Ber om himmel på jord

Et hundretalls kristne som er inspirert av Bethel Church i Redding, inntok hovedstaden sist helg. Vi besøkte to av miljøene som er inspirert av den amerikanske menigheten.

Publisert Sist oppdatert

En søn­dag for­mid­dag i fe­bru­ar: «Jesus, Jesus, Jesus. Jesus, Jesus, Jesus. Du er god. Du er god».

Den lav­mæl­te san­gen som går over to ak­kor­der, re­pe­te­res igjen og igjen i fri­me­nig­he­ten Je­sus­fel­les­ska­pet i Ber­gen. Det er kon­fe­ran­se med besøk fra Bet­hel Church.

Taler er Andy Mason, leder for «drømme­kul­tur­pro­gram­met» i me­nig­he­ten i små­byen Red­ding nord i Ca­li­for­nia. Bet­hel Church har fen­get in­ter­es­sen til nors­ke krist­ne i tem­me­lig for­skjel­li­ge kret­ser - fra fri­kir­ker og lu­thers­ke or­ga­ni­sa­sjo­ner til en­kel­te me­nig­he­ter i Den nors­ke kirke.

I løpet av de siste åtte årene har 260 nord­menn gått på me­nig­he­tens bi­bel­sko­le, Bet­hel School of Su­per­na­tu­ral Mi­ni­s­try. Det over­na­tur­li­ge har stor plass, som nav­net til­si­er.

Je­sus­fel­les­ska­pet er kan­skje den nors­ke me­nig­he­ten som plei­er tet­test kon­takt med Bet­hel Church. De siste årene har me­nig­he­ten jevn­lig fått besøk av ta­le­re fra me­nig­he­ten, og folk fra Je­sus­fel­les­ska­pet rei­ser re­gel­mes­sig på besøk til USA.

Pas­tor Sver­re Bjørn­haug var den førs­te nors­ke krist­ne le­de­ren som i 2005 be­søk­te me­nig­he­ten. I vin­ter for­tal­te han i Dagen om hvor­dan skep­sis ble vendt til en­tu­si­as­me i møte med me­nig­he­ten. Se­ne­re har hundre­vis av nord­menn fløy­et i hans fly­spor.

Den re­pe­te­ren­de san­gen har tonet ut og blitt av­løst av andre san­ger som ikke varer like lenge. Fort­satt er Guds nær­vær gjen­nom­gangs­te­ma­et.

- Nå føler jeg det er et eller annet Den Hel­li­ge Ånd vil gjøre, men jeg føler det er vel­dig in­di­vi­du­elt, sier den kvin­ne­li­ge møte­le­de­ren. Hun opp­ford­rer for­sam­lin­gen til å åpne seg og ta imot.

- Du er så vel­kom­men, Herre. Vi vil følge deg, Herre. Gjør det du vil, for hver en­kelt, sier hun.

- Vi for­lø­ser et him­melsk tenke­sett. Vi er barn av vår pappa som sier alt er vårt, alt er til­gjen­ge­lig, sier hun.

Hva det betyr å være Guds barn er tema for talen til Andy Mason: «Å av­slut­te slave­kå­ret og gjen­opp­ret­te sønne­kå­ret», er over­skrif­ten som kom­mer opp på stor­skjer­men. Han skry­ter av opp­hol­det i Ber­gen.

- Det føles bedre enn Bet­hel, sier han. For­sam­lin­gen på et hundre­talls men­nes­ker re­spon­de­rer med jubel.

Før han taler, slip­per han til bi­bel­skole­ele­ver fra Red­ding. En av dem er norsk. Han for­tel­ler at han opp­le­ver en spe­si­ell nåde over dem denne hel­gen: Gud vil reise opp en ny ge­ne­ra­sjon som tros­ser jante­lo­ven.

- Gud står i him­me­len og ler og ler, fra magen. Han ser eng­le­ne som står med gaver i hen­de­ne og ven­ter på å bare gi, sier ele­ven. Han opp­ford­rer alle i salen til å le sam­men med ham.

- Dere er en ge­ne­ra­sjon som er fri fra jante­lo­ven. Gled dere med Gud, sier han når lat­te­ren ebber ut.

Andre bi­bel­skole­ele­ver opp­mun­t­rer til å gripe håpet.

