Bibelmeditasjon på Malta

I høst var Jorunn og jeg noen dager på Malta. Der opplevde vi hvor nødvendig vann er. Og heldigvis: For to euro kunne vi kjøpe store plastflasker med forfriskende vann. Når termometeret viste 33 grader, var dette herlig. Men dermed ble også vann et tema som opptok oss. Flere ganger gikk tankene til bibeltekster om vann.

Ved rennende bekker

Vann er nødvendig for alt liv. Regn, sjøer, elver og hav hører med til menneskenes livsvilkår. Tørke kan være katastrofalt (1Kong 17–18). Der det ikke finnes vann, rår døden.

I Bibelen brukes både vann og tørst flere steder i overført betydning: Hjortens desperate behov for rennende bekker blir et bilde på sjelens rop etter Gud (Salme 42,2). Det samme ser vi i Jesu samtale med den samaritanske kvinnen.

Tørsten er bilde nettopp på et behov en føler i hjertet, lengselen etter åndelig «tilfredsstillelse». Kvinnen hentet vann rent fysisk, men nå fikk hun høre om «levende vann», vann som kan slokke tørsten og gi evig liv (Joh 4,10 og 14).

Åndelig «tørst» finnes ikke bare hos marginaliserte mennesker. Nei, også de som var trygt og godt etablert i Samaria, oppdaget sin lengsel etter «drikke». De erfarte at Jesus også kunne stille deres tørst. De fikk et møte med «verdens frelser» og kom til tro (Joh 4,39–42). Med gammeltestamentlig bildebruk opplevde de at den gode hyrden ledet dem til «hvilens vann» (Salme 23). De ble plantet «ved rennende bekker» (Salme 1).

Jesu invitasjon

Da jødene senere skulle feire løvhyttefesten, vendte Jesus igjen sørover til Jerusalem. Vannseremonier var en del av feiringen. Trolig var det slike seremonier Jesus knyttet an til da han ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (Joh 7,37–38).

Han ropte fordi det var så viktig for ham. Kanskje tenkte han på beskrivelsen av folkets forhold til Gud på Jeremias’ tid: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann» (Jer 2,13).

Det vannet Jesus gir, er nettopp himmelsk kildevann «som veller fram til evig liv». Han er den eneste kilden hvor dette vannet finnes. Den kilden tørker aldri ut. Den som tar imot invitasjonen, får livgivende drikke og blir selv en formidler av vannet til andre.

«På livets hav»

På ferje fra Sicilia til Malta gikk tankene til bibeltekster om hav/vann som ferdselsåre. Bedehussanger fra barneårene kunne dukke opp: «Jeg er en seiler på livets hav.» «Min båt er så liten, og havet så stort.»

Den ettermiddag da vi dro over, var det bare krusninger på Middelhavet. Men vann og hav som trussel for menneskelivet skildres flere steder i Bibelen. Storm, bølger og dødsangst knyttes sammen. På Malta er denne trusselen velkjent. Alle kjenner til «St. Pauls» dramatiske sjøreise og forliset like utenfor deres kyst (Apg 27–28).

Ifølge evangeliene kunne også stormene på Genesaretsjøen, langt inne i landet, være redselsfulle. Endatil erfarne fiskere fikk smaken av dødsangst. Med rette er slike hendelser brukt som bilde på troslivets kriser (Matt 8,23–27).

Da er det godt at vannet er underlagt Jesu makt. Den siste krisen, døden, er allerede overvunnet av ham. «Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land.»

I det evige frelsesriket er alle livskriser borte. «Havet er ikke mer» (Åp 21,1). Derimot finnes «livets elv» der. Der har den tørste en stadig tilgang til «livets vannkilde» – uforskyldt (21,6; 22,17).

I baksideandaktene først i november vil jeg meditere nærmere over temaet vann, hav og bølger i Bibelen. Da vil jeg også hente fram tekster om vannets evne til å rense. Denne helgen får du en utfordring:

Ta turen til Malta ved å lese om den dramatiske sjøreisen i Apg 27,1–28,10. Så kan du tenke på Guds underlige ledelse – også i dine livskriser. Det tar litt tid, men du får mye å tenke på.