Da folkekirkens nye toppleder ba om tungetale, skjedde det ingenting
Det er i salmene kirkerådsleder Harald Hegstad kjenner seg mest åndelig berørt.
Publisert
Sist oppdatert
Grå vegger, hvite trapper og kontorer så langt øye kan se.
Det er lite ved Kirkens hus i Oslo som minner om en katedral.
Annonse
Nistepakken til Harald Hegstad er minst like kjedelig.
Kokkenes lasagne og salatbar må vike for en matboks fylt med brødskiver.
– Noen har en vilje med livet mitt
Dagen møter den ferske kirkerådslederen på hans nye arbeidsplass.
Møterommet er kledd i glass.
I midten står et stort, rundt bord.
Veien til toppen av folkekirken har vært lang, men trønderen opplever at han hele livet bare har fulgt kallet fra Gud.
– Det er en følelse av at det er noen som har en vilje med livet mitt, sier han.
Annonse
En flere sider lang liste over vitenskapelige publikasjoner, har gitt professoren status som en av de viktigste stemmene i norsk fagteologi de siste tiårene.
Nå tar han en pause fra MF vitenskapelig høyskole for å jobbe fullt med folkekirken.
«Følg meg»
Fem år gammel sitter Hegstad bak en pult i klasserommet på Lambertseter skole i Oslo. Det er ett av hans første minner.
Ved tavla står søndagsskolelæreren og forteller barna om Jesus som kalte disiplene. «Følg meg», sa han. Da slapp de alt de hadde i hendene og gjorde som han sa.
Hegstad tenker med seg selv at «dette var litt av en fyr, kanskje jeg også skal følge han». Slik blir det.
Prestekallet kom tidlig
Derfra går det ikke lang tid før Hegstad opplever kallet til å bli prest. Bare ti år gammel har grandonkelen hans fått det med seg.
Annonse
Han er selv prest og viser fram pipekragen sin til vesle Harald, en rund, stiv krage som står rett opp rundt halsen.
«Den skal minne presten om at det er bedre å bli kastet i havet med en kvernstein om halsen, enn å lokke noen til fall», forteller han, slik det står i evangeliet etter Lukas.
– Men det knekte ikke lysten til å bli prest, sier Hegstad og humrer.
Skolelaget og ungdomstid
I begynnelsen av ungdomsskole-tiden blir Laget viktig for ham. Han er med på evangelisering og arrangerer møter sammen med den kristne skoleungdom- og studentorganisasjonen.
– Jeg var brennende opptatt av at andre skulle få tro på Jesus.
Han pugger bibelvers, ber daglig og leser i skriften.
– Jeg hadde en følelse av en personlig relasjon på en måte. Troen var ikke bare en teoretisk ting, sier Hegstad som nå ser ut som «kirkens statsminister» der han sitter pent kledd med en pin i dressjakken.
Annonse
I ungdomsårene drar han på lagsleir.
En gang han blir bedt for på bønnerommet, garanterer nesten forbederen at Hegstad vil få tungetale. En spontan, for det meste uforståelig tale, ofte assosiert med religiøs ekstase.
– Jeg føler meg ikke som en veldig åndelig person, sier han og legger til:
– De ba intenst. Det var så å si bare å la det skje, men det skjedde ingen ting.
Det er når han synger salmer at teologiprofessoren kjenner seg mest åndelig berørt.
– De betyr mye for meg. Salmene setter ord på de dypeste ting i menneskelivet, som når man synger om sin egen død. Og at Gud skal være der for oss da også, sier han.
Ble leder for konservativt nettverk
Valget om å studere teologi på det konservative Menighetsfakultetet (MF) var enkelt.
Annonse
Under studietiden går de samme teologiske diskusjonene igjen og igjen. Kan kvinner være prester? Og skal kirken akseptere homofilt samliv?
Hegstad tar etter hvert over som leder for studentorganisasjon til For bibel og bekjennelse som sier nei til begge deler.
Målet er klart hele veien: Å lære seg teologien han skal bruke til å forkynne evangeliet.
Men da prestetjenesten nærmer seg, kaller dekanus (rektor) Torleiv Austad han inn på kontoret sitt.
Så får han beskjeden som skal gi ham en ny retning:
«Styret vedtok i går å kalle deg til stillingen som vitenskapelig assistent i systematisk teologi».
Kjempet med prestekallet
Det kommer som et sjokk på ham.
Annonse
– Jeg var jo kalt til å bli prest, sier Hegstad.
Situasjonen setter i gang en indre kamp, men styret ber ham være åpen for at «et kall fra mennesker også kan være et kall fra Gud».
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv, men kom fram til at det ikke var å svikte kallet.
Hegstad takker ja til jobben.
