Det siste året har hun snakket mer med Gud enn noen gang før

«Jeg oppsøker sjelden savnet, men jeg rømmer heller ikke fra det,» skriver Gylver i boken som har fått tittelen «Midt i alt som er».

Her deler hun sin personlige kjærlighetshistorie om ektemannen Lars Kristian som hun tilbrakte nesten to tredeler av livet sammen med før han døde av kreft i fjor sommer.

– Det er den mest personlige boken jeg har gitt ut, sier hun.

Mange timer på tog

Det er travle tider og mange timer på tog for den miljøbevisste presten. I løpet av en uke skal hun reise tur-retur Voss, Trondheim, Bergen og Molde på diverse bokhandlermøter.

Samtalen med Gylver skjer på telefon. Hun er på vei ut av leiligheten sammen med hunden Milla. Hun har nettopp hatt besøk av sin mor og har slått om fra østlandsk til bergensk.

– Jeg bodde i Bergen fra jeg var fire til sju år, og mitt «hjemmespråk» er bergensk, forklarer Gylver.

Prest, ikke sørgende

Hun arbeider som prest i Fagerborg kirke i Oslo og setter ritualene svært høyt. Å forrette i begravelser har gått fint etter at ektemannen døde, skriver hun i boken. Men i bryllup kan hun noen ganger kjenne på klumpen i halsen når hun spør parene om de vil elske og ære den andre i gode og onde dager inntil døden skiller dem.

Nylig satt hun på Lovisenberg sykehus sammen med en pasient som døde et par uker senere. Ett år tidligere satt hun på det samme rommet med Lars Kristian - kort tid før han døde.

Men selv om situasjonene ligner, har hun en sterk bevissthet om at hun er presten og ikke den sørgende.

– Samtidig holder jobben meg fast i eget sorgarbeid på en god måte, fordi jeg stadig møter døden og ulike sorger i andres liv.

Det siste året har alle barna flyttet ut. Hjemme i leiligheten har de gått fra å være fem personer til en. Alle har sørget sammen og hver for seg.

Sørge med ulik tro

I tillegg til henne har den yngste sønnen, Noah, vært offentlig med sin sorg. Ved flere anledninger har mor og sønn blitt intervjuet om det å sørge med ulik tro i en familie.

– Det er deilig å oppleve hvor lite truende det er for barna at vi tenker ulikt. Det tenker jeg er en god attest, sier Gylver.

Ungdommene i huset har også lært henne om ung sorg og nødvendige grenser.

– Mine ble ganske ukomfortable når voksne de ikke hadde et veldig nært forhold til kom og ville snakke med dem om sorgen over Lars Kristian, selv om det var uttrykk for omsorg og godt ment.

– Deres egne venner var naturlig nok mye flinkere til å se an situasjonen. Om mine ungdommer ville gråte, satte vennene seg ned sammen med dem. Om de bare ville skate, tulle og snakke om andre ting, så gjorde de det.

Gylver forteller at hun har blitt mer bevisst på å ikke gå for tett på barn og ungdom i slike situasjoner, om hun ikke blir invitert inn.

Eksistensiell beredskap

I samtlige intervju har Gylver snakket om det hun kaller «eksistensiell beredskap», et tema hun skriver om i boken. Hun og familien har stått i noen tøffe runder de siste årene.

I 2017 var det nære på at hun mistet livet i en sykkelulykke, og i 2020 fikk Lars Kristian konstatert at han var alvorlig kreftsyk. I alt dette har hun erfart troen som en ressurs og ikke en byrde.

– Jeg opplever at det er stor bærekraft i en tro som snakker ærlig om livet og virkeligheten. En tro som fastholder Guds nærvær og kjærlighet midt i alt det onde og vonde, sier hun.

Det siste året har hun snakket mer med Gud enn noen gang før og kjent på et kraftfullt nærvær i den andre enden.

Redd for å bli glemt

Lars Kristian delte ikke hennes tro, men var ikke redd for å dø. Han var derimot redd for å bli glemt. Daglige ritualer blir for Gylver en stadig påminnelse om hennes elskede, som kjennes godt og riktig.

Hun har beholdt bursdagen hans som kode på telefonen og har et bilde av de to på laptopen. Hver gang hun åpner den, stryker hun over ansiktet hans. Og om natten sover hun under ett av kunstverkene hans; et par gylne, fargeglade øyenstikkvinger forstørret til godt over en meters lengde.

