Ble kastet ut hjemmefra som 16-åring fordi hun nektet å gå på møter i Rikets sal

Merete var bare 16 år gammel da hun ble stilt på et umulig valg: Å bli med på møte i Rikets sal eller å bli kastet ut hjemmefra.

Hun valgte det siste.

Da døren ble lukket bak henne, kunne hun fortsatt høre morens stemme i hodet: «Hvis du går ut av den døren nå, så låser jeg den».

Merete gikk ut. Og kom ikke tilbake.

Forsvarer eksklusjonspraksis

Det siste året har Jehovas vitner mistet både statsstøtten og registrering som trossamfunn på grunn av sin eksklusjonspraksis.

Trossamfunnet mener praksisen er beskyttet av trosfriheten og har stevnet staten for retten.

Merete Bredesen vokste opp med en mor som var aktiv i Jehovas vitner.

For første gang står hun frem med sin historie i håp om å kunne hjelpe andre.

– Fikk høre at Satan fristet meg

Dagen er hjemme hos 41-åringen som er bosatt på Nærbø i Rogaland. Hun sitter i sofaen med historien sin nedskrevet på en blokk som ligger i fanget.

Så blir øynene blanke.

Hun ser tilbake på den sene ettermiddagen i oktober og på en oppvekst hun beskriver som traumatisk.

– Ofte fikk jeg høre fra mor at hvis jeg gledet meg til jul, så var det bare Satan som fristet meg, sier Bredesen.

I Jehovas vitner feirer man ikke jul, bursdager eller 17. mai.

Men fordi foreldrene ble skilt da hun var liten, fikk hun feire jul hos faren, som ikke var et Jehovas vitne.

Det var likevel med en bitter ettersmak.

Følelsen av skyld og skam gjorde at hun ikke kunne glede seg over feiringen.

Løy for å feire bursdag

Hun gruet seg ofte til å komme tilbake på skolen etter juleferien eller når de andre i klassen hadde feiret en bursdag.

Mens de hadde mye å snakke om, hadde hun lite å fortelle og følte seg ofte utenfor.

– Jeg hadde aldri levert et bursdagskort, feiret en bursdag eller fått lov å gå i en bursdag, forteller Bredesen.

En gang, da hun ble invitert til en fødselsdagsfeiring, løy hun til moren og sa at det bare var et besøk hos en i klassen.

Hun kom dit uten en gave og unnskyldte seg.

– De sa det gikk fint.

Fikk bare gå til venner i menigheten

Da hun var 14 år gammel, ble hun døpt. Dåpen er det endelige steget inn i trossamfunnet og gjør at man kan kalle seg for et Jehovas vitne.

– Mamma ble så glad i meg da jeg snakket om dåp. Hun viste mye positiv oppmerksomhet og sa at jeg var så god og flink, så jeg gjorde det.

Men dåpen gjorde ikke at Bredesen fikk mer lyst til å engasjere seg i menigheten. Snarere tvert imot.

Hun ønsket å være sammen med klassevenninner som ikke var medlemmer av trossamfunnet, noe man ofte blir advart mot i Jehovas vitner.

– Jeg fikk bare gå til venner i menigheten, ikke til noen utenfor, forteller hun.

Satt mye på rommet og leste i Bibelen

Hun satt derfor mye på rommet sitt etter skolen.

– Jeg turte ikke å si imot, men gjorde det jeg fikk beskjed om.

– Hva gjorde du da du satt på rommet ditt?

– Egentlig, ingenting. Jeg satt bare der og... jo, jeg leste. Jeg leste i Bibelen og forberedte meg til møter i Rikets sal, hvor jeg gikk to dager i uken.

Og så kommer hun på en ting til, som hun måtte holde skjult.

Gjemte unna blader

Dette var på 90-tallet hvor folk ikke hadde mobiltelefoner. På denne tiden var det mange tenåringer som leste ungdomsblader.

Det gjorde også Bredesen, i smug.

Selv om hun ikke hadde noen venninner utenfor trossamfunnet, kjente hun et par som hun var med i friminuttene på skolen. En av dem ga henne et Starlet-blad, som var et populært ungdomsblad for tenåringsjenter på 80- og 90-tallet.

– Jeg husker at jeg gjemte det i en skuff på rommet mitt. Jeg var livredd for at mor skulle oppdage bladene.

I begynnelsen av tenårene mistet hun kontakt med faren. Mor hadde full omsorg, mot at faren skulle få ha dem ved anledninger som jul og 17. mai.

– Jeg husker at pappa spilte artisten Phil Collins i bilen da han hentet meg. Det var noe trygt og fritt med det. Men etter hvert mistet vi kontakten.

