Byen hans ble ødelagt av russiske styrker. Likevel er Fyodor Raychynets fortsatt pasifist

Fyodor Raychynets sitter på kontoret sitt på den teologiske høyskolen der han jobber i Kyiv.

– Beklager hvis det bråker. Vi holder på å renovere og pusse opp etter at bygget ble truffet av seks missiler, sier han til Dagen.

På tross av at Ukraina er blitt hardt rammet av krigen, er pastor Raychynets fortsatt pasifist. Det fortalte han under et foredrag på Høyskolen for Ledelse og Teologi, som arrangerte fagdag om teologi i krigstid tidligere denne måneden.

Pastor i Bucha

I tillegg til å være teolog, er Raychynets også pastor i en lokal baptistmenighet i byen Bucha, 25 kilometer vest for Kyiv.

Etter at de russiske styrkene ble drevet ut av Bucha, ble det synlig hvilke grusomme handlinger som hadde foregått der i løpet av invasjonen.

Russiske soldater utsatte byen for en massakre. En rapport viste at minst 458 ukrainere mistet livet i løpet av en drøy måned. Flere av dem sivile, inkludert ni barn under 18 år. Flere kvinner skal også ha blitt utsatt for voldtekter.

Skjulte seg i kirken

Raychynets var ikke i Bucha selv da byen ble invadert. Han befant seg i Kyiv.

Ettersom alle broer ut av byen var blitt ødelagt for å hindre russisk fremrykking, var det umulig for han å komme seg tilbake.

Pastoren forteller at så mange som 176 personer søkte tilflukt i kjelleren i kirken hans.

– Jeg ble oppringt av diakonen i kirken som fortalte at mange hadde blitt syke og trengte medisiner, forteller Raychynets til Dagen.

Selv hadde han vervet seg til å hjelpe til der det trengtes og befant seg i et rom der hjelpepakker fra venner og allierte ble oppbevart.

– Der satt jeg i et rom fullt av medisiner, uten noen mulighet til å frakte dem til menneskene i kirken min som så sårt trengte dem.

Følelsen av maktesløshet var tyngende, forteller han.

Et mirakel

Selv om situasjonen var krevende, opplevde de at Gud passet på dem.

– Vi gjemte ikke bare kvinner og barn i kirken, men det var også flere menn i kampdyktig alder der.

Pastoren forteller at kirken har to kjellere. I den ene oppholdt kvinnene og barna seg, og i den andre var mennene.

En gang kom det russiske soldater inn i kirken. De truet diakonen, og han måtte vise dem rundt. På et tidspunkt sto de rett ved døren til stedet der mennene oppholdt seg.

– Den ene soldaten lente seg inntil døren, men av en eller annen grunn spurte de aldri om hva som var på innsiden av døren. Hadde de gjort det, ville alle vært i trøbbel. Diakonen sa det var et mirakel.

– Hvordan Gud sørget for mat i det okkuperte Bucha er også utrolig. Noen burde skrive en bok om det, sier pastoren.

Endret alt

For Raychynets og kirken hans har arbeidet deres endret seg betydelig det siste halvåret.

– Til vanlig, før krigen, var det 100 personer på møtene. På den første gudstjenesten da jeg var tilbake i Bucha var det over 800. Av dem var bare 30 medlemmer av kirken fra før.

Pastoren forteller at situasjonen har skapt nye muligheter, men også nye utfordringer.

– Dette er mennesker med store behov. Materielle, åndelige og psykiske behov. Mennesker som har mistet sine kjære og som har fått hjemmene sine ødelagt.

– Det som var, er ikke lenger. Vi må finne ut hvordan menighetens arbeid skal være helt på nytt.

Samarbeid med FN

Da FNs Worlds Food Programme, verdens største humanitære organisasjon, skulle finne et egnet sted for å dele ut mat, kom de frem til at Raychynets' kirke var den eneste institusjonen i Bucha som var i stand til å ta seg av slike store behov, forteller pastoren.

Slik ble menigheten hans et senter for de trengende, i samarbeid med FNs hjelpeorganisasjon.

– Vi var ikke klare for dette, men vi gjør vårt beste.

– Vi deler ut aggregater, lommelykter, mat og medisiner.

År fylt av tap

Raychynets legger ikke skjul på at han er sliten og utmattet.

De siste årene har vært krevende. For to år siden mistet han konen sin til covid. Så kom krigen. Og for to måneder siden mistet han også sønnen sin, som akkurat ikke rakk å fylle 26 år.

– Det er som å være i en lang, mørk tunnel.

– Jeg prøver å flytte fokuset over på noe annet og å holde meg opptatt, så jeg ikke blir hjemsøkt av tankene. Men når jeg er alene, får de tak på meg. Og av og til får de overhånd.

Myndighetene har oppfordret ukrainerne om å prøve å leve mest mulig normalt og fortsette å gå på jobb.

Mesteparten av tiden til Raychynets går med til å undervise i teologi, lede kirken og hjelpe der det trengs i samfunnet. Samtidig tærer det på han at han ikke klarer ikke å hjelpe alle som trenger det.

Mer enn teori

Noe av det aller viktigste for Raychynets er at troen og teologien aldri bare må være teorier. Det må leves ut.

Han har alltid vært pasifist, men krigen satte teorien på prøve.

– Jeg har alltid hatt sympati for pasifisme. Men jeg har ingen sympati for passiv pasifisme, påpeker han.

– Det jeg er for er ikke-voldelig og aktiv pasifisme.

Da krigen kom, var han en av de aller første til å melde seg til tjeneste.

– Jeg har bidratt siden dag en. Jeg ønsket å være veldig aktiv bak rekkene, med å hjelpe de lidende på alle måter som trengs, utenom å bære våpen.

Bibelen i krigstid

Teologen, som har jobbet mye med Matteusevangeliet, har spurt seg selv hvilken betydning Jesu undervisning får i krigstid.

Hva betyr det å vende det andre kinnet til, når folket ditt er i krig. Og hva betyr det å elske sine fiender, når landet ditt er okkupert, er spørsmål han har jobbet med.

– Bibelen kaller oss til å elske rettferdighet, og å bringe rettferdighet på en kjærlig måte. Ikke å forfølge rettferdighet på den måten vi selv ønsker, men å forfølge rettferdighet på en rettferdig måte.

Tar ikke opp våpen selv

Krigen har også fått frem nye spørsmål.

– Hva gjør jeg med de som som tar frem AK-47 gevær? Velsigner jeg det?

Han forteller at han har valgt å velsigne de som tar opp våpen for bruk i selvforsvar.

–Jeg vil støtte og hjelpe dem, men min overbevisning hindrer meg fra å selv bruke gevær. I krig trenger man ikke bare mennesker på frontlinjen, og jeg tjener på andre måter.

Teologen vet om flere av kollegaene og studentene fra seminaret som har kjempet i krigen, påpeker han. Det har han ikke noe problem med.

– Vi ønsker rettferdighet, ikke bare en løsning. Vi vil ikke bare ha fred, men rettferdighet.