«Dette skal dere ha til tegn

»

Med glimt fra julens historie om da Gud ble menneske, velger jeg meg noen tegn. Uttrykket «Don't get lost in a sentence» sier noe om å ikke gå seg bort i detaljene, men heller se på helheten. Noen ganger kan det likevel være interessant å fokusere på detaljene, nettopp for å se om de kan si noe om en større sammenheng. Kan kommategnet, spørsmålstegnet, punktumet og utropstegnet si oss noe om den store fortellingen?

Kommategnet

Troen hviler som kommategnet, med stødig puls i fosterstilling. Med krum hals skyver det seg rolig inn, der det ser ut som alle seter er opptatt. Der skaper det seg plass, midt mellom tilskuernes rader. Det bukker inviterende til sin leser og dytter litt på det som kommer etter.

Tegnet våker tålmodig i kulissene, mens scener fra et liv spiller seg ut. Der venter det på at ordene blir for mange og setningene for lange, og markerer så at det er tid for å trekke pusten i rekken av bokstaver. Så lirker det seg inn, for å støtte og hjelpe sin leser og medspiller til å se meningen med det hele igjen.

Det kom et tegn til jorden, og i adventstiden venter vi på ham som skal komme, 
Adventus Domini – Herrens komme. 
Og den gang som nå, finnes han ikke alltid der vi mennesker leter først.

«Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Lukas 2,12)
. Og som kommategnet venter tålmodig på sin leser, venter troens opphavsmann på sine. Tegnet og Jesus vinker og ber oss om å følge etter: «Kom ‘a»

Spørsmålstegnet

Spørsmålstegnet reiser seg fra tilskuerbenken i et forsøk på å komme seg på banen. Der står det spørrende som en bue i spenn. Vil det treffe blink? Vil spørsmålet finne sitt svar? 
På dens rygg bæres tvilen rundt og etterlater seg en åpning. Tvilen kiler seg inn i bombastisk betong og gir vind i fjærlett tro.

Det virker ikke som om Gud er redd for dette tegnet og de kvaler og spørsmål som følger med det. Men hvordan, når og hva Gud svarer, får heller stå ubesvart.

Det krever mot å stille spørsmål. Om det er spørsmål som ikke har blitt stilt til uuttalte normer, skrevet med usynlig blekk, eller om det er spørsmål som må stilles igjen og igjen. Det utfordrer og prøver oss. Kanskje er det først etter at tegnet har fått gjort sin virkning og arbeid, at troen virkelig kan finne landingsplass og feste.

Det var noen vismenn fra Østen som også lette etter svar. 
«Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham» (Matt 2,2).

Spørsmålet deres skapte uro, og av sikkerhetsmessige årsaker måtte de finne en annen vei hjem. Men de fant ham til slutt, og fikk gitt gaver og hyllest til den nyfødte kongen i krybben.
 Har du lett etter noe, eller stilt spørsmål som har gjort at du har måtte finne en annen vei?

Punktumet

Punktumet borer seg inn i papiret fra en penn som har bestemt seg for å avslutte sin setning. Der ruller det seg sammen som om det går i hi for vinteren. Prikken på papiret har landet og truffet sitt mål. Det som har vært, er over, og nå kan fortsettelsen komme.

Selv om det er viktig å være åpen for nye muligheter, er det også viktig å ta noen beslutninger om hva vi skal sette vårt punktum bak. For å komme videre i livet og i troen, trenger vi å bestemme oss for hva vi vil, og hva vi tror på. Så gjelder det å finne ut hvor og når det er tid for å sette punktum.

Karl Ove Knausgård sa etter sitt sjette og siste bind av «Min kamp» at han gjennom hele skriveprosessen visste at dette var det rette stedet å sette punktum. Etter seks bøker var det over.

Å utsette seg for Gud

I Johannes står den korteste setningen det i vår norske bibel er satt et punktum etter: 
«Jesus gråt.» Han viser at gudesønnen også er menneske og gråter når vennen Lasarus er død.

Det ble heldigvis ikke det endelige punktumet i den historien. Jesus kom for å seire over døden ved å gi sitt liv. Først da kunne han sette sitt punktum. 
Jesus markerer et før og et etter. Det som har vært er forbi, nå skjer det noe nytt.

Lukas 2 starter med en erklæring om noe nytt på gang: 
«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall.»

Josef og høygravide Maria er to av menneskene som nå må reise. Og fødselen som skjer underveis blir starten på vår nye tidsregning: e.Kr.

Utropstegnet

Utropstegnet spretter opp som korken i champagneflasken. Dette tegnet er «all in» og har ingen planer om å forholde seg nøytralt eller nøkternt til noe som helst! Det har ikke kommategnets tålmodighet, eller spørsmålstegnets undring og nysgjerrighet. Det er heller ikke alltid veloverveid som punktumets avrundinger. Med stor pasjon står det energisk bak sitt opphavs engasjement og overbevisning.

Som en soldat i givakt står tegnet klart til å sette i gang. Kom igjen! Alt er mulig! Stå på! 
I kraft roper det ut: Dette lever jeg for! Dette tror jeg på!

Livets spill

Det første utropstegnet i juleevangeliet står bak oppfordringen:
 «Frykt ikke!» Kanskje fordi vi mennesker ofte gjør akkurat det. Det er ikke alltid lett å leve, og det er ikke alltid vi har et utropstegn bak det vi opplever i livet.

Utropstegnet er også en understreking av det som er viktig: Ikke vær redd, det finnes en kjærlighet som har kommet til oss. 

Det kom et tegn til vår verden. Et kjærlighetstegn. En bro fra himmel til jord. Med håp og med kraft. Jesus Kristus, Guds sønn, vår frelser. Han kom, han kjempet og vant over alt du og jeg kjemper med og kommer til å kjempe med.

Troen rommer vårt komma, vårt spørsmål og vårt punktum. Den har også utropstegnet i seg. Som når himmelen møter jorden en kveld, hos en flokk med gjetere. En himmelsk hærskare kommer med gode nyheter, en frelser for folket.

Julefortellingens andre og siste utropstegn finner vi bak englenes begeistring og lovprisning den natten:

«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»

De har vært gift i 20 år, men underordning har aldri vært et tema