Det er en ny tid for misjon fra Norge. Disse folkene imponerer meg.

Det er ikke hver dag man som journalist føler at man er i nærkontakt med misjonsbefalingen når man er på jobb. Arbeidet handler mange ganger om å formidle uenighet og konflikt. Og det er fare på ferde hvis journalister bare vil formidle de hyggelige historiene.

Men selv om vi ofte må fortelle om uenigheter og urett, synes jeg det er kjekkest å skrive de gangene jeg har blitt ordentlig imponert. Og det skjer ganske ofte når jeg treffer engasjerte mennesker i Kristen-Norge.

Et av høydepunktene fra forrige høst har jeg stadig kommet tilbake til. I slutten av oktober var 560 deltakere påmeldt til Unåddkonferansen i Stavanger. 

Fra drøyt 30 påmeldte til den første konferansen så sent som i 2019 har Unåddkonferansen blitt en av de viktigste møteplassene for misjon her i landet. Hele 38 organisasjoner og kirkesamfunn var med som arrangører.

Bare det å melde seg på en slik konferanse forteller om et engasjement. Det er lite lukrativt å drive misjon. Det gir ikke sosial prestisje utover egne miljøer. Det innebærer personlige omkostninger. Noen ganger innebærer det personlig risiko.

Men 250 unge mennesker hadde meldt seg på. Antall forhåndspåmeldte deltakere var 300 flere enn året før, da konferansen for foreløpig siste gang ble arrangert i Bergen. Mange av de 250 unge var bibelskolestudenter, så de hadde ikke meldt seg på på egenhånd. Men det at de går på bibelskole i 2024/2025 vitner også om et bevisst valg hos hver og en av dem.

Nytt av året var et eget topplederspor. Fra en side sett har noe av det fascinerende med Unåddkonferansen vært at dette ikke primært var generalsekretærenes arena. 

Nå var dette litt annerledes. Men det sier også noe om at topplederne har sett hvor viktig Unåddkonferansen er.

Konferansens egenart ble likevel synliggjort på en flott måte da forsamlingen skulle deles i ulike seminarspor. For mens ungdommene møttes i hovedsalen i lokalene der IMI-kirken vanligvis holder gudstjenester, var topplederne henvist til kjelleren. 

Det hadde sin praktiske årsak i at topplederne naturlig nok var færre. Men det ble også uttrykt tydelig fra scenen at generalsekretærenes og de andre toppledernes oppgave var å legge til rette for at de unges misjonsengasjement kunne bli realisert.

Det er mye å si om nye samarbeidskonstellasjoner, om nytenkning og om ulike arbeidsmåter. Først og fremst var det likevel rørende å se hvordan ledere fra ulike kristne sammenhenger satt skulder ved skulder og snakket om hvordan de kunne bidra til mest misjon. 

Her var både Gunnar Bråthen fra Misjonssambandet, Helge Gaard fra Det Norske Misjonsselskap, Kjetil Vestel Haga fra Normisjon, Øystein Gjerme fra Pinsebevegelsen, Andreas Nordli fra Ungdom i Oppdrag og Hans Martin Skagestad fra Troens Bevis – for å nevne noen. Vi skal ikke mange årene tilbake i tid før det hadde vært mange skjær i sjøen når hele spekteret av ledere skulle møtes.

Samtidig skjedde det enda viktigere ting i etasjen over. Et stort verdenskart var lagt utover gulvet. Det ble bedt mange inderlige bønner for ulike land i verden denne dagen. 

Folk tok av seg skoene da de gikk oppå kartet og ba. Det hadde åpenbart sammenheng med at de skånet selve materialet kartet var laget av. Men man kunne også lese en ærbødighet inn i dette.

IMI-kirkens Terje Høyland, en av dem som har vært sentrale i Unåddkonferansen, sa at dette skulle være et sted «der det er vanskelig å ikke få et kall».

23 år gamle Jenny Jensen har vært utsending i Midtøsten, og tenker seg tilbake dit. Hun fortalte i Dagen at hun har «et hjerte for mennesker som ikke har hørt evangeliet. Jeg vil at de skal oppleve kjærligheten og nåden jeg selv har opplevd», sa hun den gangen.

Vi kan fortsette å mimre om den tiden Norge var en internasjonal stormakt innen misjon, når man målte antall utsendinger opp mot befolkningens størrelse. Men det blir neppe mye misjon av mimring.

Da er det mer konstruktivt, og langt mer inspirerende, å få del i den gløden som ble formidlet denne helgen i Stavanger. For ja, antall utsendinger fra Norge har gått ned. 

Men det finnes faktisk, både i 2024 og 2025, mange mennesker som er så opptatt av misjon at de selv kunne tenke seg å reise ut for å formidle evangeliet til flere.

En kirke uten hjerte for misjon, hva slags kirke er det? Dette spørsmålet bør utfordre hver og en av oss, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. 

Visst kan det være omstridt å forkynne Jesus som veien, sannheten og livet. Visst kan det koste å forkynne at alle mennesker trenger å vende seg om og ta imot syndenes tilgivelse. Visst kan det koste å forkynne at alle mennesker er elsket av Gud, når det skjer i en kontekst hvor mange ikke forholder seg til Gud.

Men da jeg reiste hjem fra Stavanger denne dagen i oktober, var det med en dyp takknemlighet over det jeg hadde fått se. Her var det mange veteraner som har investert mye av livet sitt i misjonens sak. 

Her var det også mange unge mennesker som er på full fart inn i misjonstjeneste. Deres historier kan flere la seg inspirere av.

Tidligere Bjørgvin-biskop Ole D. Hagesæther er blant dem som har sagt at misjon er de brennende hjerters sak. Måtte Gud sette mange flere norske hjerter i brann.