De skriftlærde burde ha skjønt

I denne søndagens evangelietekst er Jesus kommet til Jerusalem til den siste påsken. Etter inntoget på eselfolens rygg overnattet Jesus og disiplene i landsbyen Betania øst for Jerusalem. Og hver dag gikk de inn til tempelet. På en av dagene før Jesus ble pågrepet og arrestert, skjedde tempelrenselsen og Jesu forbannelse av et fikentre (se Mark 11). Det utløste neste dag en serie delegasjonsbesøk.

Mens Jesus og disiplene gikk omkring i tempelet, kom «yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste» til ham (11,27). Det betyr åpenbart at delegasjonene kom fra hver av fraksjonene i Sanhedrin (= Det høye råd).

Delegasjonsbesøkene ga foranledning til spørsmål-og-svar-dueller med Jesus om til sammen fem–seks emner. Med brodd mot den mektige yppersteprestfamilien fortalte Jesus lignelsen om vingårdsmennene som slo i hjel vingårdseierens sønn (12,1ff).

I duell med fariseere og herodianere svarte Jesus på spørsmål om skattens mynt (12,13ff). I duell med noen saduceere forsvarte Jesus læren om oppstandelsen (12,18ff). Og i en mer vennlig samtale med en skriftlærd blir Jesus og den skriftlærde enige om hva som er de to største budene i Moseloven (12,28ff).

Men dette siste betyr ikke at alt var vel med resten av gruppen «de skriftlærde». Jesus konfronterer like foran vår tekst gruppen som helhet med et spørsmål: Hvordan kan kong David i Salme 110,1 kalle Messias «min Herre», når alle vet at Messias skal være en av kong Davids etterkommere? Dette spørsmålet besvares ikke, enda de skriftlærde burde ha skjønt ut fra teksten i Salme 110,1 at Messias i tillegg til å være Davids sønn også skulle være Guds Sønn.

Nettoresultatet etter alle duellene foran vår søndagstekst er at alle hovedgruppene i Rådet, inkludert de skriftlærde, er minst like fiendtlige mot Jesus som før. Mens folkemengden derimot fremdeles holder med Jesus, sitat:

37b … Og den store folkemengden hørte ham gjerne.

38a Mens han lærte dem, sa han: Ta dere i vare for de skriftlærde!

«De skriftlærde» heter på gresk «hoi grammateís». På hebraisk kalte man dem «soferim» (= skrivere). Som gruppe regnet de røttene sine tilbake til Esra, den første skriftlærde (se Esra 7,6). Som skrivere hadde de ansvaret for å kopiere Bibelens bokruller. Og det gjorde dem samtidig til eksperter på Bibelens innhold og Moseloven.

Det fantes skriftlærde som sluttet seg til Jesus. På ett sted bruker Jesus begrepet «skriftlærd» med positivt fortegn: det går an å være «skriftlærd for himmelriket» (Matt 13,52). Men som gruppe med representasjon i Rådet var mange skriftlærde ikke skriftlærde nok og hørte med til Judea-lederskapets forkastelsesfront (se også Matt 23).

I vår tekst advarer Jesus mot de skriftlærde. Trass i at de daglig levde tett på Guds ord, levde mange av dem likevel et hyklersk dobbeltliv. Med seks karakteristiske atferdstrekk setter Jesus fingeren på dobbeltlivet:

38b De vil gjerne gå omkring i side kapper og bli hilst på torgene.

I dette halvverset er «soferim» utendørs. Der var de lett synlige med de lange og hvite kappelignende bønnesjalene («tallit») med knuter (tzitzit) i de fire hjørnene. Det var etablert skikk at folk skulle reise seg og hilse ærbødig når de gikk forbi. Men også innendørs søkte de jordisk heder og ære, sitat:

39 De vil gjerne ha de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene.

De fremste setene i en synagoge var dels benkene langs veggene og kanskje enda mer de putekledde stolsetene foran i forsamlingen. Men bak dette ytre sto det ofte enda verre til med mange skriftlærde, sitat:

40 De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess hardere dom.

Uttrykket «ete opp enkers hus» er en bokstavelig oversettelse av den greske grunnteksten. Verbet «kat-esthíoo» betyr «spise opp», «ete glupsk» og kan dessuten ha metafor-betydninger av typen «fortære», «ødelegge». Kanskje sikter Jesus til at en del skriftlærde ble iherdig kultivert av rike kvinnelige supportere (enker) – som den skriftlærde uten skrupler utnyttet helt til kassen var tom og enkens hus var tømt.

Når Jesus retter dette skarpe moralske søkelyset mot utbredt skriftlærd hykleri, er det ikke for å invitere oss til moralsk forargelse rette mot andre, men tvert imot for å invitere oss til moralsk selvprøving. Selvransakelse må derfor alltid prege forkynnelsen over slike tekster som denne.

I en tilsiktet kontrast går Markus så over til å fortelle oss om enkens skjerv. Også her er fortellingens mål å invitere oss til selvransakelse. Sitat:

41 Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike ga mye.

42 Da kom det en fattig enke og la to skjerver – det er én øre.

Det var i Kvinnenes forgård det sto oppstilt 13 tempelkister med trakt-lignende åpninger. I noen kister kunne folk ofre ulike typer naturalia. I noen kunne de ofre penger. Levitter sto vakt ved mange av kistene og spurte ut giverne om formålet med hver type offergave. Men det var også en kiste for frivillige gaver. Og der ble ingen giver utspurt.

Den fattige enken ga ifølge grunnteksten to stykk «leptón» (= koppermynt). Den utgjorde én 64-del av en drakme (= en daglønn). NB-oversetterne ønsket å beholde den norske oversettelsestradisjonens begrep «enkens skjerv», siden det er blitt norsk folkespråk. BS2011 oversetter «to småmynter». Markus forklarer de romerske leserne sine at de to koppermyntene svarer til en romersk «kvadrant» (på norsk: «én øre»).

Så forklarer Jesus til slutt de sanne åndelige dimensjonene ved den fattige enkens offergave, som for å illustrere den enorme kontrasten mellom henne og hovedgruppene i Det høye råd:

43 Og han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten.

44 For de ga alle av overfloden sin, men hun ga av fattigdommen sin alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.