Bestemte seg for å finne faren

Så kom den skjebnesvangre ettermiddagen i oktober, da hun ikke ville gå på møte i Rikets sal lenger.

Da døren lukket seg bak henne, hadde hun ingen andre eiendeler med seg enn klærne hun gikk i. Fast bestemt på å finne tilbake til faren, dro 16-åringen til en bekjent fra klassen og spurte om hjelp.

Familien slo opp i telefonkatalogen, hvor man kunne finne telefonnummer til alle innbyggerne i Stavanger.

– Jeg visste jo at han bodde der et sted, men ikke hvor.

Hun fikk hjelp til å finne farens telefonnummer og i løpet av én time, dukket han opp.

– Senere har han fortalt at han bare ventet på at et av barna skulle ringe, forteller Bredesen.

Eiendeler plassert på trappen

Faren mente det ville være klokt om de dro tilbake til moren og snakket om situasjonen ettersom det tross alt var hun som hadde omsorgen for barna.

Samme uke dro de tilbake til huset.

Her ble de møtt med synet av pappkasser som stod på trappen utenfor huset.

– Mor hadde pakket alle tingene mine i kasser, som om jeg var død. Da forstod jeg at jeg ikke var var velkommen hjem, sier Bredesen.

Ble nektet kontakt med søsken

Å flytte ut ga 16-åringen mer frihet, samtidig hadde hun mistet hele sitt sosiale nettverk i menigheten og blitt nektet kontakt med familiemedlemmer.

– Jeg fikk beskjed av mor at jeg ikke fikk lov til å ha kontakt med søsknene mine.

Hun husker at bestevenninnen fra menigheten snudde ryggen til henne.

– Jeg hadde lyst å gi en klem og si farvel, men hun bare gikk. Hun fikk ikke ha noe kontakt med meg. Det var vondt, forteller Bredesen.

Ifølge Vakttårnet er det opp til hver enkelt å følge sin samvittighet om de vil ha litt eller ingen kontakt med ekskluderte. Å bryte kontakten med inaktive medlemmer, fordi de er «dårlig omgang», er ikke uvanlig.

Snakket ikke om det

De neste årene strevde Bredesen med å finne seg selv. Hun droppet ut av skolen og følte seg ikke hjemme noe sted.

– Jeg snakket aldri med noen om fortiden min i Jehovas vitner. Det var ingen som spurte, og jeg skjønte ikke på det tidspunktet at jeg hadde traumer som ikke var bearbeidet.

Men så møtte hun Jan Tore, som etter hvert ble hennes ektemann.

Han møtte henne med mye omsorg og hun følte seg trygg.

– Jeg fikk sjokk

Bredesen fikk jobb i en barnehage, og da styreren spurte om hun ville ta utdanning innen feltet, nektet hun først.

– Jeg hadde aldri lyktes på skolen, så hvorfor skulle jeg ta utdanning.

Hun valgte likevel å søke. Basert på realkompetanse, klarte hun å komme inn på Universitetet i Stavanger.

Her startet hun på en bachelor.

Det var her hun for første gang skjønte hva hun hadde gått gjennom.

– Jeg fikk sjokk, sier hun.

Knakk sammen i gråt

Hun minnes første semester på Universitetet. I faget kunst, kultur og kreativitet, ble klassen delt inn i grupper der de skulle illustrere hva barn utsettes for i barndommen.

Gruppen til Bredesen hadde valgt å spille et skuespill.

En av studentene satt seg på en stol og skulle spille et barn. De andre stod rundt og påførte barnet ulike impulser.

Da det var Bredesen sin tur, demonstrerte hun hvordan hun forlot barnet og dermed påførte barnet skam.

– Jeg hadde ikke planlagt å gjøre det. Det kom helt naturlig. Da innså jeg at personen i midten var meg selv. Jeg knakk sammen i gråt.

– Jeg var et traumatisert barn

Hun ble stående foran klassen å hulkegråte. Medstudenter kom bort og la armen rundt henne.

– En av studentene, som jeg ble godt kjent med, fortalte at hele rommet forandret seg. Det var så intenst.

På vei hjem, ringte hun til mannen Jan Tore for å fortelle hva som hadde skjedd.

– Han sa til meg: Du må stoppe å grine, for jeg hører ingenting. Men jeg klarte ikke å stoppe, det bare rant og rant.

Hendelsen fikk den da 35 år gamle kvinnen til å innse hva som hadde skjedd 20 år tidligere.

– Jeg var et traumatisert barn, uten å vite om det.