- Vi vel­ger å drøm­me, og vi vel­ger å drøm­me stort. In­gen­ting er for vans­ke­lig, for umu­lig, for vår Gud. Føl him­me­lens pust over dine drøm­mer, som vek­ker hjer­tet ditt, sier ei asia­tisk jente. Hun slår fast at Guds løf­ter gjel­der, og at han vil opp­fyl­le sitt ord. Der­for opp­ford­rer hun til å gi seg ut på sitt livs even­tyr.

- Vi er født for en tid som denne, er­klæ­rer hun, til ap­plaus fra salen.

En mer lav­mælt bri­tisk elev for­tel­ler til­hø­rer­ne at de får Gud til å smile når han får deres drøm og fan­ta­si.

- La him­me­len komme fram og bli etab­lert på jor­den, av­slut­ter hun.

Den nors­ke tol­ken over­set­ter.

- Si det igjen, opp­ford­rer Mason. Opp­ford­rin­gen gjen­tas, mange gan­ger. Tol­ken re­pe­te­rer og re­pe­te­rer, med sta­dig sti­gen­de stem­me og til øken­de ap­plaus i salen.

- La him­me­len komme fram og bli etab­lert på jor­den!

Enda en norsk stu­dent føl­ger opp og spør hvor­for Gud har plas­sert den en­kel­te der de er, og i Ber­gen denne hel­gen. Han mener det inn­går i en stor plan, en hun­ger som Gud har lagt ned i den en­kel­te.

- Vi kom­mer til å for­and­re Norge, vi kom­mer til å for­and­re Euro­pa, vi kom­mer til å for­and­re byene våre, pro­fe­te­rer han.

Den pro­fe­ti­en gri­per Mason fatt i når han om­si­der be­gyn­ner på talen sin.

- Gud er god, ler han på ge­brok­kent norsk.

Mason viser til Pau­lus, som han mener star­tet en «over­na­tur­lig» di­sip­pel­sko­le, i Efe­sos. Han på­pe­ker at denne lå i pro­vin­sen som den gang ble kalt Asia, og på­står at det var ens­be­ty­den­de med da­gens Euro­pa.

- Etter to år står det at alle - alle - som levde i Euro­pa hørte ordet om Jesus. Innen to år, sier han.

Han hev­der det samme vil skje igjen.

- Under til­be­del­sen kjen­te jeg en på­min­nel­se om å er­klæ­re over dere at innen to år, vil alle som bor i Euro­pa er­fa­re evan­ge­li­et, sier han til jubel og ap­plaus fra salen.

Så opp­ford­rer han alle til å reise seg.

- I be­gyn­nel­sen skap­te Gud, og hans ord var kraf­ten til å gjøre det, sier Mason. Han min­ner om at de som hører på, er skapt i Guds bilde.

- Du er ak­ku­rat som din far. Du kan tale og er­klæ­re, ikke bare ord fra ditt hode, men ord fra din ånd. Når du er­klæ­rer, ska­per du ver­de­ner med dine ord. Du taler liv eller død med ord, sier han.

Mason ber til­hø­rer­ne se for seg Euro­pa, med alle for­skjel­li­ge språk, grup­per og so­sia­le lag, 700 mil­lio­ner men­nes­ker.

- I løpet av to år skal alle i Euro­pa er­fa­re evan­ge­li­et, er­klæ­rer han.

For­sam­lin­gen re­pe­te­rer. Han sier det samme igjen, flere gan­ger, med nye re­pe­ti­sjo­ner fra for­sam­lin­gen.

Mason fore­spei­ler til­hø­rer­ne at de skal få se store ting.

- Den samme ånd som reis­te Jesus opp fra de døde, bor i deg, sier han.

Han po­eng­te­rer at tro­en­de kan «re­pro­du­se­re kul­tu­ren som er i» Gud der de fer­des.

Når Guds ånd blir væ­ren­de over et men­nes­ke, fore­spei­ler han at det vil skje store ting - syk­dom­mer skal vike, re­la­sjo­ner gjen­opp­ret­tes og fat­tig­dom slet­tes ut.

- Det har skjedd før, og det kan skje igjen, sier han.

