Arthur Robertsen: – Tiden er inne for å bry seg om den ene

– Jeg har alltid hatt en trygg tro, men å se i praksis hvordan Gud berører mennesker, er helt fantastisk. Det er trostyrkende for meg, min kone og mine barn, sier evangelist Arthur Robertsen.

Forrige vekkelsesmøte på Vigeland samlet over 1400 mennesker. Tidligere ble møtene arrangert annenhver helg, men etter at de av plassmangel måtte flyttes fra Betania til Lindesneshallen, har det av praktiske årsaker gått fem uker siden sist.

Først i køen

To og en halv time før møtet begynner, har de første tatt oppstilling utenfor hallen.

Ved døren står Ranveig Hoff Karlsen og Turid Ertzeid, begge fra nærområdet.

De har vært på hvert eneste møte med evangelisten det siste halve året.

– Er dere alltid først i køen?

Spørsmålet utløser latter, men svaret er ja.

– Det er litt flaut, sier Ertzeid.

– Blir det ikke veldig lange møter når dere kommer så tidlig?

– Nei, tiden går fort, og vi sitter som regel «to the bitter end», svarer Karlsen.

Kvinnene registrerer at stadig flere gjør som dem og stiller seg opp i et par timer før møtet skal begynne.

– Når vi står i køen, snakker vi med andre som skal på møtet. Det er ganske sosialt, sier de.

– Vil ha mer av Gud

Bak de to kvinnene står Liv Kristin Larsen med venninner fra ulike menigheter på Sørlandet.

Larsen er med på møte på Vigeland for første gang.

– Vi er her fordi vil vil ha mer av Gud, og når disse møtene er så nærme, er det en selvfølge at vi må oppleve det Gud gjør her, sier hun.

Larsen synes det er spennende at møtene startet i et bedehus på Vigeland.

Hun forteller at bedehus-bevegelsen har opptatt henne, og at hun og flere har bedt om nytt liv der.

– Bedehusene samlet mange før, men med tiden har det blitt færre og en del bedehus har også blitt solgt, blant annet til muslimer.

Vil ha med ilden

Gerd Nilsen, som kommer helt fra Stavanger, har vært på to møter på Vigeland tidligere.

Hun forteller at hun liker forkynnelsen.

– Den er enkel, og den utfordrer. Det synes jeg er fint, sier hun og legger til at hun håper hun kan ta med seg ilden tilbake dit hun bor.

Ber før bønnemøtet

Når dørene åpnes, trekker folk inn i kaféen der de grønnkledde frivillige frister med hvetebakst, kaker, lapper og pizzasnurrer. 200 mennesker har bidratt for at det skal være nok mat til kveldens møte.

På veggen står en lysende skjerm som utfordrer folk til å huske møtene i bønn, og i sidehallen har bønneledere i blå skjorter alt stilt seg opp i en ring. Noen har armene rundt hverandre, andre holder hverandre i hendene. De ber før bønnemøtet.

Kl. 18 finner rundt 100 mennesker veien til det åpne bønnemøtet. Her deler en et bibelord, en annen ber høyt, og en tredje har et vitnesbyrd. Det er tett mellom hvert «halleluja» og «amen».

Sankthansaften

Dørvaktene slipper folk inn i hovedsalen fra 17.45.

Det er sankthansaften og KFUK/KFUM, en av organisasjonene som støtter opp og bidrar med dugnad, har sin tradisjonelle feiring på badeplassen Tjøm. Andre enkeltpersoner har også meldt om at de har eget program.

Dørvaktene er spent på hvor mange som vil møte opp, men frykten er ubegrunnet: Et jevnt sig av folk trekker inn i salen og fyller flesteparten av de 1400 stolene som dugnadsgjengen har satt frem kvelden i forveien.

– Arthur and the gunners

På scenen står en hvit talerstol blant gitarer, el-piano, trekkspill og trommer. Oppmerksomheten trekkes mot et enkelt trekors og evangelistens etter hvert så kjente slagord: Tro på, stole på og gønne på.

Geir Norum fra Vigeland Normisjon ønsker velkommen. Han informerer om at det er den åttende møtehelgen, og sier han har hørt mange flotte vitnesbyrd om det som har skjedd i møtene.

