Det siste året har Marte (24) stadig opplevd å få ord og bilder om fremtiden

Det er natt. Marte Skutlaberg ligger og svetter på rommet hun deler med flere jenter fra disippeltreningsskolen.

Med jevne mellomrom rister hun av seg ekle, små ormer som beveger seg over armer, ben og hals.

De fem-seks centimeter lange krypene er likevel ikke det verste med å bo på øysamfunnet i Stillehavet der hun befinner seg.

Den åndelige kampen er verre, men den må vi vente litt med.

– Vet vi hva vi gjør?

Marte Skutlabergs misjonsinteresse strekker seg langt tilbake i tid.

Frem til hun var 11 år, bodde hun med foreldre og to brødre i Norheimsund i gamle Hordaland fylke.

Deretter flyttet familien til Bergen. De hørte til i Misjonssambandet der Marte stadig fikk møte misjonærer som var på hjemmebesøk.

Hun husker godt at hun som barn sang de kjente misjonssangene.

– Vet vi hva vi gjør når vi synger «Jesus her er jeg, send meg»? spør hun og ler en trillende latter.

Ledet et misjonsprosjekt

Tredje året på videregående ble hun leder for misjonsprosjektet på Kongshaug, et musikkgymnas utenfor Bergen.

Det resulterte i at hun reiste på en tur til Elfenbenskysten der hun fikk se misjonsarbeidet med egne øyne.

– Å erfare hvilke relasjoner en kan få med mennesker, var et høydepunkt, sier hun.

Misjonssambandets bibelskole på Fjellhaug ble neste stasjon. Det brakte henne til et nytt misjonsarbeid, denne gangen i Indonesia.

– Jeg fikk se hvordan Gud jobbet i livene til menneskene der og fikk være med å spre Guds sannhet og kjærlighet til den enkelte.

Marte følte seg levende. Det var som både hode, hjerte og kropp var aktivisert og hun ble en mer komplett utgave av seg selv, forteller hun.

Tvilte på at hun skulle bli misjonær

Da hun kom hjem, bestemte hun seg for å ta en bachelor i utviklingsstudier ved OsloMet.

Det førte til at hun fikk tilbringe et halvt år i Uganda og like lenge i Costa Rica. Selv om hun ikke var utsendt av en kristen organisasjon, opplevde Marte at det var åpne dører for tjeneste der hun kom.

– Jeg fikk anledning til å bringe Jesus inn i menneskemøtene i nabolaget, sier hun.

At hun skulle bli misjonær, tvilte Marte sterkt på. Hun kjente derimot på en visshet om at Gud hadde en plan med livet hennes og at han ville åpenbare den i sin tid.

Skulle sette jenter i frihet

Det første hintet om at hun skulle bli utsending for Gud i et annet land, kom i begynnelsen av september i fjor, rett før hun reiste til Ungdom i Oppdrags base på Hawaii for å jobbe som frivillig der.

Hun ble med på en kvinnehelg på den norske hovedbasen på Grimerud . Dagene skulle brukes til å finne ut hva Gud hadde lagt ned i akkurat henne, og hva han ville bruke henne til i tiden som lå foran.

En kveld ble deltakerne bedt om å forsøke å lytte til Guds stemme i to-tre minutter. Brått skjøt en tanke ned i Marte. Det var som hun hørte at hun skulle arbeide for å sette jenter i frihet, forteller hun.

Vestlendingen forstod ikke selv hva som lå i ordene.

– Jeg spurte meg selv om dette kunne være et kall, men ante ikke svaret.

Hun lot spørsmålet ligge. Hvis det var fra Gud, ville han plukke det opp igjen og forklare, resonnerte hun.

– Jeg husker at jeg syntes det var interessant, men skrev det bare ned i notatboken min.

Ville farte rundt på øya

Snart var hun på plass på Hawaii. Hun forventet ikke at Gud skulle vise henne store ting.

Tvert imot var hun fornøyd med å jobbe som frivillig fra 07.00 til 15.00 hver dag og ha fri til å farte rundt på øya i helgene.

Likevel opplevde hun flere ganger det hun kaller profetisk tale mens hun hadde denne tjenesten.

