Det tar kun minutter før bibelcampen er fullbooket. Hvorfor er den så populær?

Når april kommer og det åpnes for påmelding til bibelcampen på Fangekasa, går det bare noen minutter før stedet er fullbooket. De som var her i fjor og året før og året før der igjen, vil tilbake på nytt og på nytt.

For mange familier er sommeren aldri den samme uten et opphold her i grensetraktene mot Sverige. De simpelthen må tilbake. Ikke minst sørger barn og unge for at sommertradisjonen opprettholdes. De har gode venner de skal treffe, og da duger Legoland eller Liseberg i beste fall i et par dager.

Slik har det vært mer og mindre i 40 år på den gamle husmannsplassen ved Aremarksjøen. Så lenge er det siden det første stevnet på Fangekasa misjonssenter, og årets sommersesong avrundes 21. juli med jubileumsfest.

Tre generasjoner

Midt i alt som skal ordnes i en hektisk ferietid, står Vidar Førrisdahl-Johansen med begge beina. Skjønt står. Vidar bærer tilnavnet «Han som løper». Den slanke daglige lederen på Fangekasa ser ikke hensikten med langsom gange, men småløper fra ett gjøremål til det neste. Det er ikke tilfeldig at det er akkurat han som bekler rollen. Uten å vite det selv, begynte han å aspirere til den tidlig på 1980-tallet, mens forberedelsene til den første Fangekasa-sommeren pågikk. Det var hektisk. Dagen før stevnestart var ikke badegulvet ferdig, og kjøkkenet manglet godkjenning. Noen måtte trå til.

– Jeg husker vi sveiste gulvbelegg på badet den siste kvelden, sier 53-åringen som bare var 13 da han første gang bidro med glød i det praktiske arbeidet. Alt da trivdes han godt i tros- og arbeidsfellesskapet på leirstedet.

– Det kom en kar som skulle feriere her og som var håndverker. Han lå hele den siste natta på knærne mens han ordnet kjøkkenet, skyter Tore Johansen inn.

77-åringen er Vidars far og sto midt i prosessen da det ble bestemt å satse på Fangekasa som en møteplass for ungdom. Den tidligere ordføreren i Aremark satt i det første styret og engasjerte seg sterkt fra første stund. Nå er tredje generasjon kommet med. Kristian Petrus er en praktisk anlagt 15-åring som følger i fars og farfars fotspor og jobber her i juni og juli.

Få ansatte

Det er i det hele tatt mange som har hatt omsorg for Fangekasa og bidratt med materialer, ekspertise, penger, forbønn og dugnadstimer i et antall bare Gud har full oversikt over.

Fangekasa er i bruk fra mai til oktober, men ansatte har det vært få av.

– Det både er og har vært masse dugnadsarbeid her, sier Vidar som nå i sommer får hjelp av et par vaktmestre og et knippe unge sesongarbeidere. Siden februar har han også hatt Ole Kristian Tjernæs med seg som administrasjonskonsulent i en 30 prosents stilling.

Vidar Førrisdahl-Johansen beskriver den unge utgaven av seg selv som stille og beskjeden. Fra midt på 80-tallet delte han sommertida mellom Fangekasa og kirkelig sektor der han var plenklipper mellom gravsteinene. Han avspaserte så han kunne sykle til Fangekasa og være lydtekniker der og få med seg bibeltimene. Så tråkket han tilbake til jobben på kirkegården.

– Folk spurte hvordan jeg orket, men for meg var det et merkelig spørsmål. Det var ikke et ork å jobbe her, men et privilegium. Det var artig og lærerikt, og jeg trivdes, sier Vidar som er radio- og TV-mann med utdanning fra Gimlekollen og tok opp alle bibeltimene på Fangekasa.

– Jeg har de kassettene fortsatt, forteller han til Kristelig Pressekontor.

Vidar deler stadig tida si mellom kirken og Misjonssambandet. Han har nemlig avansert til kirkeverge i Aremark og er ofte å se på kirkegården slik som i sin plenklippende ungdom.

På Fangekasa som i samfunnet ellers er det mye kontorarbeid og formaliteter å ta seg av, og for tre år siden ble det behov for å lønne en daglig leder. Styret dro ikke langt for å finne sin kandidat. Vidar var opptrent fra før senteret ble etablert og fikk selvsagt jobben.

– Jeg har så å si vokst opp her og kjenner plassen, sier Vidar som mener det kunne trenges noen i full stilling hos begge arbeidsgiverne hans. Men beinflyr gjør han jo uansett.

Slik begynte det

Far og farfar Tore forteller at det måtte en ivrig sunnmøring til for at senteret skulle bli etablert: – Det startet da daværende kretssekretær Sveinung Lianes var på et ungdomsmøte i Halden sent på 70-tallet. Der spurte han om noen visste om et sted som egnet seg til et ungdomssenter.

Lianes fikk svar fra Carsten Winsvold som eide Fange gård og husmannsplassen Fangekasa som bare hadde en låve og et lite, rødt våningshus med noen små jordlapper med fjellskjær og skog rundt. En regntung dag dro kretsstyret på befaring.

– Det var grått og trist, og stemningen var ikke høy, sier Johansen og forteller om ei and som kom svømmende nordfra på Aremarksjøen. Da bemerket et styremedlem spøkefullt: «Skal vi ta dette som et tegn på at vi skal satse på stedet?»

– Noen mente vel at det i så fall burde vært ei due, sier Johansen og opplyser at det ikke ble fattet noe vedtak i gråværet. Dessuten var det noe skepsis i hovedstyret for Norsk Luthersk Misjonssamband mot et nytt leirsted. Ingen strategidokumenter nevnte heller at det burde startes bibelcamp langt inn mot svenskegrensa. Men stjernepredikanten John Olav Larsens bibelcamp på Justøya ved Lillesand var nok en modell. Og så var det altså en visjonær sunnmøring med gründergener i bildet.

– Sveinung Lianes ga seg ikke. Det var hans pågangsmot og syn for saken som gjorde at dette ble et sted for ungdom med bibelcamp og misjonssenter, sier Tore Johansen til KPK.

Lianes fulgte opp i handling og ga seg sammen med gode allierte til å rydde skog med motorsag da de nødvendige vedtakene etter hvert var gjort. 23. april i 1984 ga styret klarsignal til å reise sanitærbygget. 16. juli samme sommer fant innvielsen sted.

– Utrolig at det gikk

– Her var det ingen nøling?

– Nei, og det er nesten utrolig at det gikk. Men vi hadde dyktige håndverkere med oss, sier Tore Johansen som forteller at Misjonssambandet først leide stedet. I 1990 fikk de kjøpe Fangekasa for 600.000 kroner. En velvillig innstilt eier hadde plassert den årlige leien på konto, og alt som var innbetalt, ble overraskende trukket fra kjøpssummen.

– Både brukere og ansatte trives åpenbart her. Hva er det beste med jobben på Fangekasa?

– Det er når sesongen starter og det begynner å strømme på med bobiler og folk, når grillukta svever over området og «Navnet Jesus blekner aldri» lyder ut gjennom døra fra møtehallen. Det er det beste, sier en nesten henført daglig leder.

Så må han løpe.