BIBELEN: På salongbordet ligger Bibelen. Aldri langt unna. Nesten alltid oppslått, for Maria Rønhovde bruker fortsatt ordet «elsker» når hun snakker om Guds Ord. Foto: Johanna Hundvin Almelid

Den lange veien tilbake

Hun var 14 år og på vei vekk fra troen. Så raknet menigheten hun gikk i.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten stod først på trykk april 2020. Vi tar den fram igjen til glede for nye lesere.

Norge er det landet i Europa hvor flest mennesker med kristen bakgrunn forlater troen som voksne. Det viser en amerikansk undersøkelse fra 2018. Et sted mellom 28 prosent og 35 prosent av dem som vokste opp som kristne, kaller seg ikke lenger troende.

I ti år var Maria Rønhovde (29) en del av den statistikken.

Ikke kristen

– Har du sagt til foreldrene dine at du ikke er kristen?

Maria Rønhovde var på vei hjem til en venninne i klassen og husker godt spørsmålet. Hun gikk i tiende klasse den gangen.

– Jeg hadde begynt å smake på alkohol, røyk og snus og tenkte ikke så mye på Gud lenger. På det tidspunktet syntes jeg alt annet var mer spennende. Da spørsmålet kom, visste jeg at hun hadde rett; jeg var ikke kristen. Likevel var det vondt å høre henne si det.

Dårlig selvbilde

Hun gikk i tiende klasse da det skjedde. Et par år tidligere hadde hun vært aktiv i ungdomsarbeidet i Levende Ord i Bergen. Oppveksten i en kristen familie beskriver hun som trygg og god, og gradvis ble hun bedre kjent med Jesus.

Hun husker at hun elsket å lese i Bibelen og at hun løp rundt med et eksemplar i klassen: «Denne boken er så bra,» kunne hun si.

– Jeg elsket å være med på ungdomsmøtene, men så kom puberteten med dårlig selvbilde og spiseforstyrrelser. Jeg ble opptatt av meg selv og mine problemer, minnes hun.

Oppslått bibel

Rønhovde bor i dag i Bergen og arbeider som sykepleier. Leiligheten hun bor i ligger i gangavstand til sykehuset. På salongbordet ligger Bibelen. Aldri langt unna. Nesten alltid oppslått, for 29-åringen bruker fortsatt ordet «elsker» når hun snakker om Guds Ord.

Hun kunne jobbet fullt, men har valgt å jobbe 80 prosent for å ha mer tid til å fordype seg i Bibelen og være en del av ungdomsarbeidet hun en gang forlot.

Hele familien hennes var engasjert i Levende Ord, som på begynnelsen av 2000-tallet var den største menigheten i Bergen. I 2006 kollapset alt. Pastoren måtte forlate jobben, og mange ble «hjemløse» i krisen som oppsto. Men foreldrene var blant dem som valgte å bli. Da faren fikk spørsmål om å bli pastor kort tid etter, spurte han barna om det var greit.

– Det gikk fint for min del, men i en periode der jeg skulle finne meg selv og få nye venner, forfulgte det meg på sett og vis. Jeg visste ikke helt hvem jeg var, forteller Rønhovde.

Brudd med fortiden

Da hun begynte på folkehøgskole, opplevde hun at tiden var inne for å bryte med det som hadde vært. Heretter skulle ingen få vite at faren hennes var pastor.

– Jeg kan huske at jeg lo av de kristne og syntes det var tragisk at de kunne tro på det som står i Bibelen. Da folkehøgskolen var over, flyttet jeg til Oslo. Hver gang jeg møtte noen fra Bergen, ble jeg stresset, fordi jeg var redd de skulle komme inn på det kristne sporet. Jeg jobbet veldig hardt for å holde den døren lukket, forteller hun.

Etter fem år i Oslo og etter endt utdanning, inntok hverdagen henne på nytt.

– Jeg begynte å kjenne på en skuffelse. Jeg hadde levd livet og fått den utdannelsen jeg ville, men da jeg var ferdig, ga det ikke den tilfredsstillelsen jeg hadde håpet på. Jeg ble deprimert av å tenke på at dette var alt.

UTENFRA: – Når du ser kristendommen utenfra, forstår du ikke dybden, sier Maria Rønhovde. Hun bruker mye tid på å lese Bibelen og på å finne gode svar på spørsmål om tro. Foto: Johanna Hundvin Almelid

– Hatet å snakke om tro

Det samme året ble søsteren kristen. De var ikke bare søstre, men også bestevenninner.

– Det ble krevende å forholde seg til. Jeg var ateist og imot alt som hadde med kristendommen å gjøre. Jeg var helt utilnærmelig på den tiden og hatet å snakke om alt som handlet om tro, minnes hun.

Men søsteren greide ikke å tie om det hun opplevd, og Rønhovde måtte erkjenne at hun ikke var likegyldig. Da foreldrene begynte å invitere henne til gudstjeneste, avviste hun dem tvert. Hun var absolutt ikke interessert. Fortsatt tenkte hun at «Gud var en man klamret seg til.»

– Dessuten kjente jeg det kristne miljøet godt og visste at det ville bli en pris å betale hvis jeg ble kristen på nytt. Den kostnaden var jeg ikke villig til å ta.

Bud og regler

I ettertid har hun tenkt at hennes innvendinger kun handlet om bud og regler; om alkohol, venner og friheten til å mene det hun ville.

– Når du ser kristendommen utenfra, forstår du ikke dybden, oppsummerer hun.

Da søsteren spurte om hun ville bli med i menigheten Salt i Bergen høsten 2017, takket hun likevel ja under forutsetning at de skulle gå på kino sammen etterpå.

