Desperat bønn ble til mat for 2,5 millioner mennesker

«Gud, hvorfor ta meg hele veien til Afrika for å gjøre narr av meg? Du kunne fint gjort det i Australia.»

Omtrent slik minnes World Vision-misjonær Tony Rinaudo bønnen han ba som misjonær og agronom i Niger helt tilbake i 1983. Det som skjedde etterpå fortsetter å overraske og fascinere forskere og bønder den dag i dag.

Frustrert

Det er morgen i Norge, og ettermiddag der Rinaudo sitter i sitt hjem i den australske byen Melbourne. Han kan ikke la være å smile til skjermen idet han graver frem 40 år gamle minner.

– Jeg var veldig frustrert. Men jeg tenkte at «Gud gjør jo ikke feil. Det må finnes en løsning.»

I to og et halvt år var Rinaudo, ifølge ham selv, kjent som «den gale, hvite jordbrukeren» som forsøkte å plante trær i knusktørr jord. Ikke før hadde trærne blitt plantet, så ble de spist opp, solsvidd eller ødelagt av termitter.

Noe var galt

Rinaudo forteller at han tidlig fikk en kjærlighet til naturen og en nød for jorden som led under erosjon som følge av avskoging og ensrettet dyrking hjemme i Australia. Han svømte bokstavelig talt i elver forgiftet av sprøytemidler, og han husker at han kunne se død fisk ligge flytende med buken opp.

– Jeg tenkte på at mens vi dyrket tobakk, så gikk barn sultne i Afrika. Jeg hadde ikke noen kunnskap om økologi som barn. Jeg bare så at dette var helt feil.

Han husker at han allerede som barn ba om å bli brukt til å gjøre en forskjell. I dag er det liten tvil om at den feirede agronomen og misjonæren fikk gjøre akkurat det.

Fullstendig fiasko

Da han etter hvert følte seg kalt til å bli misjonær, dro han i 1981 til Niger sammen med sin kone. Der møtte han et «månelandskap» likt det han hadde sett på flere steder i hjemlandet. Trær var kuttet ned for å gi plass til jordbruk, husker han.

Det hadde igjen ført til erosjon og utmagring av jorden.

Den australske agronomen forteller at han gikk ivrig i gang med treplanting da han kom til det store landet som ligger midt inne i den nordlige delen av Afrika, med Sahara i nord og Sahel-området i sør.

Han visste at flere trær ville kunne bidra til å reparere jordsmonnet og øke produksjonen av mat. Men de nyplantede trærne døde enten på grunn av vanskjøtsel, dyr, tørke, sandstormer eller termitter.

De små buskene

I tillegg til den desperate bønnen ba han også «Åpne øynene våre. Vis oss hva vi må gjøre. Hjelp oss», forteller han.

Det var like etter dette at det gikk et lys opp for den frustrerte idealisten.

Hver morgen hadde han skyndet seg til den stadig mer frustrerende jobben med å plante trær. Men denne morgenen var annerledes. Han stanset opp ved en liten busk som vokste langs veien han gikk daglig.

Busken var en av flere som var spredt ut over det karrige landskapet. Han hadde tenkt at det bare var ørkenbusker og ugress.

Men ved nærmere ettersyn viste det seg å være helt feil. Og som agronom burde han ha sett dette før.

Rotskudd

Den lille busken var nemlig ikke noen busk. Han gjenkjente bladene og forsto at «busken» var greiner og skudd som skjøt opp av en gammel stubbe fra et nedhogd tre. Han forsto

– Jeg innså at jeg sto på en underjordisk skog, forteller misjonæren, som virker like begeistret den dag i dag. Disse «krattene» var levende tidskapsler som var klar til å rekolonisere landskapet om de fikk muligheten.

I stedet for å plante nye trær, kunne han stelle og vedlikeholde disse skuddene, og de ville vokse opp. På grunn av det eksisterende rotsystemet var treet i stand til å takle de karrige omgivelsene på en helt annen måte enn trær som ble nyplantet.

– Selv i de mest karrige og ugjestmilde områdene kan skuddene fra disse underjordiske skogene bli til trær hvis de stelles og vedlikeholdes, forteller Rinaudo.

Oppdagelsen skulle vise seg å være et Eureka-øyeblikk for skogplanting og naturvern.

Tørken

Rinaudo var tre år i Niger før han fikk den grensesprengende åpenbaringen på vei til jobb. Men det skulle ta mye lenger tid å få metoden anerkjent blant lokalbefolkningen.

Han fant 10-12 bønder som var villige til å prøve metoden i et hjørne av gården sin. Resultatene var lovende, men av ulike grunner ble de hugget ned igjen.

– Det kunne ha feilet det året. Jeg tenkte at de kom til å gi opp.

