Ekmans tvetydighet som problem
- Vi har trolig noe å lære av katolsk teologi akkurat på menighetssyn, skriver Jan Inge Jenssen.
Ulf Ekman har etter mitt skjønn i sin artikkel i siste nummer av Keryx et viktig poeng i at menighetsforståelsen i store deler den evangelikale leiren og i vekkelsesbevegelsene har vært svak - både i forhold til en overdreven pragmatisme og i tilretteleggingen av kirkens ulike aktiviteter.
Faren med dette er at menigheters ulike praksiser/aktiviteter knyttets til hensiktsmessighet og i for liten grad til kirkens identitet og gudgitte oppdrag. Vi har trolig også noe å lære av katolsk teologi akkurat på dette området. Personlig er jeg enig i at vi trenger å ta denne samtalen, men da må vi bli mer presise i vår argumentasjon enn det Ekman er i sin artikkel.
Annonse
Jeg er ikke teolog, men har i flere år arbeidet med ledelse av menigheter gjennom forskning, undervisning og engasjement i en frikirkelig menighet med «bibelsenter» i navnet. Det var derfor med stor interesse jeg tok fatt på artikkelen.
Ekmans kritikk av menighetssyn og praksis og forslag til «løsninger» gjøres ved bruk av resonnementer fra katolsk teologisk tradisjon. Han mener det er viktig å øke den sakramentale forståelse knyttet til menigheter og dens praksis (sju sakramenter i den katolske og ortodokse kirken) samt at man styrker den apostoliske ledelsesformen og vektlegger en eller annen form for apostolisk suksesjon. Ekman er også opptatt av å si at vekkelsestradisjonen har overbetont den intellektuelle siden av kristentroen gjennom et ensidig fokus på «ordet alene» samtidig som betydningen av praksis er avdempet.
Mine innvendinger mot Ekmans resonnementer er flersidige. Inspirasjonen til tenkningen er for ensidig katolsk. Også innenfor frikirkeligheten er det teologer som har arbeidet med å begrunne og utdype den frikirkelige ekklesiologien. Yaleprofessoren Miroslav Volf sin bok «After Our Likeness: The Church as the Image of the Trinity» formulerer en frikirkelig ekklesiologi og viser at den står seg godt i møte med den katolske og ortodokse.
Styrken i Volfs tenkning er at han viser hvordan en trinitarisk forståelse av kirken kan utdype det frikirkelige kirkesynet snarer enn å tone ned dets egenart.
Forholdet mellom Faderen, sønn og Den hellige Ånd sees på som et forbilde for menigheten. Det særegne ved de tre personene i guddommen utfyller hverandre og virker i sin forskjellighet sammen. Dette representerer en viktig korrigering til tenkningen i katolsk tradisjon hvor enhetstanken i guddommen leder til et menighetssyn med lite rom for individualitet og mangfold.
Paven blir så «det individ der guddommelig og menneskelig enhet møtes, og som kirken handler gjennom i verden», slik dr. theol. Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole så treffende påpeker. Den katolske tenkningen på dette området resulterer alt for lett i oppbyggingen av et kontrollerende hierarki som opprettholder strukturene og kanskje til og med forvalter sakramentene rett, men dessverre uten at Kristi kropp med alle de ulike nådegavene får blomstre og fungere sammen.
Volf påpeker dessuten at det foregår en kongresjonalisering, med et tiltakende fokus på den enkelte forsamling framfor tradisjonelle kirkelige modeller både i protestantiske, katolske og den ortodokse kirke.
I boken «The Silencing of Leonardo Boff: The Vatican and the Future of World Christianity», har Harvey Cox ved Harvard-universitetet merket seg en «rastløs åndelig energi», som gir seg utslag i at man ikke har tålmodighet til å vente på sitt eget kirkesamfunns eventuelle planer og tiltak for utvikling av de lokale menighetene.
Annonse
Man setter i gang selv - både med å finne modeller man ønsker å utvikle menigheten etter, og med å gjennomføre endrings- og utviklingsprosesser som man ikke nødvendigvis har fått godkjent av sitt eget kirkesamfunn. En bevegelse i den retning Ekman beskriver vil trolig forsterke denne tendensen og ikke fange opp energien og kanaliseres den inn gode kirkebyggende fellesskap - slik Ekman selv klarte på 80-tallet.
