Derfor trenger jeg å sjekke min  åndelige temperatur

Noe av det jeg setter aller mest pris på med jobben min er å få møte kristne ildsjeler. De siste ukene har jeg hatt et par slike møter som jeg har gitt meg en del å tenke på. I forrige uke var det generalforsamling i Norges Kristne Råd i Sandnes.

Jeg tror alle som var der også kan medgi at slike møter har elementer av byråkrati og prosess i seg. Det er ikke først og fremst der det kristne hjertelaget blir synlig, i hvert fall ikke alltid.

Men folkene som er der, er som regel også dem man møter i kirken på søndager, som forkynnere, på søndagsskolen, i kor, som møteverter, blant dem som har laget kaker kirkekaffen, dem som tar ansvar i det kristne fellesskapet fra dag til dag og uke til uke.

For noen dager siden var det tid for det årlige lederdøgnet i regi av Lausanne-bevegelsen. Det var et gjensyn med noen av dem jeg hadde gleden av å tilbringe en uke sammen med i forbindelse med misjonskongressen i Sør-Korea i fjor, sammen med en del andre. Igjen var det et takknemlig møte med mye kristent engasjement og mye misjonsglød.

Som journalist er det jobben min å observere, betrakte og analysere. Jeg prøver å sette ting i sammenheng. Utfordringen kan være å se lenger enn intensjoner og drømmer, og etter beste evne å beskrive realitetene slik de fremstår der og da.

Noe av dette er også forbundet med det å bli eldre. Når man har levd noen år, vil man naturlig se det som skjer i dag i relasjon til det som skjedde i fjor eller for 10, 20 eller 30 år siden. Det kan være både godt og viktig. Men man kan også komme på avstand fra det nåværende, og innta en mer passiv og tilbaketrukket rolle. Det er jeg redd for.

Ikke minst nå i fastetiden får vi en kjærkommen anledning til å sjekke vår egen åndelige temperatur. Det er fint å være på tribunen når det er konsert eller idrettsarrangement. Men tribunen er ikke stedet å være som borger i Guds rike. Da er vi alle kalt til å være på banen.

Men både på fotballkamper og i livet kan virkeligheten fortone seg ganske annerledes når man befinner seg på banen enn når man betrakter ting på avstand. Derfor tror jeg alle mennesker trenger å Gud om hjelp til følge oppfordringen fra Ordspråkene 4,23: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.»

I Salme 51 møter vi kong David, en av de fremste helteskikkelsene i bibelhistorien. Men vi møter ham på et bunnpunkt, etter at han har gjort seg skyldig i både utroskap og en slags bestillingsdrap. 

«Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! Driv meg ikke bort fra ditt ansikt, ta ikke fra meg din hellige Ånd! Gi meg igjen gleden over din frelse, hold meg oppe med en villig ånd!» ber han.

Tribunen er ikke stedet å være som borger i Guds rike.

Bakteppet er så dramatisk at mye annet blekner i forhold. Men det forteller oss noe svært viktig om menneskenaturen. Det forteller oss om menneskehjertet. Og vi kan minne om Sigrid Undsets kloke formulering: 

«Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.» Mye annet har forandret seg siden kong Davids tid, men ingen av oss må tro at vi av natur er frommere enn ham.

Jan Honningdal, en av de lovsangslederne som har betydd mest for meg, lanserte for 30 år siden en sang som het «Hellige ånd, tenn en ny ild». Der ber han om hjelp slik at frimodigheten kan bli fornyet og den åndelige ilden fortsatt kan brenne.

Sant å si tror jeg det er langt flere enn journalister som kan ha godt av å be denne bønnen. Det er lett for å bli desillusjonert, passivisert og fryktsom. Livets realiteter treffer oss på ulike måter.

Kristendom er ikke en religion for virkelighetsflukt. Jesus sier eksplisitt i sin yppersteprestlige bønn i Johannes 17 at «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden». Derimot ber han om at disiplene han skal bli bevart fra det onde.

For meg er det ikke et alternativ å parkere verken erfaringer eller analytisk interesse. Men jeg håper det heller ikke blir et alternativ å akseptere distanse til det åndelige livet. 

Møtene med noen av dem som arbeider i Guds rike fra dag til dag, enten som prester og pastorer eller i såkalt vanlige jobber, er en god hjelp til det.