– Folk delte ord og bilder med meg, noe jeg ikke hadde opplevd før.

Første gang det skjedde var 30 av de frivillige samlet i et lite klasserom. Mot slutten av møtet gikk Marte frem til forbønn.

Taleren, en av de internasjonale lederne for UIO, Frenchie Gamero, la en hånd på skulderen hennes. Før han ba, sa han til Marte at han så henne lede kvinner ut i frihet.

– Jeg hadde aldri møtt denne mannen før. Han ante ikke hvem jeg var, men han lyttet til Gud.

Som Debora

Enda en opplevelse gjorde inntrykk på henne. De frivillige var samlet i det samme klasserommet da hun fikk en lapp fra en jente som tilfeldigvis hadde funnet veien til møtet.

– Under lovsangen hadde Gud gjort henne oppmerksom på meg.

På lappen hadde DTS-studenten skrevet at hun var blitt minnet om historien om Debora i Dommerne 4 og 5. «Jeg tror du har en salvelse til å være en mor for nasjonene, slik Debora var,» skrev hun.

– Jeg ble satt ut og lurte på hva dette skulle bety.

Med en fakkel i hånden

Marte sier at hun tok disse budskapene med en klype salt, men skrev også dem ned i notatboken sin, slik hun hadde gjort under kvinnehelgen på Grimerud.

– Jeg tenkte at hvis dette var fra Gud, så ville han vise det i sin tid, og at hvis det ikke var det, så hadde ikke noe farlig skjedd.

Under en lovsangskveld for hele basen kom en venninne bort til Marte. De to hadde ikke snakket sammen om hva som var Martes kall.

Nå så venninnen Marte for seg i det hun løp med en fakkel i hånden gjennom en folkemengde som bestod av svarte kvinner.

– Mens jeg gjorde det, fikk deres fakkel lys, gjenforteller hun.

Marte syntes det var rart at kvinnene var svarte. Hun hadde jo vært i Afrika uten å ha opplevd at hun skulle tilbake dit. Hun overlot det til Gud.

Hadde fordommer mot UIO-ere som bare ventet

Neste stopp var New Zealand hvor hun skulle ta en disippeltreningsskole selv i regi av Ungdom i Oppdrag. Marte ble plassert i sovesal med ni andre jenter.

På puten lå et kort med et bibelvers. Der skrev lederen at hun var blitt minnet om historien i Dommerne 4 og 5 om Debora, og at det var som Gud sa at Marte hadde en salvelse til å være en mor for nasjonene.

– Da begynte jeg å be.«Hva holder du på med nå, Gud?», spurte jeg.

Fremdeles var det uklart for Marte hva som lå i budskapene. Hun skrev det hun erfarte og lot DTS-en gå sin gang. Ofte satt hun i solveggen utenfor kapellet om morgenen og ba.

«Dette er på mitt hjerte, Gud. Hva er på ditt?», kunne hun spørre. Å vente var vanskelig. Hun ønsket å vite hva hun skulle og ta valgene som trengtes for å komme dit.

– Jeg hadde fordommer mot UIO-ere som bare satt og ventet på Gud. Kanskje var det derfor Gud ville lære meg å stole på ham og at mulighetene skulle finne meg, uten at jeg skulle oppsøke dem.

Å feile betyr noe nytt

Ventetiden ga henne anledning til å forstå at hun bar på en frykt for å feile, frykt for ikke å oppfylle familiens forventninger. Og hennes egne.

Det handlet om å slå seg ned, få en fast jobb, leve i stabilitet og kanskje gifte seg.

– Jeg delte bekymringene mine med mentoren min og begynte å redefinere hva det vil si å feile.

I dag betyr ordene noe nytt for den norske 24-åringen. Å feile betyr å ikke holde seg nær til Gud, å ikke gå når Gud kaller, eller å ta oppdraget i egne hender fremfor å la seg lede steg for steg.

I ettertid er hun takknemlig for prosessen som endte utenfor kapellet med at hun spurte Gud hva hun skulle gjøre. Da hun lukket øynene så hun plutselig en vegg som kom nærmere og nærmere helt til hun hørte at noen sa stopp.

– Det var som Gud sa: Marte, stol på at jeg har kontroll. Stol på min tid.