Pinsevenn og professor ved Fuller-seminaret Velli-Matti Kärkkäinen påpeker i sin bok «An Introduction to Ecclesiology» at Volfs «participatory ecclesiology», er frikirkenes utfordring til andre kirker - å få dem til å forstå betydningen av det allmenne prestedømmet i dag. De andre kirkens menighetssyn kan definitivt berikes å styrkes av frikirkenes fokus på at det allmenne prestedømme ikke bare handler om soteriologi (læren om frelse, forsoning, gjenfødelse og rettferdiggjørelse), men også ekklesiologi (læren om kirken).
Kirken lever ved å kommunisere frelse gjennom gjensidig tjeneste med et mangfold av Åndens gaver. Siden den opphøyde levende Kristus virker gjennom gavene - siden alle troende har gaver, virker Kristus gjennom alle gaver - ikke bare de som innehar en offisiell funksjon («office»). Denne lekfolkets teologi underkjenner ikke dem som er «in office» - men den katolske og ortodokse forståelse av dette. Kärkkäinen påpeker at den ekklesiologi som ikke kommer til rette med lekfolkets teologi, ender i lekfolkets passivitet - som igjen resulterer i kirkers passivitet.
I tillegg til ensidigheten i katolsk retning, drøfter ikke Ekman svakhetene i den kirkelige praksis i disse miljøene. Nominalitet (inaktive medlemmer) er minst like utbredt i katolske miljøer, og høyst sannsynlig er menighetsforståelsen like svak i en «messekultur» som i miljøene Ekman kritiserer. I store deler av katolske miljøer synes det å være tilstrekkelig - for å være «god kristen» - at en deltar i de ukentlige messene. Betydningen av å være lemmer på en kropp med ulike gaver og nådegaver forsvinner lett i en slik tenkemåte og i en slik praksis. Er man ute etter å fornye det bibelske innhold i menighetsforståelsen, må slike synspunkter være høyst relevante.
Det er også en fare for at fokuset på sakramentene i en del kirkelige miljøer (katolske, ortodokse, anglikanske, lutherske og andre) kan bli så stor at det personlige troselementet og betydningen av omvendelse viskes ut. Ekman overbetoner etter mitt skjønn sakramenter og apostolisk ledelse og viser liten forståelse for hva samhandling mellom mennesker med ulike gaver/nådegaver skal bety for menighetsbygging. Han drøfter ikke hva han mener med embete, og han vurderer ikke de mange og store problemene knyttet til apostoliske suksesjon. Poenget med såkalt apostolisk suksesjon er ikke at man skal finne fullkomne tjenere, men at Gud selv suverent ordner med en suksesjon som er gyldig selv om mennesker svikter.
Samtidig må det også kunne påpekes at det finnes mange eksempler på at en slik utvelgelse både innenfor og utenfor den katolske kirke, ikke gir resultater som er ønskelige. Paverekken er et godt eksempel. Ikke så få av dem har ført et liv som ikke er forenelig med kristen tro. Grelle eksempler på en slik praksis finner en også i andre enn de katolske miljøene.
Uten at leder bygger tillit og uten at det finnes brukbare mekanismer som kan hindre innsettelse av og som kan avsette ledere så vil vi få mer usunn ledelse. Vi har nok av eksempler både på tafatthet og på den andre siden usunn maktutøvelse. Det er ikke manglende vilje til å underordne seg som motiverer en slik kritikk, men vilje til å ikke la kirken ødelegges av at ledere ikke aksler ansvaret de har fått av sin forgjenger. Det hadde vært flott om Ekman hadde presisert sine tanker om hvilken praktisk modell for suksesjon som han ønsker seg.
Det kan sies mye positivt om den katolske kirken. Men sett fra en protestantisk og økumenisk synsvinkel, finnes det også mange betenkelige sider ved katolsk teologi som Ekman ikke sier noe om. Det Ekman sier om jomfru Maria, er ukontroversielt. Men den katolske og ortodokse kirke vektlegger henne i sin teologi - og i alle fall i sin praksis - så sterkt at det er grunn til å spørre om det bibelske grunnlag. Når man ber ved hjelp av rosenkransen, ber man 50 Avé Maria. De fleste bønner i kirken er til henne. Hvordan er det med bønnen til helgenene? Hva med sølibatet? Hva med messe for de døde som er i skjærsilden? Hva med lukket nattverdbord etc?
Annonse
Frikirkenes ekklesiologi står seg godt i møtet med den katolske tradisjonen blant annet på grunn av fokuset på det allmenne prestedømmet og lekfolkets betydning i Kristi kropp. Veien videre tror jeg først og fremst går gjennom å fordype den frikirkelige tradisjon og egenart. Jeg tviler på at katolsk embetsforståelse og strenge konfesjonelle hierarki er verd å strebe etter.
