Elida (20): – Vi må våge å be bønner som ryster oss

I et kollektiv i Stavanger bor Elida Drangsland sammen med fire gode venninner. Alle er med i bønneteamet for Impuls, en kristen ungdomsfestival som samlet 2.400 unge mennesker i januar i år.

– Vi er sju personer som har overgitt oss til å be og til å lære opp andre i bønn. Vi har et sterkt ønske om å hjelpe den unge generasjonen å kjempe i bønn, sier hun.

Før konferansen i fjor, ble det bedt kontinuerlig døgnet rundt i sju dager.

Elida var blant dem som ba, og i løpet av den uken opplevde hun at Gud viste henne et syn av varder rundt i landet som ble tent, og unge mennesker som ble sendt til ulike steder i Norge.

Et kall til Norge

Tidlig i tenårene hadde hun et sterkt ønske om å reise ut i misjon, men som 15-åring opplevde hun å få et kall til Norge.

– Jeg måtte gå mange runder med Gud. Min respons var at «Gud, dette folket er så hardt. Send meg heller et annet sted.»

Etter hvert endret bønnen seg: «Om du vil ha meg her, så gi meg et hjerte for Norge».

Den er en bønn hun opplever at Gud har svart på.

Bønn hjemme

Dagen møter henne i Bergen, på vei til Stavanger. Det er mandag morgen og storm i kastene. Over en kopp kaffe forteller Elida om det hun brenner for.

Hun vokste opp i en familie der bønn var en naturlig del. Familien kunne bruke mye tid på kveldene til å synge og be sammen. Jevnlig hadde de gjester på besøk, ofte pastorer. Da ba de ofte sammen for gjesten som var på besøk.

Kraften i bønn

Mange ganger har 20-åringen fått erfare kraften i bønn. Årene på Kristelig Gymnasium (KG) i Oslo ble et viktig steg i det å bli en forbeder.

– Vi var en gjeng som ba sammen en til to ganger i uken. Videregående startet med at vi var få på skolen som var åpne kristne. Etter å ha bedt i to år, skjedde det noe med hele kullet, og flere kom til tro. Folk fra ikke-kristen bakgrunn har også kommet til tro i etterkant.

20-åringen opplevde at de gikk fra å være en kultur på skolen som gikk mer og mer vekk fra kristne verdier til å bli en gjeng som koblet seg på Jesus igjen.

– Vi fikk be for syke, og vi opplevde at folk ble helbredet. Bønn er ikke bare ord man sier. Det ligger en kraft der som jeg tror mange ville ha godt av å erfare, sier hun.

– Ba Gud om å gi meg lengsel

I leseteksten søndag sier David: «Mitt indre lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud.»

Denne lengselen kommer også til uttrykk i Salme 84, som er søndagens lesetekst i Den norske kirke.

Elida forteller at hun hadde lyst til å kjenne på noe av den lengselen som David beskriver i flere av salmene i Bibelen, blant annet i Salme 42: «Slik en hjort lengter etter bekker med rennende vann i ørkenen, slik lengter min sjel etter deg Gud.»

– Dette var bønnen jeg ba i disse ukene og er også en bønn jeg stadig vender tilbake til, sier hun.

– I flere uker ba jeg om at Gud måtte gi meg en slik lengsel. Så ble den vekket.

Hennes oppfordring er å ikke slutte å be, men å fortsette.

– Vi trenger å våkne opp

I fjor fikk hun besøke Asia. Turen ble en påminnelse om at Gud svarer på bønn.

– Der lever mange i det vi kan lese om i Apostelgjerningene. Folk kommer til tro, og mange blir helbredet. Hvorfor skjer det? Jo, fordi de ber. I Vesten derimot, har vi mistet litt grepet på hvor viktig bønnelivet er og hvordan det driver menigheten framover. Vi trenger å våkne opp og innse at bønn er like naturlig som å puste.

Elida tror vi har godt av å endre perspektivet når vi ber. At bønnen «Gud, hva kan du gjøre for meg?» kan endres til «kan jeg få be det som ligger på ditt hjerte? Og kan jeg få bli med på det du allerede gjør?»

– Men det som virkelig gir mersmak er når man våger å overgi seg til Gud med en bønn om å få lov til å være desperat etter Han. Vi trenger også å lære å be ubehagelige bønner.

En «ubehagelig» bønn

– Kan du gi et eksempel på en «ubehagelig bønn».

– Det kan være en bønn om at Gud må knuse oss.

– Det høres ut som en skummel bønn å be?

– Ja, men det er en bønn som endrer oss. Man trenger kanskje ikke starte med de mest radikale bønnene, men etter hvert kan man våge å be bønner som ikke er så behagelige. Vi må våge å be bønner som ryster oss, og vi må våge å be om at Gud griper inn.

Bønnefellesskap

Elida trekker også fram betydningen av det å ha et bønnefellesskap.

– Å be sammen med andre og å dele det som ligger på hjerte gir en unik mulighet til å be inn i ting sammen.

Hun forteller at de ber jevnlig sammen i Impuls bønneteam, og forteller at bønnen styrker både vennskapet og tjenesten.

– Det er noe spesielt ved å bli kjent med Jesus i fellesskap og dele denne vandringen i hverdagen, sier hun.

I Impuls bønneteam ber de mye om vekkelse og om at Gud vekker opp en ny generasjon som står opp for det som er sant og som våger å leve annerledes.

I unge helt ned i 12-årsalderen ser hun en lengsel etter en en gud som er «veien, sannheten og livet».

– I Norge ser vi nå unge som lengter etter en radikal etterfølgelse av Jesus. Den lengselen de bærer på er forbilledlig. De er ikke interessert i programmet kirken kan tilby, de vil bare ha et møte med den levende Gud.

Elida forteller om unge som faller utenfor «det klassiske ungdomsmøtet», men som tilbringer timevis med Jesus i bønnerommet.

– Dette gjelder særlig de yngste. De sitter ikke på fremste benk, og mange har ikke-kristen bakgrunn.

– Jeg tror det er en dyp søken etter Gud i den generasjonen som vokser opp nå, avslutter hun.

Parallelt med det ser hun et skrikende behov for åndelige mødre og fedre som kan disippelgjøre og lede de unge.

– Tenk om vi kunne sett alle tre generasjoner stå sammen i bønn for et omvendt Norge?