Dette er en historie om Dagfinn og om Gud

Vi velger ikke hva vi husker. Men vi husker noe av det som gjorde inntrykk på oss. Slik har jeg det med en episode som fant sted for rundt 20 år siden. Den illustrerer noe av det aller viktigste i den kristne tro.

Vi befant oss i et møterom i andre etasje i Bergen rådhus. Det var en lørdag, og vi var samlet på et seminar om Jesus som forbilde. Det var ikke et spesifikt kristent møte, men et seminar som het «Forum for tro og verdier». Blant talerne denne dagen var Dagfinn Høybråten og hans kone Jorunn.

Dagfinn Høybråten var allerede på denne tiden et godt kjent mann i norsk offentlighet. Jeg tror dette må ha vært mens han var statsråd. Han ble helseminister allerede i den første Bondevik-regjeringen i 1997, og var i en periode også trygdedirektør. Med tiden ble han KrF-leder, og senere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Der er han nå i ferd med å gi seg.

Jeg husker ikke så mye av hva Høybråten sa denne dagen. Det er ikke så rart, for vi glemmer mesteparten av det vi hører.

Men det er en setning Høybråten sa som har festet seg. Jeg tror det har sammenheng med at vi som arrangerte dette seminaret hadde diskutert litt hvor «kristent» det kunne være, uten å bli utilgjengelig for dem som ikke nødvendigvis var troende, men som likevel var interessert i personen Jesus. Høybråten var selv en av dem som hadde etablert dette seminaret, som hadde foregått på Stortinget i flere år allerede.

Nå stod altså Dagfinn Høybråten foran forsamlingen og formidlet noe jeg umiddelbart tenkte var det man på bedehuset i gamle dager kalte en minnelse, og som man i frikirkelige sammenhenger kaller «et ord fra Gud». Han brukte ikke selv slike begreper, men som tidligere medlem i Oases lederskap visste jeg at Høybråten var fortrolig med en slik tenkemåte.

Det han derimot gjorde, var å si helt enkelt omtrent som dette: «Jeg tror det er noen i rommet her som trenger å høre at de er elsket». Det var det hele.

I årene etterpå har jeg nokså ofte tenkt på dette utsagnet. Kanskje særlig når debattene er intense og behovet for å nå frem med sine egne ståsteder er ekstra stort.

Da er det nyttig å minne om det apostelen Paulus skriver i sitt brev til Titus: «...det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene».

Dette er ikke noen kontrast til kristen teologi for øvrig, verken når det gjelder etikk eller andre områder. Det er likevel en umistelig påminnelse om det som er helt grunnleggende i kristen tro.

Når jeg våkner om morgenen, om jeg er lett eller tung til sinns, om ting går bra eller dårlig rundt meg, kan jeg huske at dypest i min identitet ligger det noe som Gud har gitt. Jeg trener ikke gjøre meg fortjent til å være elsket av Gud. Og Guds kjærlighet er like stor overfor andre mennesker, inkludert de menneskene jeg ikke liker. Det er noe å tenke på, når jeg snakker om andre, når jeg tenker på andre: tar jeg høyde for at jeg nå forholder meg til et menneske som Gud elsker?