Bergtatt av Dødehavsrullene

Som ung student suste Fartein Valen-Sendstad rundt i Israel på motorsykkel.

– Jeg besøkte omtrent hver krik og krok, sier teologen. Nå jobber han som førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger.

Særlig ble han begeistret over hvordan geografi, historie og arkeologi kunne kaste nytt lys over fortellinger og tekster i Bibelen. Begeistringen ble imidlertid ikke gjengjeldt av alle da han kom tilbake til Menighetsfakultetet i Oslo.

– Vi har tekstene, vi trenger ikke spaden, repliserte en MF-professor som trolig mente at hans glødende student trengte en liten kalddusj. Professoren mente det var bibeltekstene man skulle konsentrere seg om å studere, ikke steiner og diverse levninger fra farne tider.

Tilfeldig oppdagelse

Flere tiår senere er Fartein Valen-Sendstad likevel stadig forundret og entusiastisk over hvordan gamle gjenstander kan gi ny innsikt i Bibelens verden. I en særstilling står samfunnet i Qumran og fremfor alt de såkalte Dødehavsrullene. De ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1947.

Beduingutten Jum’a Muhammad Khalil, som likte å kaste steiner mot huler, slengte en inn i en hule nordvest for Dødehavet. Han og de to andre gjeterne hørte lyden av en krukke som ble knust. Muhammed ed-Dhib, den ene av de to andre, krøp grytidlig to dager senere inn i hulen. Der inne fant han ti like leirkrukker. I to av disse var det skriftruller.

Det ble begynnelsen på en storstilt jakt etter andre huler. Til slutt hadde man funnet elleve huler med rester etter 2000 år gamle skriftruller. Det meste var i langt dårligere forfatning enn de første funnene.

– Man har funnet fragmenter av rundt 900 skriftruller. Den lengste er ni-ti meter lang. Dette er kort sagt utrolig og fantastisk, sier Valen-Sendstad.

Fyldigere teologi

Helt fra barndommen hadde både landets og jødefolkets historie hatt stor plass i livet til Fartein Valen-Sendstad. Interessen hadde han arvet fra faren Magne Valen-Sendstad, som blant annet var generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap.

– Far hadde sterke sympatier for jødene, sier Fartein.

Den avdempende responsen han fikk på MF førte ikke til at Fartein Valen-Sendstad parkerte interessen. Tvert imot opplevde han at møtet med landet Israel og dets historie ga en ny fylde til arbeidet med teologi. Valen-Sendstad, som er ekspert på systematisk teologi med doktorgrad på ortodoksien, har med den siste boken gitt ut tre bøker der temaet er kulturen, religionen og livet i Judea og Galilea i tidlig romersk tid (65 f.Kr. til 70 e.Kr.).

Hele tiden har han hatt et spesielt øye for Qumran-samfunnet, en bosetning nær hulene, og Dødehavsrullene. Forskerne kaller helst rullene for nettopp Qumran-rullene.

– Hulene og Qumran ligger i det villeste av en ørken, på det laveste punktet på jorden, sier Valen-Sendstad.

Messiasforståelse

Teologen er blant dem som regner med at de som holdt til her, var esseere. Dette var en utbrytergruppe i jødedommen som trolig eksisterte et par hundre år rundt Jesu tid. På flere måter har skriftene de etterlot seg, kastet nytt lys over bibeltekstene og bekreftet forhold som tidligere var omdiskutert blant bibelforskere.

Blant annet har man funnet tekster som viser at mennesker ble begravd samme dag som de døde. Ifølge evangeliene skjedde dette med Jesus, men noen har innvendt at dette ikke var en kjent praksis på hans tid. Man finner også eksempler på at det å «henge på et tre», som i utgangspunktet er en gammeltestamentlig uttrykksmåte, viser til korsfestelse.

– Messiasforståelsen hos esseerne var flytende. Det var en kongelig, prestelig og profetisk skikkelse, sier Valen-Sendstad.

I det mangfoldet ser han muligheten for at det ga mening å kalle Jesus for Messias mens han var i Galilea og Judea.

Da var han en profetisk messias som forkynte og gjorde under. Etter oppstandelsen og himmelfarten trer han fram som den kongelige ved Guds høyre hånd, sier forskeren.

Endret oversettelse

Ut fra ruinene etter Qumran-samfunnet tror Valen-Sendstad at det har bodd 20-50 mennesker der.

– Noen forskere har ment at de var 200, men maksimalt var det plass til 70 ved fellesmåltid i spisesalen, sier han.

Den jødiske historikeren Josefus, som levde like etter Jesus, forteller at det fantes 3-4.000 esseere i Israel på denne tiden. Det er omtrent tusen færre enn fariseerne, som er mye omtalt i Det nye testamente.

– I dag kan man knapt være GT-forsker uten å jobbe med Qumran-tekstene, sa GT-professor ved NLA Høgskolen Kåre Berge da Valen-Sendstad presenterte den ferske boken «Et liv i de siste tider...Dødehavsrullene, esseerne og Qumran».

Bred omtale

For Fartein Valen-Sendstad har det vært viktig å gi en samlet forskningsbasert framstilling av et forskningsfelt som etter hvert er blitt veldig stort og spesialisert.

– Jeg tar opp og går nærmere inn på en rekke sentrale og omstridte historiske spørsmål, som: Hvem bodde i Qumran og hva slags liv ser vi spor etter der? Er det en sammenheng mellom ruinene og hulene der en fant skriftruller? Hvem var den onde presten som omtales i flere av esseernes profetutleggelser? Er det mange sammenfall, spenninger og forskjeller mellom Jesus-bevegelsen og de som står bak Dødehavsrullene? Jeg vil vise at Qumran-samfunnet/esseerne og Jesus-bevegelsen har vokst fram i samme religionshistoriske miljø, sier han.

– Siden esseerne var ganske mange, ja ifølge Josefus nesten så mange som fariseerne, er det opplagt at de ikke bare holdt til i Qumran. De omtales ikke bare av Josefus, men også av jøden Filo av Aleksandria, samt romerske forfattere som Tacitus og Plinius.

– Hadde de mange fellestrekk med de første kristne?

– Det er slektskap i språk og forestillinger. Særs interessant er det at en i bevegelsens egne tekster finner klart uttrykt at noe avgjørende har skjedd, «et allerede», samtidig som noe vesentlig gjenstår, «et ennå ikke». Slik er det også i evangeliene: Guds rike er midt i blant dem, samtidig som noe vesentlig snart skal skje, sier Valen-Sendstad.

– Kanskje den største forskjell og spenning går på hvem som hadde tilgang til «samfunnet» og Guds rike. Hos esseerne var det ingen handikappede og urene, mens rundt Jesus var det mange slike og andre som ikke hadde tilgang til esseernes fellesskap.

Nær enden

Boktittelen hans avspeiler en klar endetidsforventning.

– Esseerne tenkte at de allerede deltok i den himmelske gudstjenesten, sier teologen.

Han legger til at de samtidig tydelig distanserte seg fra gudsdyrkelsen sentrert rundt tempelet i Jerusalem, som de mente var blitt forvrengt og nærmest ugyldig.

– De mente man ikke fulgte forskrifter og bud for renhet, og de så på seg selv som de sanne tilbedere av Gud, sier han.

Etter år 68, med den romerske keiseren Vespasians angrep mot Jerusalem, forsvinner de ut av historien. Sporene som finnes etter dem, slutter imidlertid ikke å fengsle og fascinere både forskere og andre som er interessert i denne periode som står sentralt i kristendommens historie.