Mason for­tel­ler at han har hatt med seg en grup­pe men­nes­ker som gikk på et syke­hus og for­løs­te Guds nær­vær, og se­ne­re opp­lev­de at pa­si­en­ter etter hvert måtte sen­des hjem og per­so­na­le sies opp. En annen gang gikk han med en grup­pe til ak­sje­ver­de­nens ho­ved­gate, Wall Stre­et i New York, og for­løs­te Guds nær­vær. An­gi­ve­lig førte det til at ak­sje­kur­sen steg.

- Når du bærer Guds nær­vær, vil folk bli hel­bre­det fordi du er der, sier han.

Han mener man kan for­ven­te at men­nes­ker unn­går syk­dom på ens egen ar­beids­plass, og at ens egen av­de­ling på job­ben vil opp­le­ve fram­gang selv om andre av­de­lin­ger går til­ba­ke.

Etter møtet er det mange som vil la seg be­tje­ne av Mason og team­et hans, men om­si­der får han an­led­ning til å svare på noen spørs­mål.

- Jeg har likt meg her. Folk er sult­ne og åpne, sier han, og leg­ger til at han er im­po­nert over det han har fått se i Je­sus­fel­les­ska­pet.

- Hvor­dan er det mulig å nå hele Euro­pa med evan­ge­li­et på to år?

- Skrif­ten sier at uut­dan­ne­de menn som hadde vært med Jesus, kunne gjøre det. De snud­de ver­den opp ned.

- Hva om vi snak­kes om to år og dette ikke er skjedd?

- Da er vi fort­satt på reise, og vi har lært mye på veien. Hva er suk­sess? Det er at jeg kjen­ner Fa­de­ren og at han kjen­ner meg, sva­rer Mason.

Selv om han fri­mo­dig for­kyn­ner om hel­bre­del­se, har han selv kro­nisk syk­dom tett på livet.

- Min egen kone har kro­nis­ke mage­smer­ter, for­tel­ler han.

- Vi skal ikke være blin­de eller uvi­ten­de, men fo­ku­se­re på det Gud gjør, sier han.

Bak i lo­ka­let er det kirke­kaf­fe. Ek­te­pa­ret Re­becca og Jør­gen Deem for­tel­ler at de har hatt stort ut­byt­te av kon­fe­ran­sen om å leve ut drøm­me­ne sine.

- Te­ma­et lig­ger vel­dig på mitt hjer­te. Jeg leng­ter etter at andre men­nes­ker skal komme inn i det samme, sier Jør­gen.

Re­becca er svensk, men kom til Norge i 2011 for å gå på Veien Bi­bel­sko­le i Ber­gen, der Je­sus­fel­les­ska­pet er ho­ved­ei­er. På sko­len ble hun også nær­me­re kjent med Bet­hel Church i Red­ding. Hun ble mer be­visst på at re­la­sjo­nen til Gud kan være nær og le­ven­de.

- Det over­na­tur­li­ge kris­ten­li­vet skal være en del av mitt liv, sier hun. Vi­sjo­nen om å nå Euro­pa med evan­ge­li­et slut­ter hun seg også til. Hun er­kjen­ner at det «høres sprøtt ut» å nå alle euro­pe­ere på to år.

- Men det kan være drøm­mer som kom­mer fra Gud, sier hun.

En fre­dag for­mid­dag i mars: En grup­pe fra Veien Bi­bel­sko­le, som årlig har besøk fra Red­ding i sam­ar­beid med Je­sus­fel­les­ska­pet, gjør seg klar til å gå ut på gaten for å evan­ge­li­se­re og be for men­nes­ker. Det gjør de hver fre­dag. In­spi­ra­sjon fra Bet­hel Church har bi­dratt til at dette er så vik­tig for sko­len. Lærer Stei­n­ar Lof­nes un­der­vi­ser ele­ve­ne før de går ut i grup­per på tre og tre. Han un­der­stre­ker at de ikke vil ha noe mind­re enn Det nye tes­ta­men­tets stan­dard for hva det er å leve som kris­ten - og å bli en kris­ten. I en post­mo­der­ne kul­tur tror han det er fare for at man blir for lett­vint.

- Jeg tror dess­ver­re at de fles­te frel­ses­bøn­ner som blir bedt, ikke fører men­nes­ker inn i etter­føl­gel­se av Jesus, sier Lof­nes.

Han opp­ford­rer til å «øse Guds god­het» ut over men­nes­ker, men po­eng­te­rer at det er stor for­skjell på å ha er­fart Guds god­het og å bli en di­sip­pel.

