De famlet seg fram til nåden
De har lagt bak seg et utfordrende troslandskap. For Guro Susanna Myhre og Ellen Kristine Miles Tveita ble musikken et steg i riktig retning.
De har aldri møttes før, men historiene deres ligner på hverandre. Vi treffes i Oslo. Det er sol, og gradestokken har frosset fast på rundt ti minusgrader. Vinden biter godt fra seg og «jager» oss inn.
Avtalt møtested er Østbanehallen, men den kalde trekken og folk som kommer og går hele tiden, sender oss videre til en varm hotell-lobby i nærheten. Stemningen er litt spent. Guro og Ellen har aldri møttes før. Vi er tre ukjente som skal snakke sammen om den krevende troen.
Moral og pinse
Når jeg ber dem introdusere seg selv, er det Ellen som tar ordet først. Hun har kristen bakgrunn og har gått i mange kirkelige sammenhenger. Kombinasjonen av en oppvekst med stor vekt på høye moralske standarder og undervisning om radikal Jesus-etterfølgelse i karismatiske miljøer i ungdomsårene, skapte et gudsbilde som til slutt gikk på helsa løs.
– Jeg opplevde Gud som kravstor og nåden som teori. Kjernen i troen handlet om å gi alt for Jesus og legge ned livet for ham. Jeg hadde ingen begrep om meg selv. Det er først nå, i en alder av 30 år, at jeg prøver å finne ut hvem jeg er, sier hun.
Ønsket om å gjøre Guds vilje, overstyrte det meste. Da hun ga ut sin første plate, var det fordi hun tenkte det var Guds vilje. Og da hun senere møtte han hun er gift med i dag, var hun også opptatt av om Gud ville det.
– Vil du ha ham da? spurte rådgiveren hun gikk til på den tiden.
– Selvfølgelig, lød svaret.
– Det er først de siste årene jeg har begynt å tenke på å gi meg selv og min vilje en plass. Er det lov? Hvordan skal man for eksempel forstå at man skal legge ned sitt eget liv?
Usunn menighet
Guro vokste opp i et musikalsk hjem der det var lite snakk om tro. Etter år med rus, angst, depresjon og traumer ble hun kristen i 20-årsalderen.
– Jeg fikk en kollaps, var livredd og kunne ikke være alene et sekund. Det var da jeg forsto at jeg måtte rope på Gud, forteller hun.
Guro visste ikke hvordan hun skulle be, men hadde lært seg Fadervår. Den ba hun mange ganger om dagen i ren desperasjon. Hun hadde to kristne venner som ble en viktig støtte, en katolikk og en pinsevenn.
Etter at hun ble kristen, kom hun raskt inn i det hun omtaler som en usunn menighet.
– Det startet med «lovebombing». Menigheten hadde en sterk vektlegging av Gud som Far, som var balsam og legedom for meg. Men etter hvert ble det vel mye fokus på åndelige manifestasjoner. Jesus fikk liten plass. Det samme gjaldt for nåden. Vi hadde åndelige «ryddekurs».
Fargeløs tro
Begge har vært gjennom perioder med angst og depresjon og begge erfarte at troen ble veldig sort-hvit.
– Jeg begynner å se farger og nyanser nå, men det har tatt lang tid, sier Guro, som fikk høre at hun hadde en kritisk ånd, fordi hun stilte spørsmål ved ting.
– Det må jo være rom for spørsmål, skyter Ellen inn, og fortsetter: – Det må være rom for å være den kritiske personen. Alle er ikke like. Har ikke Gud skapt den typen personlighet da?
Guri opplevde for sin egen del at hun trengte disiplin.
– Men så ble det total grøftekjøring. Det endte opp med at jeg mistet meg selv og fortrengte den jeg var, sier hun.
Skyhøye idealer
En handling i godhet gjorde at Ellen begynte å se verden og Gud med nye øyne. Det skjedde da hun gikk på bibelskole i England. Det var jul og hun hadde ikke råd til å reise hjem. Den naturlige tanken for henne var at hun skulle lære noe av hendelsen, og at Gud ønsket å bygge karakter i henne. Men så fikk hun hele beløpet fra en god venninne som opplevde at hun skulle gi Ellen tienden. For første gang opplevde hun at hun ble skjemt bort av Gud.
– Jeg hadde skyhøye idealer og ville redde verden. Etter hvert ble det å følge Gud bare utfordrende. Jeg var aldri bra nok og levde med et dobbelt gudsbilde. På den ene siden var han den strenge Gud som aldri var fornøyd og som kunne finne på å kaste meg i helvete. På den andre siden hadde jeg et nært bønneliv, forteller hun.
Erfaringene førte etter hvert til at hun oppsøkte psykolog. Der ble hun oppmerksom på at det var «to av henne». Soldaten, Ellen, var den tydeligste. Barnet i henne var totalt oversett.
– Jeg hadde gitt barnet null oppmerksomhet. Det resulterte i sangen Soldier baby, forklarer hun.
Sangen er listet på P1 Vestfold og har gitt henne kontrakt med plateselskapet Grammofon. En ny CD er snart på vei. Ikke fordi hun tenker det er Guds vilje, men fordi hun vil det selv.
BRENT BARN: Som barn i en karismatisk menighet opplevde Benedikte Kyvik at hun mistet seg selv.Posted by Dagen on Monday, July 3, 2017
Et vendepunkt
Guro innrømmer at kristenlivet svinger veldig og at hun akkurat nå kjenner en trang til å ta en pause fra det hun kaller religiøsitet.
– Troen har blitt veldig privat, forklarer hun, og henvender seg til Ellen: – Har du aldri kjent på tvil?
– Kanskje litt, men ikke en sterk tvil, svarer Ellen.
I 2012 skrev Guro en sang som hun opplevde ble et vendepunkt i eget liv. Den er inspirert av Salme 25 i Bibelen og har fått tittelen Remember Me. Også hun har fått mange positive tilbakemeldinger fra folk som sier at den har fått bety mye for dem.
Begge er i dag engasjert i Den norske kirke. Ellen arbeider som trosopplærer, mens Guro er medhjelper i diverse barne- og ungdomsarbeid, hovedsakelig innenfor musikk.
– For meg har barnedåpen blitt et fint bilde på Guds nåde. Vi bæres til døpefonten uten at vi har prestert noe som helst. Der blir vi møtt av en Gud som elsker oss fullstendig. Det er et bilde jeg vil dra med meg i alle faser av livet. Det ble veldig tydelig for meg da jeg ble mamma til Sofie for snart tre år siden. Da fikk jeg den tanken at hvis Gud elsker meg slik jeg elsker henne, da tok jeg virkelig feil. Hun kan gjøre hva som helst, men jeg kommer aldri til å gi henne opp, sier Ellen.