Den Gud som gir kirken liv

For den som ser etter meningen med livet finnes det uendelig mange svaralternativer. Et av dem som fortsatt blir hyppig gjengitt, er kirkefaderen Augustins utsagn om at «du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg».

I en slik fundamentalt religiøs tilnærming er Gud selve utgangspunktet for tilværelsen, og meningen med livet finnes i fellesskap med ham. Dette har blitt utledet i ulike retninger, og sånn vil det nok fortsatt være.

Ulike kristne tradisjoner, både nye og gamle, vil hevde at tilbedelse er selve meningen med livet. Det må ikke forstås i snever forstand, som om tilværelsen består av å synge sanger uten slutt.

Tilbedelsen rommer både undringen, meditasjonen, lovprisningen og bønnen – men også etterfølgelsen i form av diakoni i sine mange former. Den grunnleggende erkjennelsen går ut på at Gud er større enn våre tanker og våre ord, derfor kan vi ikke gripe ham med språket. Det nærmeste vi kommer er å gripe ham med vår tilbedelse.

Den amerikanske artisten Keith Green omkom på tragisk vis i en flyulykke i 1982, 28 år gammel. I våre dager hadde han kanskje blitt kalt lovsangsleder. Han opererte mot slutten av Jesusvekkelsens dager, og var nok en utfordrende stemme for deler av den etablerte kristenheten.

Men han formidlet også en sterk kjærlighet til Jesus Kristus. Året før han døde ga han ut det som den gangen het en LP-plate med tittelen «Songs for the Shepherd». I omslaget fremhever han salmen «Hellig, hellig, hellig, Herre Gud allmektig» fordi den utelukkende handler om å beskrive Gud.

Når man hører fremføringen, kan man nesten ikke unngå å legge merke til inderligheten, beundringen, begeistringen, gleden og ærefrykten over å få stå overfor Gud.

Hellig, hellig, hellig!

Herre Gud allmektig,

Dag for dag vår lovsang

Skal stige opp til deg!

Hellig, hellig, hellig!

Nådefull og prektig,

Fader, Sønn og Ånd,

All ære være deg!

Engelske Reginald Heber, som skrev teksten, var ifølge Nytt norsk salmeleksikon biskop i Calcutta, og hadde dermed ansvar for India, fra 1823 av. Tre år senere døde han av anstrengelsene der. Salmene hans ble skrevet før han dro utenlands. Ut fra hvordan livet hans endte forstår vi at den tilbedelsen salmen uttrykker, ikke handler om å lukke seg inne i noen slags åndelig lykkeboble eller å leve avskåret fra omgivelsene.

Hellig, hellig, hellig!

Synger helgenskarer,

Kaster sine kroner

For dine føtter ned.

Englehærers jubel

Oppad mot deg farer,

Du som var og er og

Evig bliver ved.

Noe av salmens bibelske utgangspunkt finner vi hos profeten Jesaja i det sjette kapitlet. Der får profeten et syn av det himmelske, hvor serafene stor rundt troen og roper til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» Uten å gå inn i noen polemikk mot verken tradisjonelle bedehussanger eller moderne lovsang er det grunn til å ta inn over seg selve beskrivelsen av Herren, og å la ham være tekstens motiv.

Hellig, hellig, hellig!

Lyset er ditt rike,

Intet urent øye

Kan se din herlighet.

Ene du er hellig,

Ingen er din like,

Full av makt og renhet

Og av kjærlighet.

Den tredje strofen beskriver noe av spennet i dette motivet, hvor det blir påpekt at «intet urent øye kan se din herlighet.» Det kan umiddelbart virke som om en slik formulering gjør Gud utilgjengelig for mennesker. Men så synger vi også at den Gud som er full av makt og renhet også er full av kjærlighet.

Hellig, hellig, hellig!

Herre Gud allmektig,

Jord og hav og himmel,

Se alt skal prise deg!

Hellig, hellig, hellig!

Nådefull og prektig,

Fader, Sønn og Ånd,

All ære være deg!

Den eksplisitte lovprisningen av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er en frukt av den norske oversettelsen. I den engelske originalen gir ikke språket plass til å nevne alle guddommens tre personer. Likefullt er dette en av våre viktigste trinitariske salmer, og dermed sentral i forkynnelsen av den Gud som har gitt og stadig gir kirken liv.