Døden før syndefallet

«No matter what you say (or write) about the early chapters of Genesis, you are in a lot of trouble with a lot of people.» Slik skrev professor i Det gamle testamentet, Richard Averback, nokså treffende om den betente diskusjonen som omhandler skapelse og evolusjon.

Hans skarpe observasjon viser seg også til å være sann i vår norske kontekst, der kristne med ulike syn jevnlig diskuterer dette med utestemme.

Det er stor forskjell på å tro at Gud skapte universet, jorden og alt som er på den for kun 6000–10.000 år siden, slik ungjord-kreasjonister gjør, og å tro på skapelse for drøye 14 milliarder år siden, med utvikling over lang tid.

Derfor forstår jeg at dette er et tema som tidvis hindrer kristne fra å arbeide sammen. Samtidig kan jeg ikke annet enn å starte denne ukens Grill en Kristen-svar med å påpeke at kristne er forpliktet til troen på at Gud har skapt himmelen og jorden. Nøyaktig hvordan Gud har skapt, er vi frie til å tenke ulikt om.

Kirkefaderen Augustin gir oss den beste formelen for hvordan håndtere uenighet i det kristne felleskapet: «I det essensielle – enhet. I det ikke-essensielle – frihet. I alt – kjærlighet».

Syndefallet ledet til død – men for hvem?

Det virker som at spørsmålsstilleren mener det er vanskelig å forene tro på Bibelen og tro på evolusjon. Dette fordi evolusjon innebærer en nærmest uendelig lang rekke av død hos dyr, både på land, i vann og blant fuglene i luften. Når da Bibelen sier at døden kom med synden, blir den kristne som tror på evolusjon stilt ovenfor et dilemma.

Men dilemmaet er løselig dersom man leser Bibeltekstene nøye.

La oss for eksempel ta en titt på en av de mest brukte tekstene i diskusjonen av syndefallets konsekvenser, Romerbrevet 5:12.

«Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet.»

Det at teksten spesifiserer at døden rammet alle mennesker, gjør at Thomas Aquinas (og svært mange med han), påstår at det er en del av Guds design at dyr tok livet av hverandre, også før syndefallet, og at «dyrenes natur ikke ble endret på grunn av menneskets synd». Det er altså ingenting i denne teksten i Romerbrevet som tilsier at det ikke eksisterte død blant dyr før syndefallet.

Syndefallet ledet til død – men hvilken form for «død»?

I tillegg til at det var mennesker døden rammet på grunn av synden, må vi også spørre oss selv hva bibeltekstene sier om hvilken type død menneskene ble rammet av. «Døden», må ikke nødvendigvis handle om fysisk død, men om en åndelig død, som skiller mennesket fra Gud.

Tidlig i første mosebok sier Gud til Adam og Eva: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø». (1 Mos 2:16-17).

Her blir vi igjen minnet om å lese hele bibelteksten nøye og grundig. Gud sier ikke «når du spiser av treet, så skal du visselig dø». Gud spesifiserer på «den dagen» de spiser av treet – så skal de dø. Adam og Eva spiser av treet, men hva skjer så? De dør ikke! Adam levde til og med, ifølge 1 Mosebok 5,5, til han ble 930 år.

Det kan altså ikke være så enkelt som at en umiddelbar konsekvens av synden er den fysiske død.

Dessuten, hvorfor skulle Gud plassere «livets tre» midt i Edens Hage, et tre som har evne til å bringe evig liv til dem som spiser av det, dersom Adam og Eva allerede var udødelige? (1 Mos 2:9, 3:22).

Det som dog blir til den umiddelbare konsekvensen av at de spiste av treet, er skammen de opplevde over at de var nakne. Dette blir beskrevet allerede i verset etter «måltidet» (1 Mos 3:6-7).

Denne spontane skammen Adam og Eva opplevde vil lett la seg forklare hvis en tenker at konsekvensene av synd ikke er fysisk død, men en åndelig død som skiller mennesket fra Gud.

Død blant dyr motsier ikke Bibelens lære

Det at ulike fagfelt forteller oss at det eksisterte død blant dyr lenge før mennesket ble til, skaper en rekke utfordrende teologiske spørsmål. Men at dyr dør før syndefallet motsier ikke Bibelen ettersom tekstene sier (1) det var mennesker døden rammet når synden kom inn i verden, ikke dyr. Og (2) døden som beskrives i de første kapitlene tilsynelatende best forstås som en åndelig død, ettersom konsekvensen var skam, og ikke livløshet.

Jeg holder ikke katten min moralsk ansvarlig, når han legger sitt trofé (en død mus) på dørmatten min. Dette fordi han ikke har drept musen, han har tatt livet av musen. Dyr handler på instinkter, og er ikke såkalte «moralske agenter», hvis handlinger er onde eller gode.

Det er altså ikke ondt at dyr tok livet av hverandre før fallet, men faktisk helt nødvendig. Dersom ikke Gud hadde skapt jorden med en næringskjede med rovdyr og bytte som holder bestanddelen nede, hadde Adam og Eva blitt spist opp av bakterier, eller trampet i hjel av store dyr, lenge før de i det hele tatt hadde fått snust på frukten av treet.

Kilder: Thomas Aquinas, Summa Theologica 1,93,1

Still ditt spørsmål

Har du noe du lurer på om kristen tro? Her fyller du ut ditt spørsmål:

Hver uke kommer panelet med nye svar.

Om du foretrekker e-post kan du sende ditt spørsmål til svar@dagen.no

Spørsmålsspalten «Grill en kristen» i Dagen er et samarbeid mellom Dagens redaksjon og Laget (NKSS).