Den lave stemmen med den sterke trosbekjennelsen

Mandag var jeg innom Kirkelederkonferansen i regi av Hovedorganisasjonen KA. Der snakket astrofysiker og fremtidsforsker Eirik Newth om samfunnsendringer og kirkens rolle i disse.

Det han sa, gjorde meg både tankefull og håpefull. Tankefull fordi jeg lurer på hvordan det blir for både oss som lever nå og de neste generasjonene å håndtere en tilværelse hvor de årene vi har bak oss kan fremstå som usedvanlig harmoniske.

Håpefull fordi uoversiktlige endringer kan hjelpe oss til å erkjenne vår egen sårbarhet. Det er når noe står på spill vi blir tvunget til å tenke gjennom hva som faktisk betyr mest for oss, hvilke verdier vi holder som de viktigste.

Allerede i 5. Mosebok i Det gamle testamente leser vi: «Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, (...) vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud». Man trenger ikke være verken teolog eller litteraturviter for å hevde at denne teksten har noe å si til oss.

Denne helgen er det lederkonferanse i Indremisjonsforbundet. Den organisasjonen er å regne som et moderskip for mye kristen virksomhet her i landet. Men nå har de noen tunge utfordringer å håndtere. Det har vi kunnet lese om her i avisen så sent som denne uken.

En av de mange sidene ved dette handler om samfunnsendringer som verken ImF eller andre enkeltaktører kan lastes for. Forholdet mellom bedehus og kirke er annerledes enn før, men enda viktigere: forholdet mellom kirke og samfunn er annerledes enn før.

I en tid hvor flere forholder seg til Gud på avstand og generelt virker å være nokså likegyldige til spørsmålet om hvorvidt Gud finnes og til hvorvidt Jesus faktisk stod opp fra de døde, kan det være lett å resignere.

Men dette kan også være begynnelsen til at flere oppdager på nytt hva det vil si å leve som kristen. For min del har det vært, og er fortsatt, en voksende erkjennelse at gudsrelasjonen må gripe dypere enn til de teologiske stridsspørsmålene som har definert akkurat min menighet, min organisasjon eller mitt kirkesamfunn.

Et av de stedene jeg har funnet forankring er i syndsbekjennelsen. Aller helst i den gamle versjonen.

Kanskje er det gammelmodighet, og jeg er ikke ute etter å polemisere mot formuleringene i den nye. Men jeg har ikke vokst opp med den gamle versjonen. I de kristne sammenhengene jeg har tilhørt, er ikke syndsbekjennelsen noen opplagt del av gudstjenesten fra søndag til søndag.

Derfor var det først i mer eller mindre voksen alder jeg ble kjent med den dype erkjennelsen som ligger i å bekjenne: «Hellige Gud, Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene.»

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å sette ord på hvorfor jeg setter så stor pris på denne bekjennelsen. Det er noe med den ydmyke innstillingen i det at når vi nærmer oss Gud, bør vi gjøre det med ærbødighet.

Så er det erkjennelsen av at det vi ber om, ikke skjer av seg selv. «Gi meg å frykte og elske deg alene», det er ingen automatikk i dette. , det er ikke noe som skjer uten videre. Særlig ikke «Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem».

I 2020 kom det ut en bok med tittelen «Gud gav oss ti bud - jeg har brutt ni av dem». En klok mann jeg kjenner, som har anmeldt en del bøker her i avisen, kommenterte at han var lite interessert i å lese en bok av en forfatter som kun erkjente å ha brutt ni av Guds ti bud. Det kan godt hende forfatteren i realiteten erkjenner å ha brutt alle, og poenget er ikke å polemisere mot ham. Men jeg satte pris på den ydmykheten som bokanmelderen formulerte.

Dette minner meg om en av de sterkeste trosbekjennelsene jeg kan huske å ha vært vitne til. Den fant sted på et spisested i Nordkjosbotn i Troms en vinterdag i 2001. Jeg var i førstegangstjeneste i Troms, og hadde fått låne bilen til en medsoldat for å intervjue presten Børre Knudsen. Etter et lengre intervju om utviklingen i både kirke og samfunn spurte jeg ham hvordan hans eget gudsforhold artet seg i det daglige.

Da bøyde han hodet og omtalte seg selv i tredje person: «Knudsens forhold til Gud er komplisert», sa han. «Jeg er ingen enkel person, jeg forsøker å tro på Gud».

Det var nesten rystende å høre ham, som hadde stått på barrikadene, som hadde opponert mot både kongen, regjeringen og kirken, som hadde betalt en så høy pris for det han stod for, samtidig omtale troen sin i så forsiktige termer.

Men så sa han noe annet som også har blitt stående i minnet hos meg: «For meg er bønnen i Salme 139 blitt et motto: «Ransak meg, Gud, kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Denne bønnen ber jeg hver dag», sa Børre Knudsen.

Jeg tror jeg må si det sånn at han her demonstrerte en dypere og mer tillitvekkende bibeltroskap enn den som ofte kommer til uttrykk i kristne debatter. Når det skråsikre, nærsynte og fryktsomme følelsesmessige engasjementet skjuler den nødvendige erkjennelsen av at vi alle har grunn til å be den samme bønnen som Børre Knudsen ba.

For det er stort sett de enkle tingene vi klarer å forholde oss til. Vi kan godt snakke i abstrakte termer, og vi prøver å analysere systemer og strukturer. Men innsikten er begrenset.

Når omstendighetene rundt oss skifter, enten det gleder overgangen fra industrisamfunnet til hva det nå er for slags samfunn vi beveger oss inn i, eller det gjelder sekularisering i det historisk kristne Norge, er det godt for mennesket å bøye seg for Gud og be om nåde i Jesu navn.