En evig bolig

Vi kan like godt innrømme det: Noen av Jesu utsagn er gåtefulle. Vi må stanse og grunne litt ekstra på dem. Kanskje må vi lese oss inn i den større tekst-sammenhengen før innholdet demrer for oss.

Dette gjelder blant annet noe Jesus uttalte like før han døde: «Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve» (Joh 14,19).

Jesus skulle bli korsfestet, dø og bli begravet. Det hele virket som et punktum. Men de underlige ordene han sa i forkant, levde fortsatt i disiplenes sinn: «… for jeg lever, og dere skal leve.» Da han sto opp, kom bekreftelsen: Døden kunne ikke holde på ham! «Han var død, men se han lever» (jf. Åp 1,18). Og … da må også dette være troverdig: «... dere skal leve!»

Både Johannes og de andre siterte disse ordene for tilhørerne sine og tilføyde – sikkert jublende – Jesu ord til Marta ved Lasarus’ grav: «Hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø» (Joh 11,26).

En gang misjonspresten Johannes Johnson satt på hesteryggen, formulerte han salmen «En dalende dag, en stakket stund». I sinnet hans levde uttrykksmåter nettopp fra Joh 14. Etterpå fikk han skrevet ned salmen. Tredje verset lød slik:

«Selv foran han gikk å berede sted,


et hus ikke gjort med hender,


en evig bolig med liv og fred,


med rom for alle Guds venner.


Der skal vi ham se etter stridens år


om tro vi vårt løp fullender.»

Han ville formidle en glede: Jesus er å stole på. Også i møte med døden.