Men så kom tørken, det samme året. Myndighetene sa at ingen friske borgere kunne få mat om de ikke arbeidet med noe. Det gav Rinaudo muligheten til å la dem arbeide med treplanting på denne måten over tid.

– De var ikke så interesserte i trær, men de trengte mat.

Et Guds under

Rinaudo anslår at 70 prosent av trærne ble kuttet ned etter at tiltakene var ferdige.

– Men resten tenkte at «Det gjorde nå ikke noe skade».

Han beskriver det som et Guds under, for høsten i 1984 var formidabel.

– Bøndene sa at «Vi har trær, men likevel er høsten stor.» Så de lot trærne stå. Etter hvert fikk fordelene tale for seg selv. Fremveksten av trær gav litt ekstra fór til dyrene, mulighet for å lage medisiner, bedre tilfang av vilt, en buffer mot vind og varme og et tilfluktsted for fugler, øgler og edderkopper.

Noen trær fungerer faktisk som pumper som trekker fuktighet ned fra dype steder i jorden og opp til overflaten, forteller Rinaudo.

– Bønder doblet høsten sin, uten ekstra gjødsel. Bare ved å la trærne bli stående. På et tidspunkt gikk det over til at de selv fulgte observasjonene. For meg var dette så spennende, særlig sett i kontrast til frustrasjonene som hadde vært.

En suksess

Han husker ikke om han sa det høyt, men på innsiden tenkte han at dette kunne ha globale implikasjoner.

I dag kalles metoden Farmer Managed Natural Regeneration og er en utbredt praksis flere steder i verden.

Den omtales blant annet på FNs nettsider for bærekraftsmål som en lavkost-teknikk for å bekjempe fattigdom og sult blant fattige bønder, gjennom å øke mat og tømmer-produksjon samt motstandsdyktighet mot ekstremt klima.

25 prosent av alle bønder i det enorme Sahel-området av Niger bruker i dag Rinaudos metode og australieren mottok i 2018 prisen Right Livelihood Award, som gjerne omtales som «Den alternative Nobel-prisen».

Også Verdens helseorganisasjon omtaler FMNR som en av flere veier til å helbrede landskap som er ødelagt av avskoging og jordbruksmessig rovdrift.

Og alle peker tilbake til 1983, året der den desperate misjonæren fra Australia ba sin frustrerte bønn.

Det anslås at 2,5 millioner flere mennesker får mat som følge av Tony Rinaudos bønnesvar.

– Jeg kjørte på og var ikke så opptatt av etterprøvbarhet og eksperimenter. Kanskje er det noe av styrken ved metoden. Den er ikke vokst frem fra vestlig forskning, men kommer ut av tradisjonelle løsninger lokalt.

Offentlig vedtatt

Fra 2011 og fremover grep flere forskere tak i det som fram til da hadde virket som en historie «for god til å være sann».

Tony Rinaudo er fortsatt aktivt engasjert i promoteringen av metoden og arbeider i dag som ambassadør for FMNR i World Vision.

– I 2012 var dette helt ukjent i akademiske sirkler. Nå er det så mange som implementerer det. Det er en veldig spennende tid. Jeg skulle ønske jeg var 20 år yngre, ler han.

Og ballen ruller fortsatt. Så seint som i juni i fjor vedtok Niger at landet offisielt skulle promotere og oppmuntre til bruken av FMNR i landet, ifølge nettstedet World of Agroforestry.

Klimaendringer

Rinaudo har ikke mye positivt å si om høstens klimakonferanse i Glasgow. Han mener ledere har sviktet kommende generasjoner fordi de ikke har funnet løsninger som gir både klimaløsninger og mulighet for økonomisk fremgang.

Ved å holde på status quo vil de måtte bruke enorme ressurser på å reparere etter klimaødeleggelser, mener han.

– Vi kommer til å lide som følge av klimaendringer. Ja, vi må kutte utslipp, men vi må jobbe på lag med naturen også.

Ville ikke lede

Det kommer Rinaudo til å kjempe for så lenge han har krefter. Og det har han ennå. Han føler seg ikke som den rette til å lede et slikt arbeid, men det har han heller aldri følt.

– Jeg er den minst tenkelige til dette. Jeg ville ikke lede, synes det var vanskelig å ta avgjørelser og er en som gjerne vil gjøre alle til lags. Gud burde ikke valgt meg, men det er jeg overbevist om at han har gjort, sier australieren som nå opplever at Gud har hatt sin hånd over ham siden barndommen.

– Bøkene jeg leste, folkene jeg møtte og overbevisningen jeg hadde om at jeg ville gjøre en forskjell. Jeg er overbevist om at Gud kalte meg, og at han forsørget. Det er så mange ganger jeg ikke har visst hva jeg skulle gjøre og har måttet stole på Gud.