Beskjedenhetsideal for Guds rike

Før 1978 het Vingårdssøndagen Søndag Septuagesima. Det betydde at det var 70 dager igjen til påske. Ved 1978-reformen fikk Vingårdssøndagen nytt navn, men var fortsatt regnet med til Førfastetiden. Men i tekstrekker fra 2011 er Vingårdssøndagen flyttet til høstsemesteret og til 14. søndag i Treenighetstiden. (Det kan kanskje være en like grei plassering?)

Det er en ganske liten lignelse om den beskjedne eller «unyttige» tjeneren som er prekentekst. Lignelsen står i en kapittelsammenheng med litt forskjelligartet disippelundervisning. Jesus begynner slik:

7 Om en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han så si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords?

8 Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmat for meg, bind opp om deg og vær oppvarteren min mens jeg eter og drikker – og så kan du selv ete og drikke?

Her er det to roller, en herre og en tjener. Herren er bilde på enten Faderen eller Sønnen. Tjeneren er bilde på apostlene – og gjennom dem på alle Jesu tjenere. Det greske ordet for tjener kan også bety trell. Antakelig var det ikke så stor forskjell på en tjener og en trell i bibelsk tid som det er i vår moderne språkbevissthet. Vers 7 er et retorisk spørsmål, et spørsmål som stilles for at tilhørerne straks skal skjønne at svaret må være negativt: Slik er det ikke. Det alternative og like selvsagte svaret står i vers 8.

Lignelsen tegner bilde av en tjener-rolle. Den innebærer at det er normalt for en tjener å stå på hele dagen med forpliktelser utendørs – for deretter å måtte gå rett løs på huslige innendørsplikter når kvelden kommer. Slik vil Jesus ha oss til å tenke også om tjenesteoppgavene våre i Herrens tjeneste. Jesus fortsetter så slik:

9 Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke.

I dette verset er det i grunnteksten noen mindre forskjeller mellom Flertallsteksten og den såkalte Nestle-Aland-teksten. Norsk Bibel følger her Flertallsteksten og har med ordene «det tror jeg ikke». BS78 følger NA, bortsett fra at man føyer til et nei-svar for å tydeliggjøre poenget. Og BS2011 følger NA uten noen tydeliggjørende tilføyelse.

For Jesus stiller i vers 9 et nytt retorisk spørsmål. Og meningen er nok en gang at alle straks skal skjønne at svaret må være negativt. Vers 9 fullfører dermed normalbildet av tjenerrollen. Tjenere har aldri krav på å få takk fra herren sin for selvsagte plikter. Så tolker Jesus lignelsen:

10 Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.

Kristi tjenere skal heller ikke tenke at de har krav på takk eller belønning fra Herren. Tvert imot skal vi væpne oss med den unyttige tjenerens beskjedne grunninnstilling: «Dette er bare min simple plikt.» Ordet «unyttig» har antakelig ikke full bokstavelig betydning på dette stedet, men ligner mer på norske uttrykk som «en skarve tjener» eller «ring tjener». Meningen er å fotografere en smålåten og beskjeden grunninnstilling.

Denne grunnholdningen springer naturligvis ut av læren om rettferdiggjørelse ved tro alene uten lovgjerninger. Derfor bør denne læren prege forkynnelsen – under vingårdsperspektiv – på søndag.

Jesus sier ikke med denne lignelsen imot tanken om såkalt nådelønn. Tvert imot lover han i 12,35–37 tjenerne sine nådig lønn, se også lignelsen om talentene/pundene. Paulus nevner nådelønn-tanken i denne søndagens episteltekst – og i versene straks etter den.

Bilder fra vinhager utgjør ellers et bredt ordfelt i Bibelen. Grunnbildet er at vingården er Israels land og folk – og dernest Herrens nytestamentlige folk. Også vintreet kan være bilde på det samme.

I Jes 5,1–7 og 27,2–9 står to utgaver av den grunnleggende vingårdslignelsen. Her skildres hele byggeprosessen bak en vingård. Jes 5 er en domslignelse. Fordi Israel valgte urett og blodsutgytelse, fant Herren bare villdruer, ikke edle druer i vingården sin. Derfor vil han la hele vingården (Israels folk, vers 7) bli utlevert til undergang. (sml: Jer 2,21, Hos 2,15, Salme 80,8–13, Esek 15,1–8, 19,10–14 og 17,1ff). Jes 27 er deretter en evangelisk benådningslignelse til Israels folk.

Jesus tar i vingårdslignelsene sine sats i dette gammeltestamentlige vingårdsbildet. Jesus anvender det om Guds rike.

For det første bør vi da nevne Luk 13, 6–9 der det handler om det fikentreet som ofte ble plantet inne i vingårdene. Lignelsens poeng er at Jesus ber om utsettelse med dommen over treet som stadig bærer dårlig.

For det andre må vi nevne vingårdslignelsene i Matt 21. I vers 28–32 handler det om de to sønnene som ble bedt om å arbeide i farens vingård, hvorav en lovet å gå, mens den andre faktisk gikk. Vingården er her bilde på Guds rike. Arbeidet i vingården kan være bilde på både tilhørigheten til Riket og den tjenesten som følger av tilhørigheten, det vil si både frelse og misjon. Lignelsen illustrerer forskjellen mellom to holdninger til Guds rikes arbeid.

Umiddelbart etterpå følger lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne som drepte vingårdsmannens tjenere og til sist også Sønnen hans (vers 33–46). Lignelsen er i nær slekt med Jes 5,1–7 og har en første adresse til visse grupper (vers 23+45) i Israel i Jesu samtid. Men den bør også veie tungt som advarsel til alle som ikke bærer Guds rikes frukter (vers 44).

I Johs 15,1–11 identifiserer Jesus seg selv som vintreet og de troende disiplene som grener. Også her er utelukkelsestemaet sentralt. Grener som ikke bærer frukt, skal skjæres av og kastes på ilden. Enheten med Jesus er også et sentralt poeng. Dessuten forklarer lignelsen troende menneskers prøvelser som inngrep fra vingårdsmannen med sikte på mer fruktbæring.

I lignelsen om arbeiderne i vingården (Matt 20,1–16) er ett av poengene at Jesus står fritt til å betale arbeiderne samme lønn uten hensyn til hvor lenge de arbeidet. Den kan dermed kaste lys over vår lille lignelse om den unyttige tjenerens forbilledlige beskjedenhet i Luk 17,7ff.