Bud til bedende disipler

Mange norske turister i Israel har sittet ved saligprisningenes kirke på skråningen ovenfor nordvestbredden av Galileasjøen. Der har man en nydelig utsikt over Galileasjøen mens man blir minnet om saligprisningene som Jesus på dette stedet innledet Bergprekenen med.

Jesus talte i Bergprekenen til disipler. I saligprisningene tilsier han disipler av bare nåde Guds rike som gave. Etter saligprisningene minner Jesus disiplene om høyhellige etiske forpliktelser og om nye fromhetsidealer. Bergprekenen er alt i alt lang. Den fyller tre kapitler (Matt 5–7). Og når Jesus er kommet til det tredje kapittelet (Matt 7), da nærmer han seg talens høydepunkt.

Det er denne bakre delen av Bergprekenen kommende søndags evangelietekst er hentet fra. Jesus har riktignok undervist disiplene om Fadervår allerede i foregående kapittel. Men nå utdyper han samme sak ved å forklare hvorfor disipler bør være vedvarende bønnemennesker. Sitat:

7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.

I dette verset er det tre ledd. Alle handler om bønn. Alle har hovedverbet i bydeform. Det første bønnebegrepet er «aitéoo» som betyr «spørre etter», «be om». Det andre bønneverbet er «tseetéoo» som betyr «søke», «lete etter», «undersøke» med mer. Det tredje er «kroúoo» som betyr «hamre», «slå», «banke på» med mer. I likhet med Jesus hadde også flere rabbinere understreket at bønn endog kunne være å banke energisk og utholdende på Guds dør. På gresk står ellers alle de tre hovedverbene i en nådetidsorientert bydeform som blant annet kan ha vedvarende og utholdende betydning.

Etter hvert av de tre budene gir Jesus oss et løfte. På grunnspråket står to av løftene i futurum passiv, en form som av og til kalles «himmelsk passiv». Himmelsk passiv betyr at det egentlig er Gud i himmelen som vil utføre handlingen. Omtrent slik: «Be, så skal det bli gitt dere (= av Gud selv). Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det (= av Gud selv) bli lukket opp for dere.»

Så viderefører og dobbeltunderstreker Jesus i neste vers de samme tre bønnebudene med løfter:

8 For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for.

I virkeligheten fremsier Jesus her noe mer enn bare tre bredspektrede bønnebud med hvert sitt løfte. For Jesus sier samtidig også noe inderlig og sterkt til alle disipler om hvordan vi skal tenke om Gud Fader. Det er han som er det logiske subjektet for alle bønneløfter. Jesus ber oss leve så intenst og vedvarende i bønn fordi han vil at vi skal leve i tett hjertesamfunn med Gud Fader selv. Å være disippel i Bergprekenens forstand er å bli lukket inn på innsiden av det inderlig nære hjertefellesskapet innenfor Den treenige Guds enhet.

I en lignelse på tre vers utdyper nå Jesus bønneformaningene med en såkalt «sammenligning fra det mindre til det større». Den ser slik ut:

9 Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød,

10 eller gi ham en orm når han ber om en fisk?

11 Når da dere, som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal da Far deres i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Sammenligningen fra det mindre til det større ser vi særlig tydelig i uttrykket «hvor mye mer» i vers 11. Men også resten av sammenligningsoperasjonen er lærerik disippelundervisning:

Lignelsesbildet av en sten istedenfor et brød blir ekstra forståelig når vi tenker på at brød på Jesu tid ofte ble bakt som runde og flate brødkaker. En sten kunne lett ha samme form som et brød. Men anstendige foreldre narrer naturligvis ikke barna sine på den måten. Lignelsesbildet av en orm istedenfor en fisk blir også lett å forstå hvis vi tenker på at Galileasjøen hadde et fiskeslag som lignet på ål. Slik fisk kan naturligvis lett forveksles med orm. Men ingen foreldre ville narre barna sine med noe så fryktelig.

Et rystende alvor bor i den karakteristikken Jesus i vers 11 bruker om oss disipler. Jesus kaller oss «dere som er onde», og han sikter altså uttrykkelig til disipler. Det betyr at vi her har ett av Bibelens basisutsagn om arvesynd. Det er ikke på overflaten vi er rammet av det totale syndefordervet, men det er dypt nede på hjertebunnen. For det er fra hjertet ondskapen i arvesyndsnaturen vår kommer (sml Matt 15,19).

I lys av arvesyndens faktum er det en ufattelig nåde at Jesu disipler i det hele tatt er tatt til nåde av Gud. Og denne Guds godhet er det som begrunner at disipler alltid må leve i bønnens vedvarende hjertevendthet mot Gud. Jesus betoner dette veldig sterkt i nettopp vers 11, idet han retter blikket vårt mot «Faren deres i himmelen». Av hjerteinnstilling er Faderen full av lengsel etter å gi troende disipler gode gaver (gresk: «agathà» = «goder», «gode ting», «gode gaver»).

Ingen bør være i tvil om at vi her er ved Bergprekenens høydepunkt. Og da passer det godt at neste vers gir oss selve Bergprekenens hovedkonklusjon:

12 Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.

Dette verset kalles «Den gylne regelen». Jesus skal ha vært den første som formulerte den i såkalt positiv form, men mange hadde før Jesus gitt samme grunnsyn såkalt negativ form («Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, skal du heller ikke gjøre om dem»).

Det er imidlertid ikke dette som er viktigst. Viktigere er det at Den gylne regelen i sak sier det samme som nestekjærlighetsbudet 3Mos 19,18: «Du skal elske din neste som deg selv.»

Vers 12 hører derfor tett sammen med de andre tekstene som gir oss summen av alle Guds bud (sml Matt 22,35ff, Rom 13,8ff, Gal 5,14). Om noen skulle strekke seg maksimalt etter å oppfylle alle Guds bud i inderlig kjærlighet, måtte det nettopp være sanne disipler som lever inderlig nær Gud Fader i vedvarende bønn.