Apostolisk sjelesorg

Lukas forteller et sted om en ung mann som ble båret ut fra Nain for å gravlegges. Han var en enkes eneste sønn. Begravelsesfølget møtte Jesus som var på vei inn til landsbyen. Jesus stanset – og viste både medynk og makt: Medynk med enken. Makt over døden.

Johannes forteller om en av Jesu venner som hadde ligget fire dager i graven. Da Jesus beordret noen til å ta bort steinen foran graven, utbrøt søster Marta: «Herre, det lukter alt av ham.» Men Jesus lot seg ikke stanse. Snart lød det et «Lasarus, kom ut!» Det umulige skjedde.

Alle de fire evangelistene forteller om påskedag. Da gjaldt det Jesus selv. Han hadde vært død, men sto opp med en kropp som, i motsetning til enkesønnens og Lasarus’ kropp, var herliggjort og udødelig.

Den tomme graven ble sentrum i apostlenes sjelesorg! Absolutt alle de talte til, var, som oss, på vei mot en grav. Men her hadde de et budskap om en som hadde gjort opp med synden; dødens ytterste årsak. Dermed hadde han overvunnet døden. Jeg synes jeg kan høre deres glade budskap: I troen på Jesus får du leve om du enn dør.

Fortellingene om enkesønnen og Lasarus ble små «preludier» til påskebudskapet deres. Hadde de talt nynorsk, ville de ha sagt som Blix: «Ljos over grav som oss livsvona ga, rann med Guds Son ifrå daude!»

Halleluja.