– Jeg håper dere kommer med forventning til Gud, for han er sammen med oss.

Norum snur seg mot de åtte mennene på scenen.

– Velkommen til Arthur med musikere. Vi kunne kalt dem Arthur and the gunners, sier han til latter fra publikum.

Da Jesus kom inn

Den ene gamle bedehussangen etter den andre kommer opp på skjermen. Forsamlingen synger med:

Da Jesus kom inn, da Jesus kom inn, alt ble forandret da Jesus kom inn.

Jeg kan det ei forklare hva som skjedde i mitt sinn, men å, for en forskjell, da Jesus kom inn.

Tenåringsgutten på raden foran synger også. Snart tar kvinnen ved hans side hendene i været, og under O, store Gud, følger flere hennes eksempel.

Nervøs

Det er tid for tale. Evangelisten reiser seg og går mot mikrofonen.

– Jeg spør alltid Reidar, «min storebror», om han kan be for meg. Det er så trygt, sier Robertsen.

Den eldre mannen som spiller trekkspill ber en kort bønn, før Robertsen kommer med en innrømmelse:

– I dag er jeg kjempenervøs. Det er ett eller annet som skjer denne helgen her.

Overskrift: savnet

Han forteller at han har bedt Jesus om en overskrift og viser til nyhetene om ubåten Titan som forliste i nærheten av Titanicvraket nylig.

Selv har Robertsen hørt om mange leteaksjoner gjennom årene der alt dreier seg om én ting: Å finne den som er savnet.

– Jeg er ikke så opptatt av planer, det vet dere. Jeg ønsker å være i Guds plan. Men skal du lete etter noen, må det lages en plan.

– Jubel i himmelen

For evangelisten er det viktigst at mennesker blir frelst og omvendt fra synd. Motivasjonen for å holde møter på Vigeland er at han er med på en redningsaksjon, forteller han.

– Det største underet som kan skje her i kveld, er at mennesker sier ja til Jesus. Om en synder omvender seg, er det jubel i himmelen. De har klappet litt i himmelen etter at folk er blitt frelst på Vigeland, men det stopper ikke der. Vi kan være med og befolke himmelen. Tiden er inne for å bry seg om den ene, slår evangelisten fast.

– Har vi en handlingsplan?

Han utfordrer forsamlingen:

– Når sendte du en melding til folk i menigheten din som ikke har kommet på møte? Har vi som menighet en handlingsplan for å igangsette en leteaksjon?

Evangelisten bruker vennene i bandet for å illustrere:

– Frode, det er så lenge siden vi har sett Ragnar. Vi kjører til ham og tar tak i det med en gang.

Han utfordrer igjen:

– Begynn å sende ut savnet–meldinger: Jesus savner deg og vi savner deg.

Robertsen utfordrer for tredje gang:

– Savner noen blant oss barn, barnebarn, en kone, nabo? Fortsett å be!

Det gamle bedehuset

De blåkledde forbederne, stiller seg på hver side av scenen. Det strømmer mennesker fra hele salen frem til forbønn, unge som gamle.

Sangen og musikken fortsetter. En hvithåret kvinne på fjerde rad kan alle sangene utenat. Takk, takk Jesus, synger Robertsen og teamet. Kvinnen synger med.

Bandet avslutter med «Det gamle bedehuset».

«I mitt kjære barndomsminne, står et gammelt bedehus. Hvor slekt og venner samlet seg for Gud».

– Tar tak i hjertet

Folk trekker sakte ut dørene på baksiden av hallen. Der har de unge begynt å spille fotball.

En av dem er Elias Grimestad (15). Han kommer fra Vigeland og forteller at han har vært med på nesten hvert eneste møte siden november i fjor sammen med gode venner.

– Jeg kommer fordi jeg vil bli bedre kjent med Gud, sier han.

Elias forteller at noe av det han liker best ved møtene er musikken.

– Det er sangene som tar tak i hjertet. Når det ikke er møtehelg, sitter jeg gjerne hjemme og hører på sangene vi synger her, forteller han.