Det er vel med min sjel

Jeg var i Libanon på reportasjetur for noen år siden. I flere dager hadde jeg gjort intervjuer med flyktninger fra Syria og Irak.

Så en morgen kom han som pleier å hjelpe meg rundt i Beiruts labyrinter av folksomme gater, trange smau og bratte bakker, seinere enn vanlig.

En sang for prøvete kristne

Han hadde besøkt en ung kvinne på morgenkvisten, fortalte han. Også hun var flyktning. Hun hadde nettopp født et barn og følte seg så ensom, fordi hun var langt borte fra familien.

Da hadde min venn sunget for henne, fortalte han. Sangen han valgte, er en sang som har trøstet mange i tunge stunder i livet, nemlig Horatio Spaffords «Det er vel med min sjel»:

1. Om hjertet er fylt av den saligste ro, om sorg eller nød blir min del, i alt hva som skjer, har du lært meg å tro: Det er vel, det er vel med min sjel.

Å føde et barn vil alltid være sårbart. Det er så mye som kan skje. Vil fødselen dra ut? Kommer alt til å være bra med barnet? Og med moren?

Aldri er det viktigere å være omgitt av mennesker en stoler på. Og aldri er det sårere å være helt alene.

I Midtøsten er det å få barn en stor familiebegivenhet. Kanskje enda større enn her til lands. Det er ikke uvanlig at hele storfamilien tropper opp på fødeavdelingen med blomster og ballonger.

Svak sus, sterkt nærvær

Desto større blir kontrasten når mennesker må legge på flukt, familier splittes og unge mødre må føde barn i ensomhet, langt borte fra sine nærmeste.

Jeg har selv senere intervjuet en flyktning som sa at hun aldri hadde følt seg så inderlig ensom, som da hun fødte et barn alene i et land langt vekke fra familien.

Da hadde hun trengt at det kom noen som var nær, som trøstet og som kanskje sang «Om hjertet er fylt av den saligste ro...»

Kjernen i teksten er at sorg kan vendes til glede. At uansett hvor stor nøden og kaoset er – i Kristus er det mulig å finne ro.

Takk i tragedien

Historien om hvordan denne sangen ble til, er dramatisk.

Den er skrevet av en mann som mistet fem barn. Først mistet Horatio Spafford sin eneste sønn og led store økonomiske tap i bybrannen i Chicago i 1871. Så omkom fire døtre i et skipsforlis i 1873.

Horatio Spafford var sakfører i Chicago da han sendte kona og de fire barna med et dampskip som skulle gå fra New York til England. Selv skulle han komme etter noen uker senere.

Om kvelden 21. november kolliderte dampskipet SS Ville du Havre med det britiske skipet SS Lock Earn og sank i løpet av en halv time. Nesten alle om bord omkom, skriver Asbjørn Kvalbein, som har fortalt historien på norea.no.

Da fru Spafford fikk høre at skipet holdt på å synke, skal hun ha knelt og bedt til Gud sammen med barna sine. Hun ba om at de måtte bli reddet, men også om at de måtte være villige til å dø, hvis dette var Guds vilje. Kort tid etter ble tre av barna feid over bord av bølgene. Like etter glapp det minste barnet ut av armene til moren.

«Saved alone» (reddet alene) lød telegrammet hun senere sendte til ektemannen.

Mens Horatio Spafford utøste sin fortvilelse for Gud, skal han ha opplevd en uvanlig fred. Senere skrev han salmen som han ble verdenskjent for:

2. Om Satan enn raser, om prøvelser er nær, i Kristus jeg finner min ro. På korset han seiret mot ondskapens hær og har frikjøpt min sjel med sitt blod.

Blant alle innspillingene av denne salmen, er Hillsongs kanskje blant de kjente i senere tid. Etter en voldsom flom i Queensland i Australia i 2010, spilte Hillsong inn en versjon som klatret høyt på australske hitlister.

3. Å salige tanke, vår sorg til glede vendt, all synd er på korset betalt. For intet er unntatt, og intet ble glemt, med sitt blod han utslettet det alt!

4. Og snart kommer dagen da tro til syn blir vendt, vår Frelser i skyen vi ser. Basunen skal lyde, vår strid er nå endt, det for evig er vel med min sjel.