Da det var vanlig å fortelle om Jesus på gaten

Tidlig på 1990-tallet møtte jeg kristen sang og musikk på en måte jeg ikke hadde sett før. Ungdom i Oppdrag har vært banebrytende på flere områder, her var ett av dem.

King's Kids-konseptet kombinerte sang, dans og drama på en måte som overrasket mange. Jeg husker jeg som tolvåring stod på Risøya i nærheten av Tvedestrand, på UiO-familieleir for første gang, og så jevnaldrende synge og danse med en frimodighet jeg beundret.

Etter kort tid ble jeg med i dansen selv, selv om jeg aldri har vært særlig begeistret for dansing. Og strengt tatt er det nok mer riktig å snakke om koreografi, eller om bevegelser til musikk, enn om dansing - i respekt for dem som faktisk behersker denne kunstformen.

Vi hadde også en slik gruppe i menigheten, og mine foreldre var i en del år med i ledelsen av denne. Selv fant jeg nokså raskt veien til pianoet, og bidro heller med sang og spill enn med dans. I ettertid tror jeg vi kan tenke nokså stort om betydningen denne gruppen hadde, både som fellesskapsarena, og som treningsarena for unge mennesker som senere har kunnet bidra i gudstjenestesammenheng med det de lærte.

Men det handlet samtidig om mer enn det indremedisinske, dette. Ønsket var å finne et formspråk som kunne egne seg til offentlig formidling. Og det var ikke få ganger vi opptrådte, både på Torgallmenningen i Bergen, og rundt i flere andre norske byer. Det ble sunget, det ble danset, og det ble holdt appeller - ofte etterfulgt av samtaler man møtte på stedet.

En av sangene vi brukte mest, var den engelske artisten Graham Kendricks «Shine, Jesus, shine». Den ble skrevet sent på 1980-tallet, og ble også brukt i forbindelse med Jesus-marsjer.

Dette var et eget fenomen frem mot og rundt årtusenskiftet. Man gikk rundt i gatene med flagg og bannere, mens man sang og danset som en slags offentlig markering av kjærligheten til Jesus og et ønske om at flere skulle få bli kjent med ham.

I dag er det nok en del som ser tilbake på særlig uttrykksformen med en viss ironisk distanse. Iblant kunne det nok også være grunn til det. Men utover det ufrivillig morsomme, var det samtidig noe fascinerende og beundringsverdig ved den gleden og frimodigheten som kom til uttrykk på denne måten.

Ingen ringere enn Eyvind Skeie, som er den nålevende salmedikteren med flest tekster i Salmeboken, oversatte «Shine, Jesus, shine» til norsk. Den står blant annet i sangboken «Fyll hele jorden med lovsang» fra 1990.

Teksten begynner med å beskrive hvordan lyset fra Kristi kors stråler i verdens mørke, og fortsetter med sangerens bønn om å få formidle dette lyset videre.

På mangt et gatemøte, på mangt et Oase-stevne og på mange andre møter har kristne sunget «Lys, Jesus, lys, fyll vårt land med din Faders ære».

Teksten betoner den kristnes takknemlighet over å ha fått ta imot frelse i kraft av Jesu seier over døden, og ber Gud sende lyset det livgivende - «strål over meg».

I det siste av de tre versene blir også det evige perspektivet løftet frem med henvisning til Guds fullkomne rike.

Det er lenge siden sist gang jeg danset til «Shine, Jesus, shine», men jeg tror egentlig de fleste av de relativt enkle bevegelsene sitter i kroppen. Det er også lenge siden sist gatemøte, og enda lenger siden forrige Jesus-marsj.

Men når jeg den senere tid har hentet sangen frem i gudstjenestesammenheng, er det noe der som griper langt dypere enn distansen i tid og form klarer å hindre. Bønnen om å bli preget av Kristus og å få hjelp til å leve slik at evangeliet blir delt gjennom livet mitt, den håper jeg aldri stilner.