Vasket kvinnenes føtter

Vestlendingen dro på såkalt «outreach» med teamet sitt til Vanuatu, en øystat i den sørlige delen av Stillehavet med omtrent like mange innbyggere som Bergen, 300.000.

Det var her vi innledet Martes historie.

Hit opplevde at hun ble ledet av Den hellige ånd på en helt ny måte, som hun ikke hadde erfart tidligere.

– Jeg kunne komme i samtale med mennesker, og plutselig var jeg i gang med å fortelle om Jesus. Flere ganger satt de med tårer i øynene fordi de var blitt rørt av det jeg sa.

Ved en anledning var hun i en landsby sammen med noen andre jenter på teamet. De fikk dele vitnesbyrdene sine og betjene kvinnene.

– Vi opplevde at Den hellige ånd minnet oss om å vaske føttene deres, og vi spurte derfor de som tilrettela lokalt om det var greit.

Enda forundres Marte over hvordan de sterke kvinnene nærmest hadde knekt sammen og begynte å gråte, en etter en.

– Det var så fint å få være Jesu hender og føtter overfor disse kvinnene som ofte ikke blir sett i et mannsdominert samfunn.

– Masse svart magi

At hun skulle tilbake til Vanuatu var likevel ikke det første på ønskelisten til Marte.

Varmen, kravlende kryp om natten var en ting. Men det var den åndelige kampen som tok mest på.

Marte forteller om en natt da jentene våknet og opplevde at de så en svart skikkelse i rommet. Den beveget seg i hennes retning, men hun klarte ikke å skrike fordi hun var fullstendig paralysert av frykt.

– Jeg bare ropte «Jesus» og satte på lovsang i en time til jeg klarte å sovne.

Da flere erfarte den samme frykten ba jentene for hverandre i lag. Først da slapp den taket.

– Det er masse svart magi og den åndelige verden fremstod som tydelig.

Ord, bilder og profetier klikket på plass

At Marte snart skal reise tilbake til Vanuatu henger sammen med det som skjedde mot slutten av oppholdet i det lille landet hvor tre av fem kvinner har opplevd fysisk og/eller seksuell vold av ektefelle eller partner.

Ungdom i Oppdrag har engasjert seg i en medisinsk klinikk som driver gratis helsetjeneste for kvinner og barn, Pacific Reach.

En av lederne kom til Marte og spurte om hva hun ønsket å arbeide med fremover. Hun forklarte om det uforståelige kallet om å sette kvinner i frihet.

Da nevnte lederen programmet «Keep Safe», et forebyggende tiltak mot seksuelle overgrep. Marte svarte at det ikke var noe for henne.

Men da hun kom hjem til basen var det som om alle ord og bilder og profetier som hun hadde fått det siste året plutselig «klikket på plass».

– De passet med at jeg skulle være i Vanuatu.

Ba om tegn

For sikkerhets skyld ba Marte om noen tegn fra Gud. Ett av disse var at lederen i Keep Safe skulle ta direkte kontakt med henne.

Et annet tegn (som hun erkjenner var direkte frekt å be om) var at hun skulle få høre at de andre på teamet kunne dra, men at hun måtte bli. Også det skjedde.

Mentoren på New Zealand sa at tiden var kommet for å stole på Gud.

– Det ble tydelig at Gud ville ha meg her.

– Gud ser

Avgjørelsen har ikke gått forbi uten motstand.

En dag syntes Marte det hadde vært vel mange kritiske kommentarer til valget hennes.

Samme kveld kom en mann bort og ba henne verne om kallet og ikke bry seg om det andre sa.

– Det minnet meg om at Gud ser og at jeg ikke trenger å frykte.

Når Salem, NLMs menighet i Bergen, ber for Marte før utreise, blir hun stående alene. Hun erkjenner at hun innskrenker antallet mulige ektemann betraktelig ved å reise til Vanuatu, men erfarer at Gud har talt også når det gjelder dette.

– Slik jeg opplever det, sier han: Marte, du trenger bare én mann. Tror du ikke at jeg har makt til å finne ham?

Dagen opplyser om atMarte Skutlaberg jobbet som sommervikar i avisen i 2022 og 2023.