Blander gjerne tro og bistand
Da Jørn Lemvik begynte i Digni for seks år siden var det uprofesjonelt å blande bistand og tro. Nå tenker han at det er uprofesjonelt å ikke blande.
Publisert
Sist oppdatert
- Da det kom føring om at det var statens oppgave å drive sykehus og skoler så «bukket og takket» misjonsorganisasjonene og leverte sykehusene og skolene fra seg. Vi kranglet ikke, men gikk fra å bygge institusjoner til kompetansebygging, sier Jørn Lemvik.
Han leder organisasjonen Digni, som er paraplyorganisasjon for det langsiktige bistandsarbeidet til 19 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn. Generalsekretæren reagerer på at diskusjonen aldri ble tatt.
Annonse
Kjørt i grøfta
- I dag er mange av de institusjonene som ble overlevert kjørt i grøfta, sier han.
Jørn Lemvik hadde i sin tid selv overordnet ansvar for tre sykehus i Etiopia og tok ikke til orde.
- Pengene kjøpte oss. Vi slapp identiteten vår fordi vi så nøden og ville at folket vi arbeidet med skulle ha det bra, sier han i dag.
Dignis generalsekretær er redd for den nye føringen som nå kommer med ny regjering.
- I valgkampen sa de «trade, not aid» (Handel ikke u-hjelp). Slår det til, skal vi slutte med bistand og øke handel. Det er trykk på resultater og aller helst skulle vi ha levert «i går», sukker han.
Tar tid
Nå vil bistandssjefen utfordre på stillheten. Han ønsker at flere skal engasjere seg i debatten om hvordan vi kan drive best mulig utviklingsarbeid:
Annonse
- Diakonalt arbeid handler om relasjoner. Vi kan ikke levere resultater «i går». Vi må bygge relasjoner, lokal selvtillit og stolthet over egen innsats. Det tar tid! Vi endrer ikke et samfunn på ti minutter. Med Dignis 10 millioner til arbeid i Kina, «fikser vi ikke Kina», sier Lemvik.
Han er redd ordet «effektivitet».
- I relasjonelle kulturer er dette et livsfarlig ord som kan ødelegge for relasjonsbygging, - og dermed resultater på sikt, slår han fast.
Evangelisering
Da Jørn Lemvik begynte i Digni for seks år siden var det uprofesjonelt å blande bistand og evangelisering.
- Jeg tenker nå at det er uprofesjonelt å ikke blande, sier generalsekretæren, som påpeker at det ikke går an å late som om troen ikke finnes.
- De fleste steder i verden er tro en av bærebjelkene i livet. Glemmer vi det, bomme vi stygt allerede i starten. I tillegg har også mange av oss som arbeider med bistand en tro. Det er ofte troen som har vært og er drivkraften for arbeidet.
- Tro er en integrert del av ethvert menneskes liv, og dette må tas hensyn til enten det er Røde Kors, Redd Barna eller andre som gjør jobben, sier han og utfordrer kristne til å løfte både tro og diakoni inn i det offentlige rom.
Annonse
Jørn Lemvik viser til at evangelisering og bistand allerede var atskilt da Norad ble etablert i 1962, og kirkene og misjonsorganisasjonene aksepterte denne delingen.
- Vi skal ikke misbruke vår makt til å påtvinge andre mennesker vår tro, men vi skal med frimodighet la troen prege våre liv, både evangelisering og diakoni står trygt på egne bein, og vi driver ikke diakoni med en skjult hensikt om å omvende mennesker. vi driver diakoni fordi Gud har bedt oss om å elske og være et medmenneske for vår neste.
Uegennyttig
Opp gjennom historien har det vært kirken - og troen - som uegennyttig har bygd skoler og sykehus, og tatt seg av mennesker som har vært marginaliserte og ekskludert. Med en sekularisering av bistanden, tar man bort drivkraften i mye av det bistandsarbeidet som har vært og blir gjort.
- Med Norad kom de politiske føringene, og sekulariseringen av arbeidet, sier Lemvik.
Etter at Erik Solheim var utviklingsminister, kom troen tilbake på bistandsarenaen - og det er nå legitimt å snakke om tro og utvikling.
Lemvik ønsker at kristne skal løfte sitt verdisyn inn i samfunnet.
- Vi må på banen og ikke gjemme oss i kirkene og på bedehus. Kallet vårt er det samme som det alltid har vært og vi har en stolt historie, sier han, og peker på at den kristne kirke i verden har vært en ener på det diakonale området.
Annonse
- Ingen stat eller institusjon er i nærheten av der vi har vært.
DAGEN
