Ateisten Renate skulle bare en tur innom kirken: – Ble møtt av en enorm kjærlighet

Året er 2012. Det er september, og Renate Olsen Seim (35) er på en helsereise på Gran Canaria. Hun er trygg i troen på at Gud ikke finnes og takker ja til å stikke innom Sjømannskirken i Arguineguin.

Etter å ha spist vafler og småpratet med andre nordmenn «på kjerka», foreslår venninnen at de skal ta en tur inn i kirkerommet. Renate har ingen innvendinger. Hun skal bare slappe av og nyte roen.

Da skjer det som skal påvirke henne resten av livet.

NRK-gudstjeneste

Året er 2022. 11. desember kan det norske folk følge NRK-gudstjenesten fra Foldnes kirke vest for Bergen.

Sokneprest Maria Tveten har nettopp holdt en preken om døperen Johannes som sitter fengslet. Han sender disiplene sine til Jesus med følgende spørsmål: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Jesus svarer disiplene at de skal gå og fortelle Johannes hva de hører og ser.

Tveten inviterer fram Renate, tidligere ateist og gudsfornekter. Nå skal hun gjøre det Jesus oppfordret til: å fortelle.

I et kort intervju deler hun sitt vitnesbyrd fra det som skjedde den gangen på Gran Canaria. Hun forteller det norske folk om hvordan hun ble fylt av en enorm fred og ro. Og om kjærligheten hun opplevde å bli møtt med.

– Jeg gråt masse. Det var utrolig befriende, sier hun.

Identitetskrise

Dagen møter henne i Foldnes kirke et par dager etter at gudstjenesten ble sendt på NRK. Da hun kom hjem fra Gran Canaria for ti år siden, kjente hun seg dratt mot den lokale kirken.

Hun befant seg i en identitetskrise, for det hun hadde fornektet gjennom et langt liv, var plutselig blitt til en slags tro.

Renate ønsket egentlig ikke å bli identifisert med «de kristne». Hun forbandt dem med «menneskeskapte regler» og psykiske vrangforestillinger.

Selv var hun en av de første i egen familie som tok et bevisst valg om å konfirmere seg borgerlig og ikke kirkelig.

«Ubetinget kjærlighet»

20 år etter konfirmasjonen smeltet alle motforestillinger i en kirke i Spania. Renate bruker ord som «ubetinget kjærlighet», «en opplevelse av å bli ivaretatt» og «noe som lignet en forelskelse».

– Jeg forsto ikke det som skjedde, men jeg tok meg i at jeg hulkegråt, sier hun.

Hun husker at hun skrev en bønnelapp, noe som ville vært utenkelig tidligere. Idet hun gikk ut, kjente hun på en enorm lettelse.

På bakerste benk

Foldnes kirke ligger ikke langt unna der hun bor. Hun forteller at hun snek seg inn og ble sittende på bakerste benk flere ganger.

Kunsten, og ikke minst det store glassmaleriet framme i kirken, trakk henne også mot kirken.

– Jeg tror Jesus møter oss på den måten vi tåler å bli møtt på. I mitt tilfelle kom han meg i møte gjennom mine interesser for arkitektur og kunst. Slik fant han veien inn i mitt hjerte.

Det tok måneder før hun erkjente at hun faktisk trodde på Jesus. Den første som fikk vite det, var samboeren Atle. Deretter fortalte hun det til bestevenninnen.

– Atle er ikke kristen selv, men har vært utrolig støttende. At jeg ble kristen, skapte en frykt i meg for at forholdet vårt kunne ta slutt, men han var trygg som et fjell. «Dette skulle vi klare,» sa han, og la til at «jeg hadde jo bare fått noe mer godt».

Barna, som den gang var 16, 13 og 5 år, syntes det var rart at mamma var blitt kristen. I dag er yngstemann kristen og kan feire tiårsjubileum med moren.

Søkte for å forstå

Da Renate kom hjem fra Gran Canaria, begynte hun å søke på nettet i håp om å forstå det som hadde skjedd med henne.

– Jeg forsto ikke at opplevelsen i kirken handlet om Jesus. Maria, derimot, kunne jeg relatere til, fordi hun fikk barn. Etter hvert ble Jesus sentral i min tro.