Plantet menighet på Holmlia
Istedenfor å bygge menighet som prest, er Hegstad med å plante en menighet for Den norske kirke i nyetablerte Holmlia tidlig på åttitallet.
Han og kona får overta Obos-medlemskapet til foreldrene hans og kjøper sin første leilighet i området.
– Der fikk jeg levd ut noe av kallet, sier han.
Annonse
Høydepunkt i karrieren
Rett før han vant valget om det høythengende vervet som folkekirkens toppleder, trakk han fram denne perioden som høydepunktet gjennom hele hans tid i kirken.
Dagen blir med ham tilbake, tolv minutter med tog fra Oslo sentrum.
Bibelgrupper, husbesøk og kirkekaffe.
– Her fant vi et åndelig fellesskap, sier han.
Hegstad kikker inn vinduet til samfunnshuset på Holmlia. Der samlet menigheten seg en tid før kirkebygget var stablet på beina.
– Det var mer som en frimenighet i den perioden, sier han.
De siste fire årene før den sto ferdig, ledet han selv menighetsrådet. Han glemmer aldri den dagen ordføreren i Oslo ga ham nøklene til kirken i hånden.
Annonse
Det var så fullt at det ikke var plass til alle.
– Jeg hadde vært skeptisk til folkekirken og tenkte at det var noen lunkne greier, sier han.
Opplevelsen ble en øyeåpner.
– Jeg så folkekirken nærmest manifestere seg foran meg. Hvor kom alle disse menneskene fra, tenkte jeg. Da gikk det opp for meg at det er bedre om folk får litt Jesus, enn ingen Jesus.
Kirke som minner om en moské
Holmlia kirke minner om en moské. Idet vi nærmer oss, skimter vi en kuppel bak trærne.
Et ensomt spir i teglstein med kors på toppen taler likevel for seg.
– Jeg har nære, gode følelser for dette bygget, sier Hegstad.
Annonse
Det har gått over 30 år siden kirken sto ferdig i 1993.
Hegstad er ikke lenger aktiv her. Da han og kona fikk fire barn flyttet de til Mortensrud, et lite stykke unna.
Endret mening
Siden den gang har han hatt en lang karriere innenfor akademia og kirkepolitikk.
Da striden om to av samme kjønn skulle få gifte seg i kirken nådde sitt mest dramatiske punkt i 2016, sto Hegstad for første gang på valg til posten som kirkerådsleder.
Han var da den eneste av kandidatene som ikke ville vie likekjønnede par.
Da han sto på valg igjen i år, var det over tre år siden det ble offentlig at han hadde endret syn gjennom en artikkel i Dagen.
– Jeg mener det er riktig av kirken å anerkjenne trofaste forhold mellom mennesker av samme kjønn, sa han i desember 2021 da han var én av tre kandidater til å bli biskop i Borg. Valget tapte han.
– Hvorfor tok det deg over 40 år med teologisk arbeid å komme til den erkjennelsen?
– Det var ikke noe jeg hadde jobbet skikkelig med. Det var blitt et teoretisk spørsmål for meg. Jeg hadde ingen nære venner eller familie som selv var homofile, sier han nå.
Ikke lære, men etikk
Hegstad opplevde etterhvert at spørsmålet om likekjønnet vigsel trengte seg tydeligere på ham.
– Jeg så hvor mye smerte den oppfatningen jeg sto for hadde påført de som er homofile, sier han.
Det var først da han for alvor begynte å reflektere over hvordan kirken skal forholde seg til mennesker som opplever å være skapt homofile. Han kom til at spørsmålet ikke handler om kirkens lære og bekjennelse, men om kristen etikk.
– Jeg kom til et punkt der jeg spurte meg selv om det var denne Jesus jeg ble kjent med på søndagsskolen. Det kom jeg fram til at det ikke var, sier han.
Ba om forbønn
Hegstad identifiserer seg fremdeles med en «konservativ» teologi – Bibelens fortelling om Jesu død for menneskenes synder, hans oppstandelse og gjenkomst.
Da det ble klart at han skulle ta over som kirkens nye toppleder, gikk han opp på talerstolen og ba Kirkemøtet huske på ham når de ber til Gud.
Det kan han trenge.
Oppslutningen om folkekirken stuper. De mangler prester i hele landet. Og de må kutte i stillinger fordi regnskapene blør.
– Hva blir din viktigste oppgave de neste fire årene, Hegstad?
Han retter seg opp i stolen.
Tar en pause. Så får stemmen hans et annet preg. Den blir mer alvorlig.
– Den norske kirkes oppdrag er ikke å tviholde på markedsandeler som om vi skulle være et firma som skal generere overskudd, sier han og legger til:
– Vi skal være trofaste til Jesu oppdrag, forkynne evangeliet og være en neste for våre medmennesker.