«De er blitt mine englevinger, og hver morgen berører jeg dem før jeg står opp, takker for min elskede og overgir ham i Guds hender,» skriver hun i boken.

Det siste året han levde, ble det viktig for Gylver å veksle på å gå inn og ut av sorgen.

– Det var viktig å pushe ungene litt på det også, for hvis man bare er i sorgens rom, blir det uutholdelig. Men hvis man ikke er der i det hele tatt, får man ikke bearbeidet noe sorg underveis.

– Jeg sørger og savner

Gylver skriver sterkt om hvor tøft det var å miste. Samtidig har hun kjent mye på glede det siste året. I boken skriver hun følgende: «Jeg er så takknemlig for at vi fikk et år. Og at vi ikke fikk mer. Jeg sørger og savner.»

– Noen vil kanskje stusse på at du er glad det ikke ble lenger?

– Min erfaring er at veldig mange vil ha den de elsker hos seg lengst mulig, nesten uansett situasjon. Den siste tiden kan være både ufattelig vond og fin på samme tid. Men både Lars Kristian og jeg kjente på en ambivalens hele veien: vi ville holde igjen og ta vare på hvert minutt vi fikk sammen. Samtidig ønsket vi bare få det overstått. Det var uutholdelig når han de siste månedene hadde så store smerter og kjempet med å få puste.

«Vi både lever og dør hele tiden»

Fra å ha levd hver sine liv, han som kunstner og hun som prest, ble de den siste tiden tvunget sammen på heltid, både på grunn av kreften og covid.

– Det kjentes veldig riktig, men det var også veldig krevende, sier hun.

I boken skriver Gylver om en samtale fra en tur sammen med hunden Milla. «Det er litt vanskelig å finne ting å snakke med deg om. Enten blir det for mye død og sorg i det, eller så blir det så uviktig,» sa Lars Kristian.

Sorg kan være motsetningsfylt

Lars Kristian døde 4. juni 2021. Dagen etter dro hun til Tjuvholmen et par timer mens barna var ute.

På NRK Ytring skriver hun at midt i horden av tilsynelatende glade tjueåringer kjente hun plutselig en glede over sola og sjøen. Samtidig slo det henne hva andre måtte tenke om henne hvis de visste at hun nettopp var blitt enke. Hun tenkte at mange andre sørgende nok kjenner enda mer på egne eller andres forventninger til hvordan man skal sørge «riktig» og valgte å være offentlig om sin sorg.

Hun fikk mange tilbakemeldinger, og en ung mann takket henne for det hun skrev. «Det gjorde at jeg valgte å takke ja til en hyttetur med kamerater uken etter at kona døde, og det gjorde meg godt,» skrev han.

Tung, men ikke farlig

I boken skriver Gylver at sorgen oppleves tung, men ikke farlig. «Bare sånn at det fineste alltid også blir det vondeste.»

– For når jeg opplever noe fint, ikke minst med barna, er jo han den jeg helst ville delt det med, sier hun.

Etter at Lars Kristian døde, har hun opplevd det meningsfullt og lite krevende å bli intervjuet.

– Når man nettopp har opplevd å miste, hører folk bedre etter, selv om det kanskje er vondest mye senere. At jeg fikk bruke det offentlige rommet til å snakke om sorg og sorgarbeid, har betydd mye for meg. Ikke minst på grunn av alle de tilbakemeldingene jeg har fått fra andre som kanskje er i sorg selv.

Gylver håper at hun har fått bidra til viktige sorgsamtaler.

– Kan du se for deg at du våkner opp en dag og ikke har sorgen som et konstant bakteppe?

– Jeg vet ikke. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det ville være å våkne og ha det samme synet som jeg hadde før sykkelulykken i 2017. Hvordan ville det være å ha sidesyn og ikke alltid kjenne seg svimmel? Sannheten er at jeg tenker sjelden på det, fordi jeg ikke lever med smerter. Så hvor mye forskjell ville jeg merket om sorgen ikke var der lenger? Jeg tror faktisk ikke det ville blitt så merkbart, fordi sorgen er en del av meg, samtidig som jeg kjenner gleden ved å leve.