Ateisten Harald (35) leste Satans bibel og hørte på black metal. Så ble han invitert med i kirken

Søndagsmessen i St. Olav domkirke i Oslo sentrum er godt i gang.

Midt i den folkerike forsamlingen sitter filosofistudenten Harald Langslet Kavli (35).

At den tidligere ateisten fra Rælingen skulle bøye kne og be Fader Vår i en katolsk kirke, var helt utenkelig for noen år siden.

– Jeg hørte på black metal og leste Satans bibel. Kristne var for meg usofistikerte og uten gode hensikter. Siden da har jeg hatt en ganske rar vandring, sier Kavli.

Irrasjonell tro

Harald Kavli vokste opp i et ikke-religiøst hjem. Han hadde noen kristne venner, men klarte ikke ta troen deres seriøst.

De få gangene han ble med på den lokale, kristne ungdomsklubben var det først og fremst for å få billig smågodt.

– Jeg fikk ingen spesielt gode grunner for å bli kristen. De jeg spurte sa de trodde på Jesus fordi mamma og pappa gjorde det. Eller de var gamle mennesker som snart skulle dø, sier Kavli.

Som tenåring fikk romerikingen øynene og ørene opp for black metal og norrøn mytologi.

Han leste også boka Satans bibel, utgitt av grunnleggeren av den moderne satanismen Anton LaVey i 1969. Boken er beskrevet som det viktigste dokumentet som har påvirket samtidens satanisme.

I utforskningen av tekstene og ideologiene ble han ledet mot ateismen og frontfigurer som Sam Harris, Daniel Dennett og Richard Dawkins.

– Jeg lot meg begeistre over etikken til ateistene; at menneskelig velvære er det høyeste gode. Det ga mening for meg, sier Kavli.

Kristendommen forble med andre ord noe irrasjonelt og uvitenskapelig i Kavlis bok.

– Det var først da jeg leste om stoikerne jeg opplevde et brudd med min egen overbevisning, sier han.

Møtte gode argumenter

Ifølge stoisk filosofi er ikke lykke definert av rikdom, sunn kropp eller andre praktiske ting. Lykke er mer som en konsekvens av det mennesker gjør. Idealet om omsorg for medmennesker sammenlignes ofte med kristendommen.

Nysgjerrigheten på blant andre stoikerne gjorde at Kavli begynte på filosofistudier i Oslo.

Der fikk han en professor som var ateist.

Men i motsetning til Dawkins og de andre, ifølge Kavli «ateistiske rytterne som bare talte til menigheten sin», viste professoren en annen type holdning overfor sine meningsmotstandere.

– Han erkjente at flere kristne han hadde møtt var vel så smarte som ham, hvis ikke smartere, og at Guds eksistens kunne argumenteres for på en saklig måte og ikke avvises. Det husker jeg var et vendepunkt for meg, sier Kavli.

Men det var først da han møtte medstudent og katolikk Øyvind Johannes Vardenær Evenstad (27) fra Tromsø at Kavli ble ledet mot kristendommen.

Ble invitert med i kirken

Ateisten og katolikken fant tonen gjennom like fag på filosofistudiene og en felles forakt for moderne kunst. Deres ulike livssyn ble ikke et hinder for et godt vennskap.

– Jeg la aldri skjul på at jeg var katolikk. Så synes jeg det var spennende å høre om Haralds vandring, forteller Evenstad.

Tromsøværingen spurte sin medstudent om ikke han kunne tenke seg å bli med på en katolsk gudstjeneste. Tilbudet fristet ham nok til å si ja.

– Jeg husker godt min første messe i St. Olavs. Det var noe storslaget over kirkerommet og jeg fikk en følelse av noe hellig. Men det jeg la ekstra merke til var hvor vennlige menneskene var. Jeg fikk det jeg følte var mange oppriktig varme smil og hilsener, sier Kavli.

Opplevelsen ga mersmak hos filosofistudenten. Derfor bestemte han seg i 2018 for å gjennomføre et eksperiment:

Å gå fast i den katolske kirken seks måneder i strekk.

