Augustins herlige «

I dag vil jeg invitere deg med på en reise bakover gjennom hundreårene og sørover i geografien. Det er en augustdag, og vi vil besøke en herre ved navn Augustin. Vi havner i Hippo i Nordafrika.

Ved Augustins føtter

Dette blir ingen opplevelsesreise fra sted til sted i en fremmed kultur. Nei. Vi skal sette oss ved kirkefaderen Augustins føtter. Det er år 400 etter Kristus. Augustin vil fortelle oss noe fra ungdomstiden sin.

Han var på leting etter et religiøst fotfeste, sier han, og løfter opp selvbiografien. Her har han både innrømmelser og bekjennelser. Boken kalles «Confessiones».

Som ung hadde han søkt etter fotfeste ulike steder, blant annet hos de greske platonikerne (tilhengere av filosofen Platon). Men i møtet med kristendommen oppdaget han en forskjell!

Kontrasten ble så tydelig. «Jeg vil nå bekjenne for dere hvor jeg til slutt havnet på min religiøse vandring,» sier han. «Merk dere mine fire ‘men’ mens jeg leser.»

Vi lytter. Noen av oss husker fra skoledagene at ‘men’ er et bindeord. Det som kommer etter ‘men’, er forskjellig fra eller står i motsetning til det som står foran.

Augustins første ‘men’

Augustin begynner med å sitere starten av Joh 1: «Ordet var hos Gud og Ordet var Gud.» Han gjør en kunstpause. «Jo», innrømmer han, «Logos (Ordet) spilte en rolle også i platonikernes tenkning. Men hør her …» - Med ettertrykk leser han:

«Men at han kom til sitt eget, og at hans egne tok ikke imot ham, ‘men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn’, det leste jeg ikke der.»

Tåresønnen

Fra pensum på skolen har vi vage minner om mor Monica. Hun bekjente seg til Jesus under hele Augustins oppvekst. Sønnens vandring i religionenes landskap var en stor bekymring for henne. Hun ba for ham – med tårer. Han var en ‘tåresønn’.

For en kontrast!

Augustin sier igjen noe om platonikerne. Det kommer et nytt ‘men’ før han siterer selve klimaks i Joh 1.

«Men at ‘Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss’, det sto ikke å lese der.»

Han ser opp og kommer med en parentes. «Biskop Ambrosius i Milano ble min åndelige far. Han skrev jublende salmer over dette bibelordet. ‘Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.’ For en kontrast til filosofene!»

Unike apostelord

Igjen blir han tankefull. Platonikerne hadde jo noen forestillinger om at ‘Ordet’ var i Guds skikkelse og var Gud lik (Fil 2,6). «Men», sier han – og nå løfter han armen og leser fra biografien med sterk betoning:

«Men at Jesus ‘fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja døden på korset’, (og nå kommer ordene om hvordan Gud opphøyde denne Jesus:) … dette er ikke nevnt i disse bøkene.»

Hvilested for syndere

Han ser opp og peker på bøkene på arbeidsbordet. Ettertenksomt sier han: «Platonikerne aner noe om Guds storhet og om at logos er før alle tider, som den evige visdommen. Men …». Igjen løfter han røsten, kommer med sitt fjerde ‘men’ og legger vekt på hvert ord:

«Men det finnes ingenting (i bøkene deres) om at han ‘døde til fastsatt tid for ugudelige’ og ‘at du ikke sparte din egen Sønn, men ga ham for oss alle’. For dette har du ‘skjult for de kloke og åpenbart for de umyndige’.»

Vi skjønner at Augustin har nådd fram til endestasjonen på sin religiøse vandring. Hjertet hans hadde vært urolig. Men nå hadde han funnet hvile. Monica var bønnhørt.

Bibelordene hadde blitt både hans ståsted og hans hvilested. Det ufattelige var ‘åpenbart’ for ham. Det hadde kostet å innrømme at han selv var umyndig. Men Ånden hadde skapt en overbevisning. Den frelsesveien han ikke fant i religionenes verden, fant han her. I urokkelige apostelord.

Noe som står fast

Vi vender tilbake til vår egen tid. Tankene kretser om Augustins fire ‘men’. Det finnes noe som dels er forskjellig fra og dels står i motsetning til alle verdens trosforestillinger. Noe som syndere kan bli frelst ved: Bibelens budskap om Jesus. Det som sto fast for Augustin i år 400, står like fast for oss i dag. En vanlig augustdag 2021.

Takk, Augustin!