livssyn og tanker om livets mening, enten det er på bygda eller i storbyen.
I Lovleg oppdager Gunnhild til sin store overraskelse at kjekkasen Peter er kristen. Det er ikke bare i navnet, Peter ber for maten, går med Krik-genser og er konfirmantleder, han ønsker å ta troen sin på alvor. De to andre hun deler hybel med definerer seg som henholdsvis agnostiker og antagonist (hva nå dette siste måtte innebære). Abdi i 17 går til bønn i moskeen, men det skinner igjennom at det handler om å tilfredsstille sin mors ønsker.
Peter i Lovleg deler ut gjærbakst med bibelvers inni i skolegården, og sier «Eg vil ikkje gå rundt og kysse på kven som helst». Der medelevene er svært opptatt av å utforske seksualitet og grenser, blir han stående som en som skiller seg ut. Det til tross for at han er håndballstjerne og minner mistenkelig om en lettkledd Johannes Høsflot Klæbo på treningsbildene han poster i sosiale medier. Peter er altså minst like opptatt av å bli sett og bekreftet som de andre karakterene i serien. Det er heller ikke alltid like enkelt å forholde seg til ikke-kristne. NRK har greid å lage en kristen karakter som er tydelig, men samtidig påvirket av den kulturen han lever i – slik mange kristne ungdommer opplever det.
Selv om Abdi i 17 i første omgang går i moskeen for å bli bekreftet og for å være en god sønn, ser vi at også han har et behov for å ta på alvor også denne delen av hvem han er. Også her tangeres kampen for å la den religiøse troen få sin rette plass i møte med en sekulær verden som tenker fullstendig annerledes.
Det er fort gjort å tenke på ungdomskulturen som en flytende masse, der alle ser like ut, tenker likt og lever likt – uten et større perspektiv på livet. Disse to presenterer et rikere bilde. I tillegg ser vi at det finnes rom for å snakke om religiøs tro, og det vises forståelse og respekt når troen tas på alvor.
Det kjente dramaturgiske grepet med fravær av oppegående voksne som kan reflektere sammen med ungdommene finnes også i begge seriene. Flere av karakterene bærer også tunge bører, og de gjør det alene. Det bør inspirere oss til å være tilstede og veilede gjennom både tanke og handling ved en integrert tro. Tør vi å være like modige som ungdommene?