Hun husker en gang hun chattet med en prest i Den norske kirke. «Jeg tror jeg er blitt kristen, men jeg klarer ikke å forstå at jeg skal elske Jesus like høyt som jeg elsker barna mine,» skrev hun.

Det tok litt tid før svaret kom. I mellomtiden tenkte hun at hun sikkert hadde stilt et fryktelig dumt spørsmål.

Så kom svaret som hun husker essensen av.

– Han skrev at min kjærlighet til barna mine kanskje handler om en annen type kjærlighet, og at jeg ikke trengte å sammenligne de to.

En plikt å engasjere seg

Som ny kristen trodde Renate at det nærmest var en plikt å engasjere seg i frivillig arbeid. I et lokalt ungdomsarbeid møtte hun Marianne, som var diakon.

– Vi begynte raskt å snakke sammen om det å være kristen. Da forsto jeg at hun levde nær Jesus.

I intervjuet på NRK forteller Renate om gode samtaler med Marianne og ektemannen. «De har fulgt meg tett som nyfrelst og gikk hånd i hånd med den første tiden som er så sårbar,» sier hun.

Hun forteller videre at de har tålt alle spørsmålene hun kom med, og at ingenting var flaut å snakke om.

«De undret seg sammen med meg».

Konfirmert som 40-åring

Fem år etter at hun kom til tro, ble hun konfirmert. Da var hun 40 år gammel.

– Hvorfor var det så viktig med konfirmasjon?

– Da jeg var 14, tok jeg et veldig bevisst valg om å ikke konfirmere meg. Konfirmasjon i voksen alder ble en omgjøring av det valget.

Før konfirmasjonsgudstjenesten hadde hun gått på Alpha-kurs og fått en grunnleggende innføring i den kristne tro. 25. juni 2017 sto hun konfirmant i lys grønn kjole.

– Det var et sterkt øyeblikk, og jeg husker at jeg var utrolig stolt. Samtidig var det litt kleint å stå der som 40-åring, helt alene, foran menigheten.

På forhånd hadde hun sett for seg en litt «neddysset» samling, men konfirmasjonen skjedde parallelt med dåp, avskjedsgudstjeneste og sommeravslutning.

– Kirken var fullsatt. Jeg har lurt litt på om jeg kanskje liker oppmerksomhet mer enn jeg trodde, sier hun og ler.

– Vitnebyrdet er viktig

Oppmerksomhet ble det også om gudstjenesten i Foldnes 11. desember. I etterkant har hun fått mange positive tilbakemeldinger fra kjente og ukjente.

Intervjuet nærmer seg slutten. I kirkerommet ved siden av har Maria Tveten gjennomført den siste skolegudstjenesten for dagen. Hun er takknemlig for alle skolebarna som kommer i kirken før jul, og hun er glad for alle tilbakemeldinger hun har fått etter TV-gudstjenesten.

– En prestekollega nevnte i etterkant at vitnesbyrdet er så viktig. Det understøttes også av en amerikansk undersøkelse som viser at det som er mest trosbyggende for unge er å høre voksne fortelle om sin tro. Det er viktig at vi våger å sette ord på den historien vi har, sier Tveten.

– Gir troverdighet

– Hva betyr hennes historie for deg som prest?

– Renates historie gir troverdighet til det vi holder på med. Den er et eksempel på at Jesus fortsatt har kraft til å forandre liv.

De siste årene har Renate vært med i soknerådet i Foldnes kirke. Der bidrar hun med innspill som hjelper presten å se menigheten og arbeidet med nye øyne.

– Som kirke må vi vel erkjenne at vi ikke alltid er like gode på å forstå verden rundt oss. Det kan for eksempel handle om ord vi bruker. Åpner de opp, eller appellerer de bare til spesielt interesserte?

Som ny kristen opplevde Renate at det var trygt å komme inn i Foldnes kirke.

– Jeg hadde ikke gått her lenge før folk tok kontakt og ville bli kjent. Vi minner hverandre ofte på at vi må se de nye som kommer, sier hun.