- Det som er skjedd i Ves­ten, er at vi har sen­ket ters­ke­len, sier Lof­nes.

Han fram­he­ver at den som fak­tisk vil tro på Jesus, må er­kjen­ne at man er en syn­der som har bruk for frel­se, og vil om­ven­de seg fra sin synd.

- Det går ikke an å være en di­sip­pel av Jesus og si at synd er greit, sier han.

I bunn og grunn mener han det drei­er seg om å oppgi egen stolt­het.

- Vi vil til­ba­ke til den ori­gi­na­le kris­ten­dom­men, for livet fin­nes i å dø. Det er fri­het og nåde i det, sier han.

Men når men­nes­ker først blir om­vendt, mener han man umid­delart bør be om at de skal få tunge­tale, pro­fe­te­re og bli ført inn i lov­sang.

- Da er det «bang!» og så er de der, så tar vi dem inn i stan­dar­den, sier han.

Alf Kåre Dals­bø er ho­ved­an­svar­lig for evan­ge­li­se­ring ved bi­bel­sko­len. Siden han selv gikk ut som elev i 2010, har han job­bet som fri­vil­lig. Han rei­ser til By­sta­sjo­nen i Ber­gen sam­men med to ele­ver. Dals­bø for­tel­ler at tenk­nin­gen om Guds nær­vær og vekt­leg­gin­gen av hel­bre­del­se er noe av det vik­tigs­te de har fått fra Bet­hel Church.

- Vi får ofte bare rundt og ser litt an hvem vi tror vi skal ta kon­takt med, sier han.

Den tid­li­ge­re Vei­en-ele­ven Sol Ma­ri­ta Berg Kop­seng kom selv førs­te gang i kon­takt med krist­ne via gate­evan­ge­li­se­ring hjem­me i Alta. Et par år ble hun en be­visst etter­føl­ger av Jesus, i 2010 be­gyn­te hun på Veien.

Hun opp­lev­de behov for et år på bi­bel­sko­le, blant annet fordi hun hadde en tøff opp­vekst. To gan­ger har hun be­søkt Bet­hel Church, og im­pul­se­ne der­fra har be­tydd mye for henne.

- For meg har det vært livs­for­vand­len­de. Jeg har blitt mye mer be­visst på min iden­ti­tet i Jesus, sier hun.

Bi­bel­skole­elev Sara Al­lans­dottir Jo­ens­sen (16) for­tel­ler at me­nig­he­ten hen­nes hjem­me på Fær­øy­ene hører mye på for­kyn­nel­se fra Bet­hel og bru­ker san­ger der­fra. På vei inn på By­sta­sjo­nen møtte en som hun følte hadde vondt i ryg­gen.

Hun fikk be­kref­tet at han hadde fire pro­plap­ser. Men han øns­ket ikke for­bønn. At folk tak­ker nei takk, tar de med fat­ning.

- Jeg har blitt skjelt ut, men stort sett er folk høf­li­ge, for­tel­ler Dals­bø.

Og re­spon­sen blir bedre i møte med et tvil­ling­par som står ved ba­gu­ett­kios­ken Big Bite. Den ene stre­ver med søvn­pro­ble­mer. Sara Al­lens­dottir Jo­ens­sen får legge hån­den på skul­de­ren og be for ham.

- Jeg ber om at han skal få sove i natt, ber hun. Etter­på for­tel­ler hun om andre som har opp­levd å få hjelp med dette pro­ble­met etter for­bønn. Dals­bø for­tel­ler at fol­ke­ne fra Veien går ut fordi de har møtt Jesus og gjer­ne vil dele det de har fått med andre.

Tvil­lin­ge­ne er ikke så tale­treng­te. Men de har ingen mot­fore­stil­lin­ger mot å bli kon­tak­tet på denne måten.

- Det er greit det, sier en av dem.

På en benk sit­ter tre venn­in­ner. En av dem for­tel­ler at hun har mi­gre­ne og tar imot til­bu­det om for­bønn.

- Jeg er ikke så vel­dig kris­ten, men er åpen, sier en av de andre.

Læ­re­ren og ele­ven fra Veien in­vi­te­rer til lov­sangs­natt kom­men­de kveld hvis jen­te­ne er in­ter­es­sert. Så går Vei­en-fol­ke­ne vi­de­re - og ser etter andre de kan be for i Ber­gen.

Powered by Labrador CMS