– Ikke elsket som person

I ettertid har hun lurt på hvorfor ingen på skolen reagerte på hva hun ble utsatt for i barndommen.

I dag ønsker hun å hjelpe andre barn som opplever det samme.

– Hvordan har hendelsen som 16-åring preget deg i voksen alder?

– Jeg trenger mye bekreftelser. Selv i dag er jeg redd for å gjøre nye ting. Jeg tenker at jeg ikke klarer det. Den følelsen sitter alltid i meg.

– Hvorfor?

– I Jehovas vitner blir du ikke elsket som person, du blir psykologisk kontrollert og programmert til å elske Gud. Du skal kun elske han. Jeg husker at jeg spurte min mor om hun elsket meg. Hun svarte, ja selvfølgelig elsker jeg deg, men jeg elsker Gud høyere. Hun svarte alltid det, da jeg spurte om bekreftelse.

– Hun kunne jo ha sagt at hun elsket deg, uten å legge til at hun elsket Gud høyere?

– Ja, hun kunne det. Men hun gjorde aldri det. Og det gjør noe med et barn. Du sier ikke til barn at du elsker noen høyere enn dem. Men i Jehovas vitner lærer du at du ikke betyr noe som person.

– Vanskelig å elske meg selv

Bredesen mener dette forsterkes ved at bursdager ikke blir feiret.

– Da forsvinner noe av identiteten din, for dagen da du ble født feires ikke. De feirer ikke jul, så du blir ikke en del av fellesskapet i samfunnet. Som voksen går det jo greit, men barn velger jo aldri dette, de må bare, sier Bredesen og legger til:

– Jeg vokste opp uten å elske meg selv.

– Elsker du deg selv i dag?

– Jeg synes fortsatt det er vanskelig å elske meg selv. Jeg kan elske mannen min og barna mine, men ikke meg selv. Jeg stenger følelsene mine og lukker igjen. Ofte kan jeg sette opp en mur hvis noen kommer for nær meg. Jeg kan bli redd for at mannen min skal forlate meg. Så derfor kan jeg holde tilbake kjærlighet fordi jeg er redd for å bli sviktet igjen. Det sitter i meg. Og det er irriterende og vondt.

– Tror du at du kan forandre på det?

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

– Har du prøvd?

– Jeg vet ikke om jeg tør.

– Min mor var nok redd

Bredesen tar til tårene.

Så fortsetter hun:

– Det sviket. Plutselig står du helt alene. Du blir tilintetgjort. Du er ikke lenger. Det er det verste. Jeg prøver å ikke være redd for å bli kjent med nye, men jeg tenker at de kan svikte meg. Jeg har vanskelig for å slippe mennesker inn og kan virke kald.

– Du er ikke spesielt redd for å fortelle dette til meg?

– Jeg har aldri gjort det før, men nå føler jeg at... hvis det kan hjelpe noen, så vil jeg fortelle.

– Noen vil kanskje si at oppveksten din har mer med din mor å gjøre enn med Jehovas vitner. Hva tenker du om det?

– Jeg har tenkt på det. Min mor har nok ikke hatt den beste oppveksten selv. Hun fikk barn tidlig og var mye alene, så kom Jehovas vitner på døren og ga henne oppmerksomhet. Hun ble veldig religiøs, og det jeg ble utsatt for ble begrunnet i religionen.

– Kan du forstå din mor?

– Jeg tror at hun var usikker på hva hun skulle gjøre når jeg ikke ville gå i Rikets sal. Så tror jeg hun var redd for hva de andre i menigheten skulle si.

Dagen har forelagt kritikken for Merete Bredesens mor. Hun har ikke besvart vår henvendelse.

Jehovas vitner: – Verdsetter familielivet

Dagen har bedt Jehovas vitner kommentere saken. Talsmann for trossamfunnet i Norden, Fabian Fond, skriver i en epost at de aldri vil oppfordre foreldre å kaste ut et barn som 16-åring.

Selv om det ikke er mulig for oss å kommentere denne personens opplevelse, vil vi påpeke at Jehovas vitners religion aldri ville oppfordre foreldre til å ‘kaste ut deres datter hjemmefra som 16-åring’ som du skriver i eposten.

Jehovas vitner verdsetter familielivet høyt, og har stort fokus på å gi sine barn en kjærlig oppvekst. Derfor har vi publisert en rekke publikasjoner som oppfordrer foreldre til å vise kjærlighet, medfølelse og forståelse i barneoppdragelsen.

Jehovas vitner som organisasjon kontroller ikke, og bestemmer ikke over privatlivet til det enkelte vitne, og foreldre treffer personlige valg for deres familie.