– Det rettferdiggjorde på en måte at jeg gikk der. Det hjalp på stoltheten, for da kunne jeg late som om jeg var mest opptatt av kinoen og mindre opptatt av møtet.

På den første gudstjenesten i Salt opplevde Rønhovde at hun måtte legge vekk fordommene hun hadde mot de kristne.

– Jeg forsto fort at kristne er ganske normale. De så bra ut og var veldig hyggelige. Jeg ble overrasket over hvor interessert de var i meg, med tanke på at de ikke kjente meg.

Et kunnskapsord

Søndagen etter kjente hun en veldig trang til å gå tilbake. Men det var to ting som hindret henne: Søsteren hadde ikke tenkt seg dit. I tillegg hadde Rønhovde besøk av en venninne som ikke var kristen.

– Det var underlig, men jeg kjente meg nesten tvunget til å dra dit. I løpet av helgen samlet jeg mot til å spørre min venninne om vi kunne dra dit sammen. Det ville hun.

Da møtet var nesten ferdig, og frelsesinnbydelsen kom, opplevde hun at pastoren hadde et ord til henne.

– Alle hadde øynene lukket, og han skulle til å invitere folk til å ta imot Jesus da han avbrøt seg selv og sa: «Vent litt! Det er en jente her inne i dag, du er i 20-årene. Du har vært lenge vekke fra Gud. Nå er det på tide å komme tilbake.»

– I det øyeblikket var det som spotlighten var på meg. Jeg visste nesten hva som ville komme før han sa det. Jeg husker at jeg ble svimmel og rar i kroppen. Jeg måtte holde meg fast. Og jeg, som vanligvis ikke gråt, ble veldig berørt og måtte grine. Jeg ble fylt av Guds kjærlighet.

Da lyset kom på og folk beveget seg mot utgangen, prøvde hun først å late som ingenting, men hun greide ikke å la være å snakke om det som hadde skjedd. «Hørte du hva han sa? Jeg følte at han snakket til meg,» sa hun henvendt til venninnen.

«Ja, jeg hørte det, og jeg tenkte det samme,» svarte venninnen.

For Rønhovde ble det en bekreftelse.

– Den dagen forsto jeg at den kristne tro er ekte og sann. Jeg kunne ikke flykte fra Gud lenger. Jeg måtte bare gi livet mitt til ham, selv om jeg visste at det kom til å koste meg alt.

Tankekjør

Men selv om hun på nytt var blitt overbevist om sannheten i kristendommen, sluttet hun ikke å tvile.

– Det er tøft å gå fra et verdensbilde til et annet. Jeg var så vant til å tenke og se verden ut fra et ateistisk syn. De første månedene hadde jeg et voldsomt tankekjør. Det pågikk helt til jeg startet på bibelskole.

Den unge sykepleieren forteller at hun hadde en voldsom sult etter å bli bedre kjent med Gud. Da hun oppdaget Heidi Bakers bibelskole i Mosambik, var valget enkelt. Hun skulle dit, langt vekk fra venner og miljøet hun hadde vært en del av.

– Det var et primitivt liv, uten tilgang til internett og tv. Hverdagen min handlet kun om Jesus. Jeg sto opp tidlig på morgenen og leste i Bibelen. Gang på gang møtte Gud meg. Det var en opplevelse av å sitte på fanget hans. Jeg satt helt alene og lo og gråt og lovpriste Gud, forteller hun.

Rønhovde forteller at hun fikk få venner den tiden hun gikk på bibelskolen, men at det var av mindre betydning.

– Det aller viktigste for meg var at Jesus ble min beste venn, forteller hun.

I løpet av oppholdet i Mosambik opplevde hun at Gud pekte på vaner hun hadde, og som han ønsket at hun skulle slutte med.

– Blant annet hadde jeg snust i over ti år og var totalt avhengig. Jeg hadde prøvd å slutte flere ganger, uten å få det til. Men i løpet av tiden på bibelskolen ble jeg satt fri. Jeg glemte nærmest at jeg noen gang hadde snust.

Ikke så selvsentrert lenger

Rønhovde beskriver seg selv som «en ny person» da hun dro tilbake til Norge. Det var da hun tok valget om å gå ned i 80 prosent for å kunne bruke mer tid med Gud og mer tid i menigheten.

– Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake, begrunner hun.

Etter bibelskolen meldte hun seg inn i Credokirken der faren er pastor. Mange av ungdommene hun vokste opp med har ikke lenger noen tilhørighet til menigheten. I dette miljøet opplever Rønhovde at Gud har gitt henne en oppgave.

– Det kjennes godt å kunne stå sammen med mamma og pappa. Endelig kan jeg få være til hjelp, sier hun.

– Hvordan vil du beskrive livet ditt nå?

– Det er deilig å ikke være så selvsentrert og opptatt av meg og mitt. For meg er det befriende å kunne gi livet til Jesus og heller tenke på andre mennesker.

N/A: Maria Rønhovde

En reise

Da Rønhovde ble kristen, tenkte hun ikke på at hun kom til å bli så engasjert, men hun opplever at Gud har tatt henne med på en reise.

– Jeg har blitt kjent med nye sider ved meg selv. Min brann er at mennesker får bli kjent med Jesus. Det sentrale i den kristne tro er ikke religion, men relasjon.

Som ungdomsleder i Credokirken ser hun betydningen av å være en trofast og trygg person de kan ha tillit til.

– De unge trenger trygge kristne rundt seg, og jeg kan være en av dem. Hvis det er noen jeg ikke har sett på lenge, kan jeg ta en telefon eller sende en melding. Mitt håp er at jeg kan være en trygg kristen de kan komme til uansett hvordan livet er, sier hun.

Powered by Labrador CMS