Delte veien

Øyvind Evenstad synes eksperimentet var en god idé ble underveis en slags veileder for studiekameraten.

– Jeg ville gjerne dele denne reisen som Harald hadde startet på. Samtidig var jeg tydelig på at bare Gud kan omvende en person. Det jeg kan gjøre er å fjerne eventuelle intellektuelle hindringer på veien, sier Evenstad.

Kavli var takknemlig for å ha noen å samtale om tro og tvil underveis.

– Det er fint å ha et kjent fjes ved siden av deg når du møter snubleblokker. Øyvind har hjulpet meg masse der, sier han.

Bønn og fellesskap

Kavli ønsket å te seg som andre katolikkene i St. Olav domkirkemenighet. Han korset seg, bøyde kne og ba de samme bønnene som sidemannen.

Han merket hvordan rutinene begynte å prege ham.

– Jeg tenkte i starten at jeg ville sette mitt personlige preg på alt jeg gjorde. Men jeg ble etter hvert glad i tradisjonene. Spesielt de faste bønnene som kristne har bedt i over 2000 år. Du blir på en måte med i et fellesskap og jeg opplevde det godt å samles i bønn på den måten, sier Kavli.

Jo mer han lærte og erfarte, desto mer opplevde han det han omtaler som en fornemmelse av det hellige.

– Tidvis føles det som jeg trenger gjennom den veggen enkelte filosofer mener eksisterer mellom oss mennesker og det hellige. Jeg tror det er fordi jeg har blitt trent til å se verden på en litt annen måte enn jeg ville gjort utenfor kirken, sier Kavli.

Ut av skapet

Da de seks månedene nærmet seg slutten ville ikke Kavli slutte å gå i kirken.

Han ville få med seg påsken. Deretter tenkte han at han like godt kunne fullføre året.

– Nå har det vel blitt evig, sier han og ler.

Kavli har nemlig nylig begynt å omtale seg som en kristen. Han tar for tiden troskurs i menigheten med det mål for øye å konvertere.

Han er tidligere barnedøpt i Den norske kirke og planlegger å bli konfirmert i den katolske kirken.

– Jeg har ikke hatt et Damaskus-øyeblikk som Paulus, men jeg har gradvis blitt overbevist om at Gud er god og at et godt liv innebærer å ta del i det gode. Så er det fremdeles deler ved kristendommen jeg ikke forstår, men sånn er det for mange, sier han.

– Hva er annerledes i dag kontra da du tok valget om å gå fast i kirken og nå blitt en kristen?

– Jeg har fått en del perspektiver som gjør at jeg forstår Gud bedre. I tillegg har jeg fått nye venner, et nytt fellesskap og jeg føler at moralen min har blitt påvirket positivt.

– Hvordan er responsen fra dine ikke-kristne miljøer?

– Vel, jeg har ikke fortalt det til noen ennå. Så du kan si at jeg kommer ut av skapet som kristen i Dagen, sier Kavli og smiler.

– Ikke prøv for hardt

En av grunnene til at Kavli ble værende i kirken var tydeligheten han opplevde i den katolske menigheten.

– For meg var det befriende at prestene behandler forsamlingen som sine og som kristne. Jeg tror andre kirker gjør lurt i å ikke prøve å dytte Jesus inn i en populærkultur. Det blir fort krampaktig, sier Kavli.

Evenstad forteller at det finnes flere unge som Kavli som i den senere tid har oppsøkt den katolske kirke. Han tror grunnen er nettopp tydeligheten som kirkesamfunnet viser.

– Kirkene må være tydelige på sin egenart og ikke vanne ut budskapet. Først da blir de et tydelig og troverdig alternativ for dem som søker, slik som Harald, sier han.

Kavli er sikker på at det finnes mange som han selv – de som søker det gode, det sanne og det skjønne.

– Det finnes mange hvileløse hjerter som søker etter svar i livet. Men ikke alle vet at det er Gud de søker, sier Harald Langslet Kavli.