Daniel fikk en jobbmulighet, nå hjelper han andre ut i arbeid
Daniel Kawinzi hadde ingen erfaring med matlaging da han kom til Norge for fire år siden. I dag er han daglig leder for en kafé i Trondheim
Publisert
Sist oppdatert
Kafé Awake ligger sentralt til i Prinsens gate i Trondheim og er en del av 22B Kontaktsenter, Norkirkens diakonale arbeid i byen.
Her kan studenter kjøpe kaffeavtaler til overkommelige priser, og folk kan stikke innom for et enkelt måltid.
Annonse
Språkopplæring og jobb
Daniel Kawinzi fra Kenya har med seg to assistenter på kjøkkenet når Dagen er på besøk.
Det er Valeria fra Tyskland og Antonina fra Ukraina.
Valeria forteller at hun kom til Norge for ett år siden og studerer ved NTNU. Hun er barista og ønsket å lære seg norsk. På Awake får hun både språkopplæring og muligheten til å lage god kaffe.
I søndagens lesetekst fra 5. Mosebok 15 står det om å hjelpe andre og om å «åpne hånden» for de som trenger hjelp. Det var dette Daniel opplevde da han kom i kontakt med det diakonale arbeidet som Norkirken driver.
Navnet på kaféen var det en ung jente som kom opp med og har sitt utgangspunkt i Salme 57,9: «Våkn opp, min ære, våkn opp, harpe og lyre! Morgenrøden vil jeg vekke.»
– Jeg liker navnet. Kaffe gjør folk våkne. Det er fantastisk, synes Daniel.
Et «stengt» Norge
Annonse
I hjemlandet jobbet han som logistikkmanager for det kenyanske fotballlandslaget
– Min jobb var å fikse billetter til spillerne, finne hoteller og legge ting til rette for dem.
Men da pandemien brøt ut i 2020, var det slutt på nesten all aktivitet, og han sto uten jobb. Omtrent på samme tid fikk han telefon fra den norske ambassaden som sa at han kunne bli med sønnen til Norge.
Daniel grep muligheten, men å komme til et «stengt» Norge var heller ikke lett.
Ut av ensomhet og arbeidsledighet
– Jeg hadde gått et år på folkehøgskole i Norge tidligere, men snakket ikke norsk. Det gjorde det ekstra vanskelig å få jobb. Etter hvert som tiden gikk, sank selvtilliten.
Gjennom kona, som er norsk, kom han i kontakt med folk. Men også det ble slitsomt, for i alle selskap han deltok i, fikk han opplevelsen av å bli «intervjuet». Etter hvert sluttet han å gå.
– Men en dag ringte hun meg fra et besøk hun var i. Jeg hadde dratt for å spille fotball med sønnen min. Hun fortalte meg at det ble servert gulrotkake, noe jeg elsker, så hun foreslo at vi kunne komme innom og spise litt.
Annonse
Der møtte Daniel mannen som skulle hjelpe ham ut av ensomhet og arbeidsledighet: Rasmus Oltedal Hartman, tidligere leder for 22B.
Fast jobb
I en mathall i nærheten av Lerkendal hadde Norkirken et diakonalt tiltak der de solgte koreansk streetfood.
Der åpnet det seg en mulighet for Daniel. Det startet med at han jobbet frivillig en lørdag. Da dagen var over, fikk han spørsmål om han kunne komme tilbake søndag.
– For meg var det viktigste å komme ut av huset og bli kjent med andre. Da jeg dro hjem den søndagen tenkte jeg at «det var det», forteller han.
Så kom spørsmålet om han kunne tenke seg å jobbe mandag,
Kort fortalt: Daniel skrev under på en tilkallingskontrakt og startet å jobbe. Etter to uker fikk han tilbud om fast jobb som kjøkkenassistent.
– Jeg hadde null erfaring med å lage mat, men jeg er lærevillig, sier han.
Annonse
– Ikke penger som driver oss
Han roser Rasmus for hans tålmodighet og medarbeiderne som hadde et sterkt ønske om å hjelpe.
Men i fjor ble arbeidet lagt ned fordi 22B ønsket å satse på en egen kaffebar i første etasje knyttet til Norkirken. Da fikk Daniel tilbud om å bli daglig leder.
Han trives godt med det diakonale arbeidet.
– Vi som jobber her er åpne for spørsmål, men vi preker ikke evangeliet for folk. De som jobber her må heller ikke være kristne, men de skal kjenne til koblingen til Norkirken.
– Det er ikke penger som driver oss. Vårt ønske er å dekke et behov i byen, legger han til.
Takknemlig
I dag trives han i Trondheim og i Norkirken.
Annonse
– De har hjulpet meg mye. Jeg stortrives med arbeidet på kaféen og er nesten mer her enn hjemme. Å være i arbeid betyr mye for meg.
Daniel har kenyanske venner som ikke har funnet «sin plass» ennå.
– Det går ikke så bra med dem, og det er lett å bli deprimert. Vi trenger folk rundt oss, og vi trenger utfordringer, sier han.
Han er også takknemlig for at de ansatte i 22B ga ham tillit.
– Jeg var ikke barista og hadde ikke jobbet på kjøkken. Jeg hadde heller ikke jobbet med vask og rydding. Jeg var en som satt på kontor og snakket mye i telefonen og som reiste mye.
Daniels råd til andre som ønsker å bli integrert i Norge er å prøve først før man sier at man ikke kan.
